— Hvem tror du egentlig du er for å kommandere meg! — Zoya Petrovna kastet vaskekluten rett i ansiktet på svigerdatteren. — Du bor under mitt tak, spiser av mitt brød! Tamara tørket ansiktet, knyttet nevene. Tredje måned som gift, men hver dag føles som å gå ut i kamp. — Jeg vasker gulv, lager mat, vasker klær! Hva mer vil du ha? — At du holder kjeft, det vil jeg! Snylter! Kom hit med andres unge! Lille Oline tittet skremt ut bak dørkarmen. Fire år gammel, men forstår allerede at bestemor er sinna. — Mamma, kan det ikke være nok nå! — Steinar kom inn fra gårdsplassen, møkkete etter jobb. — Hva er det nå da? — Det er hun her igjen! Dama di snakker stygt til meg! Jeg sier at suppen er for salt, og hun svarer frekt tilbake! — Suppen er helt fin, — sa Tamara sliten. — Du pirker bare med vilje. — Der! Hørte du? — Zoya Petrovna pekte på svigerdatteren. — Det er altså jeg som pirker i mitt eget hjem! Steinar gikk bort til kona si og la armen rundt henne. — Mamma, slutt nå. Tamara har jobbet hele dagen i huset. Alt du gjør er å krangle. — Å, så du holder med henne mot din egen mor? Jeg har født og oppdratt deg, og så er det slik! Gamle Zoya marsjerte ut og slang med døra. Stillheten la seg på kjøkkenet. — Unnskyld, — Steinar strøk Tamara på hodet. — Hun har blitt umulig med årene. — Steinar, kanskje vi skulle leid noe eget? Bare et lite rom? — Hva skulle vi betalt med? Jeg er traktorfører, ikke direktør. Vi har knapt penger til mat. Tamara lente seg inntil mannen sin. Han er god, snill og arbeidsom. Bare synd moren hans er et rent mareritt. De traff hverandre på bygdedagen. Tamara solgte hjemmestrikkede gensere, Steinar kjøpte sokker. De falt i prat. Han sa med en gang at det ikke plaget ham at hun hadde barn – han elsker barn selv. De giftet seg enkelt. Zoya Petrovna mislikte svigerdatteren fra dag én. Ung, vakker, med høy utdanning – regnskapsfører. Sønn hennes bare enkel traktorfører. — Mamma, maten er klar, — Oline dro Tamara i skjørtet. — Kommer, vennen. Til middag skjøv Zoya demonstrativt tallerkenen vekk. — Dette kan ikke spises. Mat for griser. — Mamma! — Steinar slo neven i bordet. — Nå får du gi deg! — Gi meg? Jeg snakker bare sant! Se bare på Svetlana, hun kan i hvert fall drive et hjem! Men denne her! Svetlana — Zoya Petrovnas datter – bor i byen og er nesten aldri hjemme. Huset er tinglyst på henne, selv om hun aldri bor her. — Om du ikke liker maten min, kan du lage selv, — svarte Tamara rolig. — Hører du! — svigermor spratt opp. — Jeg skal gi deg! — Nok! — Steinar stilte seg mellom kvinnene. — Enten roer du deg, mamma, ellers drar vi. Nå med en gang. — Og hvor skal dere dra? Ut på gata? Det er ikke deres hus! Det var sant. Huset tilhørte Svetlana, de fikk bo der av nåde. * Den tunge byrden Om natten fikk Tamara ikke sove. Steinar holdt rundt henne og trøstet lavt: — Hold ut, kjære. Jeg skal kjøpe traktor, starte for meg selv. Vi skal få eget hjem. — Steinar, det er så dyrt … — Jeg finner en gammel en og fikser den opp. Jeg kan sånt. Bare stol på meg. Neste morgen våknet Tamara kvalm og måtte springe på badet. Kan det være …? Testen ga to streker. — Steinar! — hun løp inn på soverommet. — Se da! Han gnidde søvnen ut av øynene, så på testen – og bråreiste seg for så å svinge henne rundt. — Tamara! Kjære! Vi skal ha barn! — Ikke så høyt! Mor hører oss! Men det var