Hvem tror du at du er, til å bestemme over meg! Zofia Pettersen kastet kluten rett i ansiktet på svigerdatteren sin. Du bor i mitt hus, spiser min mat!
Ingvild tørket ansiktet og knyttet nevene. Tre måneder som gift, men det føles som et slagmark hver eneste dag.
Jeg vasker gulvet, lager mat, vasker klær! Hva mer vil du ha?
Jeg vil at du skal holde kjeft! Løsbikkje! Kommer drassende med et fremmed barn!
Lille Maren tittet forskremt ut bak døren. Fire år, men hun skjønte allerede at bestemoren var slem.
Mamma, nå får det være nok! Steinar kom inn fra tunet, svett og skitten etter jobb. Hva nå igjen?
Hva nå? Din kvinne er frekk mot meg! Jeg sier at suppen er for salt, og hun snapper tilbake!
Suppen er helt fin, sa Ingvild utmattet. Du leter med vilje etter feil.
Der! Hørte du? Zofia Pettersen pekte på svigerdatteren. Jeg klager, i mitt eget hus!
Steinar gikk bort og la armen rundt skuldrene til kona.
Mamma, det får holde. Ingvild står på hele dagen hjemme. Og du ligger bare og klager.
Jaha! Nå er du imot moren din! Jeg har oppdratt deg, mettet deg, og så er dette takken!
Den gamle forsvant ut, smelte med døren. Det ble stille på kjøkkenet.
Unnskyld, Steinar strøk Ingvild over håret. Hun har blitt helt umulig med årene.
Steinar, kanskje vi skulle leid noe? Bare et rom, kanskje?
Med hvilke penger? Jeg er traktorfører, ikke direktør. Det går knapt rundt til mat.
Ingvild lent seg inntil mannen sin. God, snill var han. Arbeidsom. Men moren et sant mareritt.
De møttes på bygdemarkedet. Ingvild solgte strikkede votter, Steinar kjøpte sokker. Slik begynte praten. Han sa det med én gang det gjorde ikke noe at hun allerede hadde et barn. Han var glad i unger.
Bryllupet var stille. Zofia Pettersen mislikte svigerdatteren fra første dag. Ung, vakker, høyskoleutdannet revisor. Mens sønnen var enkel traktorfører.
Mamma, kom og spis, Maren dro i skjørtet.
Kommer straks, lille venn.
Under middagen skjøv Zofia Pettersen tallerkenen demonstrativt fra seg.
Dette er ikke til å spise. Koker du til griser, eller?
Mamma! Steinar slo knyttneven i bordet. Nå er det nok!
Hva nå? Jeg sier jo bare sannheten! Se på Synne for ei husmor! Men denne her!
Synne datteren til Zofia Pettersen. Bor i Oslo, kommer på besøk en gang i året. Det er hun huset står på, selv om hun aldri bor der.
Hvis du ikke liker hvordan jeg lager mat, kan du lage selv, sa Ingvild rolig.
Din frekke…! Svigermor spratt opp. Jeg skal…
Nok! Steinar stilte seg mellom dem. Mamma, enten skjerper du deg, ellers drar vi. Nå.
Hvor vil dere gå da? På gata eller? Huset er da ikke deres!
Det var sant. Huset tilhørte Synne, og de bodde der kun fordi de fikk lov.
***
En tung byrde
Den natten fikk Ingvild ikke sove. Steinar holdt rundt henne og hvisket:
Bare hold ut, kjære. Jeg skal kjøpe en gammel traktor. Starte for meg selv. Da kan vi legge til side for vårt eget hus.
Steinar, en traktor er dyrt…
Jeg finner en gammel en. Kan fikse den opp, jeg kan det. Bare tro på meg.
Morgenen etter våknet Ingvild kvalm. Hun løp til badet. Kan det være?
Testen viste to streker.
Steinar! hun løp inn på soverommet. Se!
Han gnidde søvnen ut av øynene, så på testen. Så spratt han opp og svingte henne i armene.
Ingvild! Kjære! Vi skal ha barn!
Ikke så høyt! Moren din hører!
Men det var for sent. Zofia Pettersen sto i døråpningen.
Hva er denne støyen?
Mamma, vi skal ha barn! Steinar smilte.
