Alle kjærligheter har sin egen form
Sunniva gikk ut i gården og rynket seg, for den skarpe vinden blåste rett gjennom den tynne genseren hennes. Hun hadde ikke orket å ta på jakka før hun smatt ut gjennom porten og sto nå der, så seg rundt uten egentlig å legge merke til at tårene trillet nedover kinnene hennes.
Sunniva, hvorfor gråter du? Hun skvatt til da hun så Mikkel, nabogutten, foran seg. Han var litt eldre, med bustete hår i nakken.
Jeg gråter ikke, det er bare vinden svarte Sunniva fort, men det var en løgn.
Mikkel så bare mildt på henne og rakte frem tre karameller han hadde fisket opp fra lomma.
Her, men ikke si det til noen, ellers kommer de andre løpende. Gå inn du, sa han bestemt, og Sunniva nikket lydig.
Takk, hvisket hun, men jeg er ikke sulten, det er bare
Men Mikkel hadde skjønt alt for lenge siden og ruslet videre. Alle i bygda visste at Sunnivas far, Anders, drakk. Han gikk titt til den lille butikken på hjørnet og spurte alltid i kassen om han kunne få handle på krita til lønna kom. Kjerstin som jobbet der kjeftet litt, men lot ham som regel få det han ba om.
Det er et under at du ikke har fått sparken, ropte Kjerstin etter ham, du skylder allerede en halv formue! Men Anders forlot stedet kjapt og brukte pengene på enda mer brennevin.
Sunniva hadde akkurat kommet hjem fra skolen, hun gikk i fjerde klasse og var ni år. Hjemme var det aldri særlig mat, og hun ville ikke si til noen at hun var sulten, for da kom hun til å bli tatt fra pappa og sendt på barnehjem. Og der, hadde hun hørt, var det fælt. Hvordan skulle det ellers gå med pappa? Da ville alt gå i oppløsning. Nei, hun holdt heller ut slik det var samme hvor tom kjøleskapet var.
Den dagen kom hun hjem tidligere fordi to timer var avlyst læreren var syk. Det var slutten av september, vinden løftet gule blader fra trærne og føyket dem gjennom hagen. Det var en ekstra kald høst. Sunniva hadde bare en gammel jakke og noen sko som lekket så fort det var vått.
Pappa sov. Han lå på sofaen med klær og sko på, og snorket. På kjøkkenbordet stod to tomme ølflasker, enda flere lå under bordet. Sunniva åpnet matskapet ingenting. Ikke engang en brødskalk.
Hun åt kjapt opp de karamellene Mikkel hadde gitt henne, satte seg på den lave krakken og tok frem matteboka. Stirret på regnestykkene, men hadde null lyst til å regne. Hun myste ut av vinduet isteden, der vinden bøyde trærne og virvlet løv rundt hushjørnet.
Fra vinduet kunne hun se kjøkkenhagen. En gang var den frodig og grønn, nå så den trist og forlatt ut. Bringebærene var tørket inn, jordbærene borte, bare ugress mellom bedene. Til og med det gamle epletreet var dødt. Mamma hadde stelt alt, passet på hvert frø og skudd. Og eplene var de søteste i hele bygda. Men i år hadde pappa plukket dem altfor tidlig og solgt dem på torget.
Trenger penger, hadde han bare mumlet.
Pappaen til Sunniva hadde ikke alltid vært sånn. Før var han snill og morsom, de gikk i skogen for å plukke sopp og bær, så film på TV, drakk te og spiste pannekaker mamma stekte om morgenen. Og mamma bakte alltid boller med eplesyltetøy.
Men så ble mamma syk. Hun havnet på sykehuset, og kom aldri hjem igjen.
Det er noe galt med hjertet hennes, sa pappa og gråt, og Sunniva gråt også. Han holdt rundt henne, nå er mammaen din oppe i himmelen og passer på deg.
Etterpå ble han sittende med favorittbildet av mamma lenge, og så etter hvert begynte flaskene å komme. Huset fyltes av støyende, ukjente menn som drakk og lo høyt mens Sunniva satt på rommet sitt, og noen ganger turte hun ikke være inne da gjemte hun seg på benken bak hushjørnet.
Hun sukket og begynte å regne i matteboka. Hun var en smart jente og ble fort ferdig med leksene. Da hun var klar, stakk hun bok og blyanter ned i sekken sin, og la seg i senga.
Der lå alltid den gamle kosekaninen hennes, som mamma hadde kjøpt da hun var lita. Hun hadde kalt ham Felix, og selv om han før var hvit, så var han nå blitt grå. Men Felix var og ble best. Hun klemte ham inntil seg.
Felix, hvisket hun, husker du mamma?
Felix svarte så klart ingenting, men for Sunniva var det ingen tvil om at han gjorde det. Hun lukket øynene og minnene strømmet på, både litt uklare og veldig gode. Mamma, med oppsatt hår og forkle, i ferd med å bake.
Skal vi lage magiske boller, jenta mi?
Magiske? Finnes det? undret Sunniva.
