Hver kjærlighet har sin egen form
Eirin gikk ut i gården og hutret med en gang, den kalde vinden stakk rett gjennom den tynne genseren. Hun hadde gått ut uten jakke, åpnet porten og stod bare der, så seg rundt, uten å legge merke til tårene som rant nedover kinnene.
Eirin, hvorfor gråter du? Hun skvatt da hun snudde seg og så Jon, nabogutten. Han var litt eldre enn henne og håret hans sto til alle kanter bakpå hodet.
Jeg gråter ikke, det bare… svarte hun fort, uten å tørre å møte blikket hans.
Jon kikket på henne, rakte så frem tre drops han hadde fisket opp fra lomma.
Her, men ikke si det til noen, ellers kommer hele hurven. Gå inn igjen nå, sa han strengt, og hun nikket og snudde.
Takk, hvisket Eirin, men jeg er ikke sulten… det er bare…
Men Jon skjønte alt, nikket og ruslet videre. Alle visste jo i bygda at Eirins far, Anders, drakk. Han kom ofte innom nærbutikken, den eneste i bygda, og ba om å få handle på krita fram til lønning. Ingrid bak disken kjeftet, men ga ham det han trengte.
Skjønner ikke at du har jobb fremdeles, ropte hun i ryggen på ham, du skylder så mye penger allerede! Men Anders stakk bare fort ut og brukte pengene på øl.
Eirin gikk inn igjen. Hun hadde akkurat kommet hjem fra skolen, ni år gammel. Det var sjelden noe ordentlig mat hjemme, men hun ville ikke si til noen at hun var sulten. Da kunne de ta henne fra pappa og sende henne på barnehjem, et sted hun hadde hørt var forferdelig. Og hvem skulle passe på pappa da? Nei, det var bedre å være hjemme. Selv om kjøleskapet alltid var tomt.
Denne dagen hadde hun kommet tidlig hjem, to skoletimer utgikk fordi læreren var syk. Det var slutten av september. Ute rev høstvinden, blåste gule blader av trærne og spredte dem overalt. Denne septemberen var kald. Eirin hadde kun en gammel jakke og skoene var så slitte at de ble våte med en gang det var fuktig ute.
Far hennes sov. Lå strekk ut på sofaen i både klær og sko og snorket høyt. På kjøkkenbordet sto to tomme flasker, og to til stod under bordet. Eirin åpnet skapet tomt, ikke en brødskalk en gang.
Hun spiste fort de dropsene hun hadde fått fra Jon og bestemte seg for å gjøre leksene. Satt seg på krakken, trakk bena oppunder seg, åpnet matteboka og stirret på oppgavene. Men hun orket ikke regne. Utenfor vinduet herjet vinden, bøyde trærne og jaget løvet rundt i gården.
Man kunne se hagen fra kjøkkenet. Den hadde en gang vært full av liv: bringebærbusker, jordbærbed nå var den vissen og forlatt. Alt var overgrodd av ugress, det gamle epletreet var dødt. Mamma hadde pleid alt dette, stelt hver spire, og eplene smakte søtere enn noe annet. Men i år hadde pappa plukket alle eplene for tidlig og solgt dem på torget.
Trenger penger, hadde han mumlet.
Anders hadde ikke alltid vært slik. Han hadde vært snill og morsom, gikk på sopptur i skogen med mamma, så filmer på TV sammen og spiste mammas nystekte lapper til frokost med rørte epler til. Hun bakte også boller med eplemos.
Men så ble mamma syk. De kjørte henne til sykehuset. Hun kom aldri hjem igjen.
Det var hjertet, Eirin, sa faren og gråt. Eirin gråt også, holdt om ham og han luktet av kulde og tobakk, Nå passer mamma på deg fra himmelen, sa han stille.
Han hadde sittet lenge med bildet av henne, stirret tomt ut i lufta, og så begynte han å drikke. Plutselig kom det fremmede menn hjem, skrålte og lo. Eirin satt på sitt lille rom. Noen ganger snek hun seg ut og satte seg på benken bak huset.
Eirin sukket og kastet et blikk på leksearkene. Hun var flink og gjorde skolearbeidet raskt. Da alt var gjort, pakket hun bøker og hefter i sekken og la seg på sengen.
På puta lå alltid den gamle, myke kaninen hun hadde fått av mamma bestevennen hennes helt fra barnehagen. Den hadde egentlig vært hvit, nå var den grå, men like kjær. Hun kalte ham alltid for Tim. Hun klemte den inntil seg.
Tim, hvisket hun, husker du mamma?
Tim svarte ikke. Men Eirin var sikker på at han også husket alt, slik som hun. Idet hun lukket øynene, kom minnene, klare og varme. Mamma i forkle, med håret satt opp, som knadde deigen. Alltid bakte hun noe.
Skal vi lage magiske boller sammen, Eirin?
Magiske? Finnes det sånne boller? undret Eirin.
Ja visst, lo mamma. Vi former dem som hjerter, og når vi spiser dem, skal vi ønske oss noe og da går ønsket i oppfyllelse.
Eirin hjalp til med å lage hjerteformede boller klumpete og skjeve, men det gjorde ingenting. Mamma smilte alltid mildt.
Hver kjærlighet har sin form.
Bollene duftet deilig, hun ventet utålmodig til hun kunne spise en rykende fersk bolle og tenke på sitt ønsket. Hele huset var fullt av duften, og når pappa kom hjem fra jobb om kvelden, drakk de te med bollene alle tre.
Hun tørket bort nye tårer. Alt det var borte nå… Klokka tikket i hjørnet og hun følte seg bare trist. Det gjorde vondt å savne.