Svigermoren knep sammen leppene.
Hvor har dere tenkt å bo da? Her er det trangt nok. Når Synne kommer, kaster hun dere ut.
Hun gjør ikke! Steinar rynket pannen. Det er også mitt hjem!
Hjemmet tilhører Synne. Har du glemt? Jeg skrev det over på henne. Du er bare gjest her.
Gleden forsvant. Ingvild sank sammen på senga.
En måned senere skjedde det vonde. Ingvild bar et tungt bøtte med vann ikke innlagt vann i huset. Plutselig, skarp smerte nederst i magen. Røde flekker på buksen…
Steinar! ropte hun.
Spontanabort. På sykehuset sa de overanstrengelse, stress. Hun trengte ro.
Hvor finner man ro i hus sammen med svigermor?
Ingvild lå og så opp i taket på sykehuset. Nå var det nok. Hun orket ikke mer.
Jeg drar fra ham, sa hun gråtkvalt til veninnen på telefon. Jeg klarer ikke mer.
Men Ingvild, Steinar da? Han er jo god.
Han er god, men moren hans… Jeg overlever ikke mer, jeg.
Steinar kom rett fra jobb, sliten og full av jord, med en bunt markblomster.
Ingvild, elskling, tilgi meg. Det er min feil. Jeg skulle ha passet på.
Steinar, jeg klarer ikke være der lenger.
Jeg vet. Jeg tar opp lån, vi leier noe.
Du får ikke lån, Steinar. Lønna er for lav.
Jeg skal få det til. Jeg har fått ekstravakt på gården. På dagen kjører jeg traktor, om natta melker jeg kyr.
Steinar, du sliter deg ut!
Det tåler jeg. For deg gjør jeg alt.
Etter en uke fikk Ingvild reise hjem. Hjemme ble hun møtt på trappen av Zofia Pettersen:
Så, du klarte ikke holde på det? Jeg visste det! Du er svak.
Ingvild svarte ikke og gikk forbi. Tårene var ikke verdt det.
Steinar jobbet som en gal. Morgen på traktor, natt på fjøset. Sov tre timer i døgnet.
Jeg må få meg jobb, sa Ingvild. Kontoret på meieriet søker etter revisor.
Men der er det nesten ikke noe lønn.
Litt er bedre enn ingenting.
Hun fikk jobb. Om morgenen leverte hun Maren i barnehagen, gikk på jobb, hentet Maren, lagde mat, vasket tøy. Zofia Pettersen klagde som før, men Ingvild lærte å lukke ørene.
***
Eget hjem og en ny start
Steinar sparte til traktor. Fann en gammel, sliten en. Eieren ville ha nesten ingenting for den.
Ta lån, sa Ingvild. Fiks den, så kan vi tjene.
Men, hva om det ikke går?
Det går. Du har gull i hendene.
De fikk lån. Kjøpte traktoren. Den sto i gårdstunet som en haug med skrapjern.
Jaja, det blir moro! lo Zofia Pettersen. Søppel kjøpte dere! Rett til skraphaugen!
Steinar sa ingenting. Plukket fra hverandre motoren. Nettene gjennom, etter fjøsvakt, under lyset fra ei gammel lykt. Ingvild hjalp til rakte verktøy, holdt deler.
Gå og sov, du er sliten.
Vi startet sammen, vi slutter sammen.
En måned gikk. To. Folk i bygda lo for en tosk, kjøpe vrak.
Men en morgen hostet traktoren i gang. Steinar satt ved rattet og trodde knapt sine egne øyne.
Ingvild! Den går! Den går!
Hun løp ut, kastet armene om ham.
Jeg visste det! Jeg trodde på deg!
Første oppdraget pløye naboens jord. Andre kjøre ved. Tredje, fjerde Pengene begynte å komme.
Så, igjen, ble Ingvild kvalm om morgenen.
Steinar, jeg er gravid igjen.
Men nå skal du ikke løfte så mye som en melkekartong! Forstår du? Jeg gjør alt!
Han passet på som om hun var av glass. Lot henne ikke løfte. Zofia Pettersen murret:
Skjørt krus! Jeg fødte tre, ingen klager fra meg! Men denne her!
Men Steinar sto på sitt. Ingen belastning.
