Du vet, alle har sine slektninger. Når man har mange, så kan det nesten ikke unngås at det er noen rike blant dem. Ofte er de ikke spesielt populære hos resten av slekta folk blir litt misunnelige på pengene deres, men samtidig vil jo alle gjerne ha dem med på feiringene, i håp om å få en skikkelig dyr gave. Det er sånne slektninger blant mine også.
Det skjedde for eksempel noe ganske morsomt i et bryllup jeg var i for fem år siden. Det var tremenningen min sitt barnebarn som skulle gifte seg så du kan jo tenke deg hvor langt ut i slekta dette var! På gjestelista stod selvfølgelig de pengesterke slektningene fra brudens side. De var så fjerne i slektskapet at ingen visste helt sikkert hvor båndet egentlig gikk.
Mange tenker jo i slike sammenhenger: La oss invitere de rike slektningene, kanskje det vanker et ekstra staselig gave? Spesielt når det er snakk om bryllup! Alt var i gang, huset var fullt av gjester, brudeparet sto og smilte bredt og selvfølgelig, de rike slektningene kom for sent. De ankom akkurat i det gavene skulle deles ut.
Dama som satt ved siden av meg lente seg bort og sa lavmælt: Nå blir det spennende å se hva som skjer. Jeg er sikker på at brudgommens mor ikke blir fornøyd, og at brudeparet blir enda mindre fornøyde.
Jeg klarte ikke la være å spørre: Hvorfor det? Spiller det virkelig noen rolle hva de gir?
Så kom det til slutt til turen til de rike. De ga konvolutten videre til toastmasteren. Du skulle sett ansiktene til folk da han åpnet den det ble helt stille i rommet. Jeg lurte fælt, altså: Var det nøkler til en leilighet? En bil? En utenlandstur? Eller kanskje bare en diger bunke penger? Toastmasteren kikket i konvolutten og så fortalte han hva som lå der. Brudgommens mor var rask med å telle pengene, og så ga hun de rike slektningene et blikk som om hun ville si: Er dette alt?
Så kom det, rett fra levra: Er det alt dere gir? Dere ble invitert i bryllup, dere kjører fancy bil og har privat sjåfør, og så gir dere bort en sånn gave? Slikt gir bare tiggere!
De rikeste av oss sa ikke et ord, tok bare konvolutten og svarte rolig: Hvis dere ikke setter pris på gaven vår, får dere heller gi den til noen andre. Og så bare gikk de fra festen.
Det synet, altså jeg lo så jeg nesten fikk tårer i øynene sammen med de andre gjestene.
Senere fikk jeg vite at disse rike slektningene stort sett ble invitert rundt bare for gavens skyld, enten det var bryllup eller bursdager. Og hva var det egentlig de hadde gitt? Jo, summen i konvolutten var nok til en ukes ferie med god hotellstandard. Helt ærlig, for såpass fjerne slektninger synes jeg det er en upåklagelig gave. Men av en eller annen grunn syntes brudgommens mor at det var et skikkelig fattigmannsgave. Snakk om å ha store forventninger!