Javisst, svarte mamma og lo. Vi former bollene som hjerter. Spiser du en, og ønsker deg noe, ja så går det i oppfyllelse!
Sunniva hjalp til. Hjertene ble skakke og rare, men mamma bare smilte og sa:
Alle elsker på hver sin måte.
Og så ventet Sunniva utålmodig på at bollene skulle bli ferdige. Det luktet søtt og godt i hele huset, og da pappa kom hjem fra jobb, spiste de sammen og drakk te.
Sunniva tørket tårer fra gamle, gode minner. Ja, sånn var det… nå var det bare stillhet, klokka tikket i hjørnet, og lengselen og savnet gjorde vondt.
Mamma jeg savner deg sånn, hvisket hun og klemte Felix hardt.
I helgen bestemte hun seg for å gå en tur ut, for hun trengte ikke på skolen. Pappa lå fortsatt på sofaen og sov. Hun tok på en varm genser under den slitte jakka og ruslet i retning skogen. Litt bortenfor sto et gammelt hus ved et lite fruktskogholt der bodde oldefar Einar for lenge siden. Nå var det ingen som bodde der, men hagen var full av nedfallsfrukt.
Hun hadde vært der før. Smøg seg over gjerdet og plukket epler og pærer som hadde falt ned. Jeg stjeler ikke, bare tar det som likevel ikke blir brukt, trøstet hun seg selv med.
Einar husket hun mest som gammel og snill, alltid med en karamell i lomma til barna. Nå var han borte, men frukttrærne bar ennå.
Sunniva klatret over gjerdet, plukket opp et eple, gned det mot jakka og tok en bit.
Hvem er du? Hun skvatt til og snudde seg. På trappa foran huset sto en dame i kåpe, Sunniva slapp eplene i forskrekkelse.
Hva heter du, da? spurte damen.
Sunniva jeg jeg stjeler ikke bare plukker fra bakken jeg trodde ingen bodde her lengre
Jeg er barnebarnet til Einar. Flyttet inn i går, skal bo her nå. Hvor lenge har du holdt på slik?
Siden mamma døde, stemmen brast og tårene presset seg frem igjen.
Damen bøyde seg ned og klemte Sunniva.
Ikke gråt. Kom inn til meg i stedet. Jeg heter Anne Marie, akkurat som deg nesten. Du vet, når du blir voksen, da sier alle Anna til deg.
Anne Marie skjønte med én gang at Sunniva både var sulten og hadde det vanskelig. Inne i huset var det lunt og hun tok av seg skoene.
Bare sett deg, jeg kokte suppe i morges og har noen andre småting også. Vi er jo nesten naboer nå, sa hun og smilte mot Sunniva, som hadde altfor korte ermer og tynne skuldre.
Er det kjøtt i suppa? spurte Sunniva stille.
Selvfølgelig, med kylling, svarte Anne varmt. Sett deg, så skal du få mat.
Sunniva var altfor sulten til å være sjenert, og både suppebollen og brødskiva forsvant fort.
Vil du ha mer? spurte Anne.
Nei takk, jeg er mett nå.
Da tar vi en kopp te. Hun satte frem en kurv, dekket med et gammelt kjøkkenhåndkle, og løftet det av. Det duftet nystekte boller, og de var formet som hjerter. Sunniva tok én og bet forsiktig.
Boller akkurat som mamma sine, hvisket hun nesten uhørlig, mamma lagde akkurat sånne.
Etterpå satt de lenge og pratet. Anne Marie insisterte på å følge Sunniva hjem.
Hjemme var det tyst. Pappa sov fortsatt på sofaen, mens tomflasker og skittentøy fløt.
Anne Marie kikket seg rundt og ristet litt oppgitt på hodet.
Jeg skjønner deg Kom, vi tar et tak her! Hun begynte å rydde rundt. Tok opp søppel, luftet ut, ristet tepper. Sunniva så på henne og ba stille:
Kan du la være å si til noen hvordan vi har det? Pappa er egentlig snill, han bare klarer ikke finne veien ut av sorgen. Hvis alle får vite det, så tar de meg fra ham, og det vil jeg ikke.
Jeg lover å ikke si noe, svarte Anne og klemte henne mykt.
Tiden gikk. En dag løp Sunniva på skolen i nye støvler, med ny jakke og fletter som var vakkert flettet.
Sunniva, mamma sier pappaen din har fått kjæreste? Det er sant? ropte Ingrid, klassevenninna. Du har blitt så fin!
Ja, det stemmer! Nå har jeg tante Anne som mamma! strålte Sunniva og hastet videre inn på skolen.
Anders hadde sluttet å drikke, mye takket være Anne Marie. Nå gikk de ofte sammen Anne så trygg og flott ut, og Anders stor og blid i rene klær. Begge to smilte alltid og tok godt vare på Sunniva.
Årene løp. Sunniva kom hjem fra universitetet i feriene, åpnet døra og ropte:
Mamma, jeg er hjemme!
Anne kom løpende, smilte og klemte henne.
Hei, min lille professor! Hei! Og begge lo så lykkelige i gangen, og på kvelden kom Anders hjem fornøyd og glad han også.