I sjuende måned kom Synne, med mannen sin og store planer.
Mamma, huset blir solgt. Godt bud. Du blir med oss til Oslo.
Hva med disse da? Zofia Pettersen nikket mot Steinar og Ingvild.
Hvem bryr seg? De får finne seg et sted.
Synne, jeg er født her dette er også mitt hjem! Steinar var opprørt.
So what? Huset er mitt. Har du glemt det?
Når må vi ut? spurte Ingvild rolig.
Om en måned.
Steinar kokte av sinne. Ingvild la hånden på skulderen hans rolig nå, det går bra.
Om kvelden satt de tett sammen.
Hva gjør vi? Snart kommer babyen.
Vi finner noe. Det viktigste er at vi holder sammen.
Steinar jobbet som besatt. Traktoren gikk dag og natt. Bare i løpet av en uke, tjente han like mye som en måned før.
Så ringte Mikkelsen en nabo fra nabobygda.
Steinar, jeg selger småbruket mitt. Gammelt, men solid. Ikke dyrt. Kom og se?
De dro for å se. Huset var gammelt, men i god stand. Vedovn, tre soverom, låve.
Hva skal du ha?
Mikkelsen sa en sum. Halvparten hadde de, resten manglet.
Kan vi ta avbetaling? spurte Steinar. Halvparten nå, resten i løpet av et halvt år.
Klart det. Du er til å stole på.
De dro hjem, lykkelige. Zofia Pettersen sto på trappen.
Hvor ble dere av? Synne har papirer med!
Utmerket, sa Ingvild rolig. Vi flytter ut.
Hvor da? På gata?
Til vårt eget hus. Vi har kjøpt.
Svigermoren ble stum. Det forventet hun ikke.
Ljuger dere! Hvor fikk dere penger fra?
Vi jobbet! sa Steinar og la armen rundt Ingvild. Mens du snakket, slet vi.
To uker senere flyttet de. Ikke mye å ta med hva eier man når man ikke eier huset?
Maren løp gjennom rommene, hunden bjeffet.
Mamma, er dette virkelig vårt hus?
Ja, Maren min. Det har vi sammen.
Zofia Pettersen kom dagen etter.
Steinar, jeg har tenkt Kan dere ta meg med? Oslo er så tett.
Nei, mamma. Du har valgt. Bo hos Synne.
Men jeg er mor!
En mor kaller ikke barnebarnet sitt for fremmed. Farvel.
Han lukket døren. Det var tungt, men riktig.
Markus ble født i mars. En stor, frisk gutt. Skrek så det runget.
Akkurat som faren! lo jordmoren.
Steinar holdt sønnen sin, nesten redd for å puste.
Ingvild, takk. For alt.
Det er jeg som skal takke. Du har tålt, du har trodd på oss.
De innredet hjemmet sitt sakte. Satte poteter, fikk høner. Traktoren brummet, inntektene kom. På kvelden satt de på trappen Maren lekte med hunden, Markus sov i vogga.
Vet du, sa Ingvild, jeg er lykkelig.
Jeg også.
Husker du hvor tøft det var? Jeg trodde aldri jeg skulle holde ut.
Du klarte det. Du er sterk.
Vi er sterke. Sammen.
Sola gikk bak skogen. Det luktet av brød og melk i huset. Et ekte hjem. Der de hørte til.
Ingen kan se ned på oss her. Ikke kaste oss ut. Ikke kalle noen fremmed.
Her kan vi bo, elske og la barna vokse opp.
Her kan vi være lykkelige.
***
Kjære lesere, det er nok prøvelser i enhver familie, og de er sjelden lette å komme seg gjennom. Historien om Ingvild og Steinar er som et speil kanskje kjenner du deg igjen i tyngden, men også i styrken som gjør det mulig å komme seg opp igjen.
Slik lever vi, fra motgang til glede og så kanskje en sving til inntil lykken smiler.
Hva synes dere? Burde Steinar holdt ut så lenge, eller skulle han løst knuten med en gang og funnet sitt eget sted? Hva betyr et ekte hjem for dere: veggene eller varmen i familien?
Del gjerne tankene deres. Livet er en skole, og hver lærepenge er verdt sin vekt i gull.