for sent. Zoya sto allerede i døra. — Hva er det bråket? — Vi skal få barn, mamma! — Steinar lyste. Svigermor snurpet munnen. — Hvor har dere tenkt å bo da? Her er det allerede trangt! Kommer Svetlana hjem, må dere flytte ut. — Ingen jager oss her! — Steinar svarte tvert. — Dette er også mitt hjem! — Det er Svetlana sitt. Har du glemt? Det er bare du som bor her. Gleden sloknet. Tamara sank ned på senga. Så, en måned senere, skjedde det fæle. Tamara bar et tungt bøtte vann – de hadde ikke innlagt vann. Plutselig skarp smerte langt nede i magen. Røde flekker på buksa … — Steinar! — ropte hun. Spontanabort. På sykehuset sa de – kroppen tålte ikke mer belastning og stress. Hun trengte ro. Hvordan finne ro med en slik svigermor? Tamara lå på rommet og stirret i taket. Nå var det nok. Hun ville ikke mer. — Jeg forlater ham, — sa hun til venninnen på telefon. — Klarer ikke mer. — Men Steinar da? Han er jo snill. — Ja. Men moren hans … Jeg dør der inne. Steinar kom rett fra jobb. Sliten, skitten, men med markblomster. — Tamara, kjære, tilgi meg. Dette er min feil. Jeg skulle passet bedre på deg. — Steinar, jeg orker ikke å bo der lenger. — Jeg vet. Jeg tar opp lån, så leier vi noe lite. — De gir deg ikke lån. Du har for lav lønn. — Det går nok. Jeg har fått ekstrajobb. Netter på gården. Kjør traktor på dagen, melker kyr om natta. — Steinar, du kommer til å knekke sammen! — Jeg gir ikke opp. Ikke for din skyld. En uke senere ble Tamara skrevet ut. Hjemme møtte Zoya henne i døra: — Fikk du det ikke til, nei? Ikke overrasket. Du er så svak. Tamara gikk bare rett forbi. Ikke verdt å gråte for svigermorens skyld. Steinar jobbet seg nesten i hjel. Dager på traktor, netter på fjøset. Fikk knapt sove. — Jeg får meg jobb, — sa Tamara. — Kontoret trenger regnskapsfører. — Det er dårlige betingelser. — Litt er bedre enn ingenting. Hun begynte å jobbe. Fulgte Oline til barnehagen om morgenen, på kontoret, hentet etterpå, laget mat, vasket klær. Zoya plaget henne fremdeles, men Tamara lærte seg å ikke høre på. * Egen krok og nytt liv Steinar fortsatte å spart til traktor. Fant en ødelagt, gammel en. Kjøpte nesten gratis. — Ta lån, — sa Tamara. — Du fikser den, vi starter for oss selv. — Men tenk om det ikke går? — Det går. Du er jo flink. Steinar fikk innvilget lån. De kjøpte. Traktoren stod utenfor som et totalt vrak. — Sånn moro! — hånte Zoya. — For et skrap du har kjøpt! Hører hjemme på skraphaugen! Steinar ordnet stille på motoren netter etter nattevakt på gården. Tamara hjalp; rakte verktøy, holdt deler. — Du, gå og sov. Du har vært nok i dag. — Vi begynte sammen, vi gjør oss ferdig sammen. Det tok en måned. To. Folk lo og pekte – dumme traktorføreren med skraphaugen. Men en morgen startet motoren! Steinar trodde ikke sitt eget syn. — Tamara! Den funker! Den går! Hun løp ut, kastet seg om halsen på ham. — Jeg visste det! Jeg trodde på deg! Første oppdrag kom fra naboen – å pløye. Andre – kjøre ved. Tredje, fjerde … Pengene begynte å rulle inn. En morgen ble Tamara kvalm igjen. — Steinar, jeg er gravid igjen. — Men nå skal du ikke løfte én eneste ting! Hører du? Jeg tar alt! Han var så forsiktig. Zoya himlet med øynene: — Skjørt unge! Jeg har båret fram tre barn uten å klage! Denne her da! Men Steinar nektet. Ikke noe mer slit for Tamara. På sjuende måned kom Svetlana hjem. Med mann og