Hvem er det egentlig som trenger deg, Klara? Tannløs, barnløs og uten slekt, sa Per og ropte ut i stua. Deretter spyttet han mot gulvet, snudde ryggen til og ruslet ut i den bleke drømmen.
Klara løp til vinduskarmen og stirret ut gjennom det tynne glasset, hvor hun så mannen hun hadde delt fjorten år med hun trodde de var sjelsvenner. Men før han forsvant ut døren, hadde han latt henne forstå. Alt hadde bare vært praktisk.
Erfaring med familiefotografering gled lysende gjennom drømmen hennes. Klara hadde en stor leilighet midt i Oslo, tryllet fram søndagsmiddager som en mesterkokk, og tilbød alt til ham, som om hun var født for å tilfredsstille.
Hun tenkte at hun burde åpne vinduet og rope til ham, be ham bli. Hun var til og med villig til å bøye seg, la ham lede sitt dobbeltliv; det var bedre enn å være 47 og ensom, grenser mot det glemte. Hun så mot portrettet av sin far, slitt etter mange års tjeneste i Forsvaret; han løftet haken, stolt mot verden.
Plutselig ombestemte hun seg. Hun skammet seg over sin egen svakhet.
Hun kastet et siste blikk på Per som satte seg inn i en blank og glitrende bil, koffert og veske ved siden. Deretter gikk hun mot kjøkkenet, forbi den gamle kommoden hun hadde arvet fra bestemor, hvor hun ble møtt av speilbildet av en trøtt og tung kvinne med grått hår og usikre øyne.
Klara visste hun aldri kunne kalles vakker. Helseproblemer hadde tært på henne, tennene raknet, og hun hadde ikke råd til nye. Per krevde alltid det beste ny bil og dyre dresser til jobben.
Hvem er det egentlig du prøver å tilfredsstille? Mannen din går kledd som skuespiller, du sliter med nuppete genser, forhistorisk skjørt og to bluser. Nedslitte sko og trådsko i stedet for støvler. Pelsen på kåpen din ville ikke engang min bestemor gått med. Han forlanger restaurantmeny hver dag. Biff, dampede kjøttkaker, pannekaker med fyll og kjøttretter til stadighet. Han burde gå, Klara! Du burde ikke la deg lede slik, sa kollegaen og venninnen, Inger Lise.
Klara hørte, men gjorde som hun selv ønsket. Så kom den dagen mannen gikk til en 26 år gammel kvinne med fire barn.
Hun er ung, sukket Klara til drømmen.
Men Inger Lise hadde gravd litt i sosiale medier og blandt naboer, og hun meldte tilbake med latter:
Ikke la deg kalle “utannet”! Du kommer fra en god familie. Den nye har aldri jobbet, alle barna har forskjellige fedre, og hun festet gjennom graviditet. Så du kan spare deg snakket om ungdommen. Menn liker slikt, lette holdninger og glitrende overflater, men familie blir det ikke av sånt. Jeg er overrasket. Hold deg sterk!
Klara holdt ut. Hun hadde arvet leiligheten av foreldrene, stor og sentral.
Faren hadde ordnet så Per aldri hadde rett til noen kvadratmeter. Klara bestemte seg for å leie ut et rom, for økonomien.
I drømmen ble det bygd på flere steder i bydelen, og en ingeniør flyttet inn. Med skjegg, nøyaktig og høflig navnet hans var Vemund. Han så ofte på Klara og sa plutselig:
La meg betale på forskudd så du kan få fikset tennene, frue! Ingen skal lide sånn.
Klara rødmte, hun følte seg ikke vakker. Men tenner skulle hun gjerne hatt orden på.
Han ga henne mer penger enn hun ba om, sa hun kunne betale tilbake senere. Så kom broren hans på besøk Klara hadde aldri sett maken. En drøm i kanariegul jakke, lilla bukser og hår som skyer ved solnedgang. Han het Øystein og jobbet som stylist.
Øystein bestemte seg for å hjelpe. Med Klara. Hun serverte gjestene hjemmelagde kaker, og han foreslo å trylle fram et nytt bilde.
Og det gjorde han. Håret glitret, sminken fremhevet fine trekk, tennene fikk glans. Klara gikk til jobb til fots, vekten forsvant, hun begynte å jogge i Frognerparken.
En mild kvinne med smil og smilehull spratt ut av kokongen, lett som en sommerfugl.
Så ringte det på døren i drømmen Vemund åpnet, og ropte: Klara, det er til deg!
På terskelen sto eksmannen, Per, nesten utemmelig å kjenne igjen. Han var blitt gammel, grå, forvirret. Ingen glans igjen.
Hva vil du? spurte Klara.
Hun husket hvordan hun ringte ham etter bruddet, men han ville aldri snakke med henne. Til slutt hadde han blokkert nummeret hennes.
Nå sto han der.
Du har blitt så! utbrøt Per.
Men Klara lot seg ikke bevege. Hun husket de søvnløse nettene, den kvelende panikken, ønsket om å forsvinne.
Klara, jeg har hatt det så vanskelig. Den nye bare tømte lommeboken min. Barna virket snille, men de roper og skriker hele tiden. Hun driver dem ikke fram. Henger alltid over telefonen, lager aldri mat. Kjøper bare frossenpizza og har til og med laget nudler til middag, tenk deg! Skjortene ble vasket sammen og mistet fargen. Jeg har ikke kjøpt meg noe på et år. Brukte opp alt på dem. Det føles som et galehus, Klara Med deg hadde jeg det godt. Jeg tenker alltid på deg. Kan vi ikke starte på nytt? Vær så snill, ba han.
Men i drømmen rungede hans gamle ord i Klara sine ører: “Hvem er det egentlig som trenger deg, Klara? Tannløs, barnløs, uten slekt.”
Hun så på Per én siste gang. I det samme åpnet Vemund døren, og spurte bekymret:
Klara! Trenger du hjelp? Hva vil du, mann?
Per hevet stemmen: Og hvem er du egentlig?
Dette er mannen min, Vemund. Ikke kom hit mer! svarte Klara og slo drømmedøren igjen så Per åpnet munnen i vantro.
Etterpå unnskyldte hun seg for gjesten. At hun kalte ham mannen sin. Han sukket, tok mot og utbrøt:
Kanskje det er på tide med forklaring! Jeg elsker deg, Klara! Hvordan kan noen slippe en så fantastisk kvinne? Vil du gifte deg med meg? For ordentlig.
Han var enkemann. Og Klara takket ja. To måneder senere lå det roser overalt, de hadde kjøpt hytte på landet.
Og Klara ser ikke, når Pers skygge iblant følger dem på avstand, med sinnet vendt mot seg selv for å ha valgt bort lykken for en boble av ingenting.
Til slutt sto han der, alene med tomhendte drømmer.
Mens Klara og Vemund gikk hånd i hånd gjennom blomstergater og glitrende ruter. Lykkelige, forelsket. Og Klara venter barn.
Lik og legg igjen dine merkelige drømmer i kommentarfeltet!