Mamma, pustet hun ut, og holdt hardt om kaninen, som jeg savner deg.
En lørdag, da hun slapp å dra på skolen, gikk Eirin ut etter middagen. Pappa lå igjen på sofaen. Hun tok på seg den gamle, tykkeste genseren under jakka, gikk ut og trasket mot skogen, der det sto et gammelt hus. Der bodde en gang gamle Sigurd, som var død for to år siden. Men eplehagen og pæretreet sto igjen.
Hun hadde vært der flere ganger, klatret over gjerdet, plukket nedfalne epler og pærer og sa til seg selv:
Jeg stjeler ikke, jeg bare tar det som har falt det er det jo ingen som vil ha.
Hun husket Sigurd svakt, han gikk alltid med stokk, var gråhåret og hadde alltid tid til et smil. Han ga barna frukt, noen ganger en karamell dersom han hadde en gjemt i frakken. Nå var han borte, men hagen hans bar stadig frukt.
Eirin klatret over gjerdet, plukket to epler, gned ett mot jakken og tok en bit.
Hei, hvem er du? Hun kvapp og vendte seg brått. På trappa sto en kvinne i kåpe, Eirin mistet eplene i bakken.
Kvinnen gikk nærmere.
Hvem er du?
Jeg heter Eirin… jeg stjeler ikke, bare fra bakken, mumlet hun, jeg trodde ingen bodde her, før var det alltid tomt…
Jeg er barnebarnet til Sigurd. Jeg kom i går og skal bo her nå. Hvor lenge har du plukket frukt her?
Siden mamma døde, stemmen hennes brast, og tårer samlet seg i øyekroken.
Kvinnen trakk henne inn til seg og holdt rundt henne.
Nå, ikke gråt. Kom inn, jeg heter Anne, sa hun vennlig, du skal få mat. Og en dag, når du er voksen, kommer de også til å kalle deg Anne.
Anne skjønte straks at jenta var sulten og livet gått henne hardt. De gikk inn.
Ta av deg skoene, jeg vasket hele huset i går, men koffertene er ikke pakket ut enda. Nå skal jeg lage mat til deg. Jeg kokte suppe i morges, og litt annet. Vi blir visst naboer nå, sa hun og så sørgmodig på Eirins tynne skuldre og stusselige klær.
Er det kjøtt i suppa? spurte Eirin prøvende.
Selvfølgelig, kyllingkjøtt, svarte Anne lunt. Kom og sett deg.
Eirin tenkte ikke på å være høflig, for hun var så sulten. Hun satte seg ved bordet med rutete duk, i et hus som duftet varmt og trygt. Anne plasserte en skål suppe foran henne, skar opp brød og la ved.
Spis alt du vil, bare forsyn deg om det trengs mer, sa Anne.
Eirin gjorde som hun fikk beskjed om, hun var for sulten til å late som noe annet. Suppeskåla var tom på noen minutter, brødet oppspist.
Mer? spurte Anne forsiktig.
Nei, takk, jeg er mett.
Da drikker vi litt te, Anne satt fra seg en lav kurv med kjøkkenhåndkle over. Da hun løftet det, spredde en duft av vanilje seg. I kurven lå hjerteboller, akkurat som hjemme før. Eirin tok én, bet en bit og knep øynene sammen.
Bollene… akkurat som mamma! hvisket hun for seg selv, mamma lagde dem sånn.
Etterpå satt Eirin avslappet ved bordet, med varme kinn. Anne smilte.
Så, Eirin, vil du fortelle om familien din? Hvor du bor, og hvem du bor med? Jeg følger deg hjem etterpå.
Jeg klarer meg selv, det er bare fire hus unna, hun ville ikke at Anne skulle se rotet hjemme.
Nei, jeg insisterer, sa Anne bestemt.
Hjemme ble de møtt av stillhet. Pappa lå fortsatt på sofaen med klærne på. Overalt lå tomme flasker, sneiper, klær.
Anne så seg rundt og ristet på hodet.
Nå skjønner jeg hvordan du har det… Hun sa ikke mer, men begynte å rydde. På noen minutter var bordet rent, flaskene i søppelposen, gardinene ble trukket fra og teppet ristet ut. Plutselig sa Eirin:
Lov meg én ting, ikke si til noen hvordan det er hjemme hos oss. Pappa er ikke slem, han er bare så… fortapt etter mamma. Han savner henne så mye… Hvis noen får vite det, tar de meg fra ham, og jeg vil ikke det.
Anne gikk bort og klemte henne.
Jeg lover, jeg skal aldri si det til noen.
Tiden gikk. Eirin løp hver dag til skolen, flettet håret pent, hadde ny frakk, ryggsekk og nye støvler.
Eirin, mamma mi sier at pappaen din har giftet seg! Stemmer det? spurte Marte, klassevenninna, så fin du er blitt! Og så flott du har flettet håret!
Ja, nå har jeg fått en ny mamma tante Anne! svarte Eirin stolt og løp mot skolen.
Anders hadde sluttet å drikke, med Annes hjelp. De gikk ofte tur sammen, Anders høy og kjekk kar, alltid velkledd. Anne trygg og vakker, med vennlige øyne. De smilte alltid til Eirin.
Årene fløy. Nå var Eirin blitt student og kom hjem i feriene, trampet inn over dørterskelen og ropte:
Mamma, jeg er hjemme!
Og Anne løp henne i møte, tok henne i armene og sa:
Velkommen hjem, kjære professoren min og begge strålte og lo, og om kvelden kom Anders hjem fra jobb fornøyd og takknemlig.