planer. — Mamma, vi selger huset. Fikk et godt tilbud. Du flytter til oss i byen. — Hva med disse da? — Zoya nikket mot Steinar og Tamara. — Disse?? La dem finne seg et sted selv. — Svetlana, jeg er født her, det er også mitt hjem! — Steinar protesterte. — Det bryr ikke meg. Dette er mitt søskenbarn. — Når skal vi flytte? — Tamara spurte helt rolig. — Om en måned. Steinar var rasende. Tamara la hånden på skuldra hans – stillhet gir styrke. Om kvelden satt de tett med armene rundt hverandre. — Hva gjør vi nå? Babyen kommer snart. — Vi finner noe. Så lenge vi har hverandre. Steinar jobbet som besatt. Traktoren gikk dag og natt. På én uke tjente han mer enn på en måned før. Så ringte Mikkelsen – naboen i nabobygda. — Steinar, jeg må selge huset mitt. Liten tømmerstue, men solid. Billig. Vil du se? De dro og så. Huset var gammelt, men solid. Ildsted, tre rom, uthus. — Hvor mye vil du ha? Mikkelsen sa summen. De hadde halvparten, manglet resten. — Kan vi ta resten på avbetaling? — tilbød Steinar. — Første del nå, resten om seks måneder. — Greit. Du er til å stole på. De kom hjem fulle av glede. Zoya tok dem imot i døra: — Hvor har dere vært? Svetlana har tatt med papirene! — Helt greit, — sa Tamara rolig. — Vi flytter ut. — Hvor? Ut på gata? — Til vårt eget hus. Vi har kjøpt. Svigermor ble stum. Hadde ikke ventet seg det. — Dere lyver! Hvor fikk dere penger fra? — Vi har jobbet for det, — Steinar la armen rundt Tamara. — Mens du bare snakket, jobbet vi. På to uker var de ute. Lite å flytte på – så få eiendeler etter år i andres hus. Oline løp fra rom til rom, hunden bjeffet. — Mamma, er dette vårt hus nå? — Ja, vennen min. Helt vårt eget. Dagen etter kom Zoya på døra. — Steinar, jeg har tenkt … Kan dere ta meg inn? Byen er så tett. — Nei, mamma. Du har tatt dine valg. Nå bor du med Svetlana. — Men jeg er jo moren din! — En mor kaller ikke barnebarnet sitt fremmed. Farvel. Han lukket døra. Hardt, men riktig. Mathias ble født i mars. Frisk, sterk liten gutt. Skrek høyt og vilt. — Helt lik faren sin! — lo jordmora. Steinar holdt sønnen sin for første gang; nesten redd for å puste. — Tamara, takk for alt. — Det er jeg som takker deg. For at du aldri ga opp. For at du trodde på oss. Sakte men sikkert ble huset til hjem. De dyrket poteter, fikk kyllinger. Traktoren gikk og pengene kom. Om kvelden satt de på trappa, Oline og hunden lekte, Mathias sov i vogga. — Vet du, — sa Tamara, — jeg er lykkelig. — Jeg og. — Husker du hvor tungt det var? Jeg trodde ikke vi skulle klare det. — Du klarte det. Du er sterk. — Vi er sterke. Sammen. Sola gikk ned bak skogen. I stua luktet det brød og melk. Ekte hjem. Der ingen fornedrer deg. Ingen jager deg. Der ingen sier du er fremmed. Her kan du leve, elske og vokse opp sammen med barna dine. Her er det mulig å være lykkelig. *** Kjære lesere: Det finnes prøvelser i enhver familie, og ofte er de vanskelige å håndtere. Historien om Tamara og Steinar er som et speil – vi ser våre egne utfordringer og vår egen styrke i den. Slik er livet: Fra utfordring til glede, og ofte gjennom ukjente veier, inntil lykken finner oss. Hva mener dere – burde Steinar ha satt seg opp mot moren sin før, eller vente og tåle? Og hva er «hjem» egentlig for deg – vegger, eller varme og samhold? Del gjerne dine tanker – livet er en skole, og alle erfaringer er verdifulle!

Author Fame LovingViews 11

Hvem tror du at du er, som skal fortelle meg hva jeg skal gjøre! Zoja Pedersdatter kastet kluten rett i ansiktet mitt. Du bor i mitt hus, spiser min mat!

Jeg tørket meg i ansiktet, knyttet hendene. Tre måneder har jeg vært gift, men hver dag føles som å gå inn i en krigssone.

Jeg vasker gulvene, lager mat, vasker klær! Hva mer vil du ha?

Jeg vil at du skal tie stille! Du er bare en som har slengt deg inn her! Kom hit med et barn som ikke er vårt!

Lille Oline tittet forskremt ut bak døren. Fire år gammel, men hun skjønner allerede at bestemor er sint.

Mamma, stopp nå! Steinar kom inn fra tunet, skitten etter en dag med arbeid. Hva er det nå da?

Hun der! Din kjære kone! Jeg sier bare at suppa er for salt, men hun svarer frekt tilbake!

Suppa er helt fin, sa jeg sliten. Det føles som om du alltid leter etter noe å klage på.

Hørt nå! Zoja pekte mot meg. Jeg som er kravstor, i mitt eget hus!

Steinar gikk bort og la armen rundt skuldrene mine.

Mamma, nå gir du deg. Torill har jobbet hele dagen hjemme. Og du bare krangler.

Så nå er du imot din egen mor? Jeg som har født deg, matet deg, og sånn takker du meg!

Hun slamret døra igjen. Stillheten la seg i kjøkkenet.

Unnskyld, hvisket Steinar og strøk meg over håret. Hun har blitt helt utholdelig med årene.

Steinar, kanskje vi skal prøve å leie noe? Bare et rom?

Med hvilke penger? Jeg er traktorfører, ikke direktør. Så vidt vi har nok til mat.

Jeg lænte meg inntil Steinar. Han var god, snill. Arbeidsom. Men moren hans et sant helvete.

Vi møttes på bygdas julemarked. Jeg solgte strikketing, han kjøpte sokker. Og så falt praten. Han sa med en gang at det ikke betydde noe at jeg hadde barn fra før. Han likte barn selv.

Vi hadde et lite bryllup. Zoja mislikte meg fra starten. Ung, pen og utdannet regnskapsfører. Sønnen hennes var jo bare en enkel traktorfører.

Mamma, kom og spis, Oline dro meg lett i skjørtet.

Kom, vennen.

Rundt middagsbordet skjøv Zoja demonstrativt tallerkenen fra seg.

Man kan ikke spise dette. Du lager mat som til griser.

Mamma! Steinar slo hånden i bordet. Nok nå!

Hva da, jeg sier bare sannheten! Tenk på Synnøve, så god husmor hun er! Men denne her!

Synnøve var Zojas egen datter. Bor i Oslo, kommer på besøk en gang i året. Huset står i hennes navn, selv om hun ikke bor her.

Liker du ikke maten jeg lager, får du lage selv, sa jeg rolig.

Din…! svigermor reiste seg brått. Jeg skal lære deg!

Ferdig nå! Steinar stilte seg imellom. Mamma, enten roer du deg, eller så drar vi. Nå.

Og hvor skal dere dra? På gata? Huset er ikke deres!

Det var riktig det. Huset var Synnøves. Vi bodde her bare på nåde.

***

Verdifulle byrder

Natta kom, og jeg fikk ikke sove. Steinar lå ved siden av meg og hvisket:

Hold ut, kjære. Jeg skal kjøpe min egen traktor. Starte for meg selv. Så sparer vi opp til eget hjem.

Men Steinar, det koster mye…

Jeg finner en gammel, fikser den. Jeg kan det! Bare tro på meg.

Neste morgen våknet jeg med kvalme. Løp på badet. Kunne det være…?

Testen viste to streker.

Steinar! Jeg stormet inn i rommet. Se her!

Han gned søvnen ut av øynene, så på testen, spratt opp og løftet meg i været.

Torill! Vi skal få barn!

Ikke så høyt, moren din hører oss!

Det var altfor sent. Zoja stod i døra.

Hva er det dere roper for?

Mamma, vi skal ha barn! Steinar strålte.

Hun snurpet leppene.

Og hvor har dere tenkt å bo? Det er trengt nok her. Kommer Synnøve og, så må dere ut.

Ingen kaster oss ut! Steinar svarte morsk. Dette er også mitt hjem!

Huset er Synnøves. Husker du ikke? Jeg overførte det til henne. Du bor bare her.

Gleden forsvant med ett. Jeg sank sammen på senga.

En måned senere hendte det verste. Jeg løftet en tung bøtte med vann vi hadde verken bad eller innlagt vann. En smerte skjøt gjennom kroppen. Blod på buksa…

Steinar! hvisket jeg.

Spontanabort. Legene sa det handlet om stress og tungt arbeid. En trengte ro.

Hvordan få ro i et hus med slik svigermor?

Jeg ble liggende i senga med blikket mot taket. Nå var det nok. Jeg orket ikke mer.

Jeg går fra ham, sa jeg til venninnen min på telefonen. Jeg holder ikke ut.

Men Torill, Steinar er jo så bra…

Han er det. Men jeg overlever ikke moren hans.

Steinar kom etter jobb. Sliten, fortsatt i arbeidsklærne, med en liten villblomstbukett.

Torill, kjæreste, tilgi meg. Dette er min skyld. Jeg klarte ikke beskytte deg.

Steinar, jeg kan ikke bo der lenger.

Jeg vet. Jeg skal ta opp lån. Vi leier noe!

Du får sikkert ikke lån. Lønna er så lav.

Jeg har fått en til jobb. Nattevakt på gården. Traktorfører om dagen, melker kyr om natta.

Steinar, du sliter deg ut!

Det gjør ingenting. For din skyld skal jeg klare alt.

De slapp meg ut fra sykehuset etter en uke. Zoja møtte meg i døra.

Hva, klarte du ikke beholde barnet? Det visste jeg. Du er svak av natur.

Jeg gikk bare forbi. Hun var ikke verdt tårene mine.

Steinar slet som en okse. Jobbet dag og natt, sov tre timer i døgnet.

Jeg vil også begynne å jobbe, sa jeg. Jeg kan få jobb som regnskapsfører på kontoret.

De betaler dårlig der.

Litt og litt blir til slutt mye.

Jeg fikk jobben. Levererte Oline til barnehagen tidlig, gikk på kontoret, hentet henne etter jobb. Lagde middag, vasket klær. Zoja klaget, men jeg sluttet å bry meg.

***

Egnet sted og nytt liv

Steinar sparte til traktor. Fant en gammel en, full av rust. Eieren ville bare ha småpenger for den.

Ta opp lån, sa jeg. Du får den til å virke, og vi kan tjene på det.

Hva om jeg ikke klarer det?

Du har gull i hendene. Det får du til.

Vi fikk lån. Kjøpte traktoren. Den sto bare og gravde seg ned i gjørma ute på tunet.

For et syn! Zoja lo. Skrapjern! Det blir aldri brukt! Rett på dynga!

Steinar sa ingenting. Han skrudde på motoren kveld etter kveld, etter nattevaktene, med lommelykt. Jeg hjalp så godt jeg kunne, fant frem verktøy og holdt deler.

Gå og sov, du er sliten.

Vi startet sammen, vi avslutter sammen.

Vi drev på i måneder. Naboene lo av oss dumme traktorføreren, kjøpte bare skrap.

Så, en morgen, startet traktoren. Motoren brummet der ute mens Steinar satt bak rattet med glis over hele ansiktet.

Torill! Den virker!

Jeg sprang ut, kastet meg rundt halsen hans.

Jeg visste du skulle klare det! Jeg har trodd på deg hele tiden!

Første oppdrag: pløye åkeren til naboen. Andre: hente ved til gården litt lenger opp. Tredje, fjerde… Endelig kom det inn penger.

Og så kjente jeg den velkjente morgenkvalmen igjen.

Steinar, jeg er gravid igjen.

Nå gjør du ikke noe tungt! Hører du meg? Jeg fikser alt selv!

Han passet på meg som en skatt. Ikke engang bære vann fikk jeg. Zoja var irritert:

Skjør! Jeg la tre barn, og ingen brød seg om meg! Men denne skal spares!

Men Steinar var urokkelig. Ingen tunge løft.

I den sjuende måneden kom Synnøve. Med mannen og planer.

Mamma, vi selger huset. Har fått et godt tilbud. Du flytter til oss i byen.

Og disse? Zoja nikket på oss.

Hvem, de? De får finne seg et annet hjem.

Synnøve, jeg er født her. Dette er mitt hjem! protesterte Steinar.

Og? Huset er mitt. Har du glemt det?

Når må vi ut? spurte jeg stille.

Om en måned.

Steinar var rasende. Jeg tok hånda hans rolig nå.

Om kvelden satt vi sammen, tett inn til hverandre.

Hva gjør vi nå? Det kommer en baby snart.

Vi finner et sted. Så lenge vi er sammen.

Steinar jobbet som en gal. Traktoren brummet dag og natt. På en uke tjente han like mye som han før pleide å tjene på en måned.

Så ringte Mikkelsen naboen i nabobygda.

Steinar, skal selge huset. Gammelt, men solid. Billig. Vil du komme og se?

Vi dro for å se. Huset var gammelt, men skikkelig bygget. Vedovn, tre rom og fjøs.

Hva skal du ha for det?

Han sa summen. Vi hadde halvparten, manglet resten.

Kan vi betale ned det siste i avdrag? Første del nå, resten om seks måneder?

Ja, til deg skal jeg stole på.

Vi dro hjem med lette hjerter. Zoja møtte oss på dørstokken:

Hvor har dere vært? Synnøve kom med dokumentene!

Så bra, sa jeg rolig. Vi flytter.

Hvor? På gata?

Til vårt eget hus. Vi har kjøpt.

Svigermor ble helt stille. Dette hadde hun ikke ventet.

Jeg tror ikke på deg. Hvor fikk dere penger fra?

Vi jobbet for dem, svarte Steinar og la armen rundt meg. Mens du bare skravlet, jobba vi.

Vi flyttet ut to uker senere. Ikke mye å ta med seg, for hva eide vi vel i det huset?

Oline løp gjennom rommene, bikkja bjeffet av glede.

Mamma, er dette virkelig vårt hus?

Vårt, vennen. Vårt ordentlige hjem.

Zoja dukket opp dagen etter. Stod på trappa.

Steinar, jeg tenkte… Kanskje jeg kan bo her med dere? Det er så klamt i byen.

Nei, mamma. Du har valgt. Nå får du bo hos Synnøve.

Men jeg er moren din!

En mor sier ikke slikt om sitt barnebarn. Farvel.

Han lukket døren. Tungt, men riktig.

Mats ble født i mars. En sterk og frisk gutt. Skrek så taket løftet seg.

Akkurat som pappaen sin! lo jordmora.

Steinar holdt sønnen tett, nesten redd for å puste.

Torill, takk. For alt.

Det er jeg som skal takke. Fordi du aldri ga opp. Fordi du trodde på oss.

Vi kom langsomt på plass i huset. Sådde grønnsaker, fikk høner. Traktoren gikk jevnt og ga oss inntekt. Om kveldene satt vi på trappa. Oline lekte med bikkja, Mats sov i vogga.

Vet du sa jeg jeg er lykkelig.

Jeg også.

Husker du hvor tungt alt var? Jeg trodde ikke vi skulle klare det.

Men vi gjorde det. Du er sterk.

Vi er sterke. Sammen.

Sola gikk ned bak skogen. Det luktet nybakt brød og melk inne. Et ekte hjem. Vårt hjem.

Her kalte ingen meg fremmed. Ingen kunne kaste oss ut. Ingen så ned på oss.

Her kunne vi elske, leve og la barna vokse opp i trygghet.

Her kunne jeg være lykkelig.

***

Kjære leser, jeg tror hver familie har sine prøvelser, og det er ikke alltid lett å komme gjennom dem. Denne historien om Torill og Steinar er som et speil man kan kjenne igjen både sorg og styrke.

Sånn lever vi: fra motgang til glede, og noen ganger videre på lykke og fromme, til livet smiler igjen.

Hva tenker du? Burde Steinar ha holdt ut med moren så lenge, eller burde han ha skåret gjennom og funnet sitt eget? Hva betyr et ekte hjem for deg veggene, eller varmen i familien?

Del dine tanker, for livet er en skole og hver lærdom er verdifull.