– Hvem skulle vel trenge deg? Tannløs, barnløs, uten stamtavle – Klara – Hvem skulle vel trenge deg? – ropte Paul. Deretter spyttet han og gikk sin vei. Hun løp til vinduet og fulgte ham med blikket, mannen hun hadde delt 15 år med. Hun trodde de levde sjel i sjel, men før han dro opplyste han henne: det var fordi det var praktisk. Erfaringer fra familiefotografering Klara har en flott leilighet, lager nydelig mat, er en førsteklasses husmor – alltid villig til å gå langt for ham. Klara tenkte hun burde åpne vinduet og rope til ham at han ikke måtte forlate henne. Hun var til og med villig til å ydmyke seg slik: La ham bo der, selv om han ikke er hjemme på flere dager og tilbringer tid med den andre… Det var bedre enn å være 45 år, alene og forlatt. Hun åpnet allerede vinduet. Men blikket falt tilfeldig på farens portrett. Han i uniform, hevet haken, så stolt på kameraet. Plutselig ombestemte Klara seg. Hun ble flau. Over sin svakhet. Hun kastet et siste blikk på sin kjekke og elegante mann, som satte seg inn i den fine bilen med bagasjen sin. Hun gikk til kjøkkenet. Veien gikk gjennom gangen. Der sto bestemorens speil, stort som et alter. Det speilet en tykk, sliten kvinne med grått hår og tomme øyne. Klara visste hun ikke var vakker. Nå var helsa blitt dårligere. Tennene smuldret. Det var ikke råd til nye – mannen trengte jo ny bil og måtte vise seg på jobben i dyre klær. – Hva er dette for idioti! Din Pål er kledd som en skuespiller. Du går rundt i en slitt genser, forhistorisk skjørt, noen bluser. Nedslitte sko og filttøfler i stedet for støvler. Kåpen har krage min bestemor ikke ville brukt engang! Menykrav som på restaurant – første dag vil han ha biff, andre dag dampe-koteletter, så fylt pannekake, så kjøtt. Kanskje han bare burde gå? Du kan ikke leve for kun mannen, vennen min! – sa kollegaen Lucy til Klara. Klara hørte, men gjorde som hun følte. Så sa mannen at han skulle gå – til en 27 år gammel kvinne med fire barn. – Hun er ung, – sukket Klara etterpå. Men kollegaen og venninna gravde litt. Sjekket sosiale medier, spurte naboer, og kunne fortelle: – Henne kunne man ikke engang ta i samme rom! Og han kalte deg for stamtavleløs! Du kommer fra god familie – der er det bunn! Ingen dag på jobb, ungene fra forskjellige menn, drakk under graviditeten, mora amoralsk! Så du skal ikke snakke om ungdom! Men menn liker visst slikt – oppførsel og annet. Men familie bygges ikke på slikt. Jeg fatter ikke din Pål. Hold ut, Klara! Klara holdt ut. Hun hadde den gode store leiligheten i sentrum fra foreldrene. Faren, som om han ante noe, sørget for at Pål aldri fikk rett til kvadratene hennes. Klara bestemte seg for å leie ut et rom. For å få litt mer penger. I nabolaget var det flere nye byggeprosjekter. En ingeniør flyttet inn, rolig type med skjegg, intelligent, het Vladimir Sveinsson. Han så nøye på Klara og sa plutselig: – La meg betale forskudd! Gå og ordne tennene, frøken! Så flott dame, og du sliter! Klara rødmet. Ikke var hun pen, men hun ville gjerne få orden på tennene. Han ga henne ekstra penger. Ta det tilbake senere, hvis det trengs. Så kom broren hans på besøk. Klara hadde aldri sett slike folk – i kanarigul dress, lilla bukser og vanvittig sveis. Han var stylist, Kirill het han. Han ble fasinert av Klara og ville hjelpe henne med ny stil. Og vet du – stilen ble ny. Lyst hår, makeup fremhevet fine ansiktstrekk, tennene ble fikset. Nå gikk hun til jobb til fots. Alle ekstra kilo ble borte. Hun begynte å jogge i parken om morgenen. En koselig dame med blid latter og smilehull. Som en sommerfugl fra en anonym puppe. En dag ringte det på. En leietaker åpnet og ropte: – Klara, det er til deg! På dørstokken sto eksmannen. Klara kjente han nesten ikke igjen. Pål hadde eldes på ett år, var blek, tynn, usikker – alt glans var borte. Bagasjen sto ved siden av. – Hva vil du? – spurte Klara. Hun husket hvordan hun først prøvde å ringe ham. Men han ville ikke snakke. Og så svartelistet han henne. Men nå sto han der. – Du har blitt så…! – utbrøt Pål. Klara tok ikke komplementer til seg. Hun husket søvnløse netter, tanker om å gi opp livet, tårer, panikk. – Klara! Du aner ikke hva jeg har gjennomgått. Den dama melket meg for penger. Ungene virket ok – men for et kaos! Uoppdragen, skriker. Hun bryr seg ikke. Sitter med mobilen, lager ikke mat. Kjøper bare pølser. Koke-nudler en gang. For meg! Kan du tenke deg? Nudler! All skjorter vasket sammen, alt mistet fargen. Jeg har ikke kjøpt meg noe. Alt gikk til dem. Det var som å ende på galehus. Klar… Jeg kom for deg. Med deg var alt godt. Kan vi starte på nytt, vær så snill? – ba han. Men hun hørte hans ord: – Hvem skulle vel trenge deg? Tannløs, barnløs, uten stamtavle – Klara. Klara så igjen på eksen. Da åpnet plutselig døren, Vladimir Sveinsson stakk hodet ut: – Klarus! Trenger du hjelp? Du, mister, hva gjelder det? Pål hevet stemmen: – Hvem er du? – Dette er min mann, Vladimir. Ikke kom hit igjen! – sa Klara og lukket døren for Pål, som sto og måpte. Hun unnskyldte til leieboeren for å ha kalt ham mannen sin. Men han sukket og sa rett ut: – Kanskje det er tid for forklaring! Jeg elsker deg, Klara! Hvordan kunne noen forlate en så fantastisk kvinne? Vil du gifte deg med meg – på ordentlig? Han var enkemann. Klara giftet seg med ham – etter to måneder. Mannen overøser henne med roser. De har kjøpt sommerhus. Kvinnen ser ikke hvordan eksen av og til sniker seg rundt hjørnet og betrakter dem, angrer og skjeller seg ut for å ha latt seg friste og byttet bort den gode mot ingenting. Til slutt sitter han igjen med tomme hender. Mens Klara og Vladimir går hånd i hånd nedover gaten. Lykkelige og forelsket. Og hun venter barn. Gi et hjerte og del dine tanker i kommentarfeltet!

Hvem skulle egentlig trenge deg? Tannløs, barnløs og uten stamtavle, Klara.
Hvem skulle gidde deg? ropte Pål. Så spyttet han på bakken og gikk sin vei.

Hun kastet seg til vinduet og så ham forsvinne, mannen hun hadde delt femten år med. Hun trodde de var sjelsfrender. Men til slutt sa han sannheten: det var bare behagelig.

Erfaringer med familiefotografering
Klara har leilighet midt i Oslo, hun lager fantastisk mat og er en skikkelig husmor, alltid klar til å gjøre alt for ham.

Klara tenkte hun burde åpne vinduet og rope til ham, trygle ham om ikke å gå fra henne.

Hun var til og med villig til å trygle så ydmykt la ham bo der, selv om han var borteborte flere dager i strekk, mens han tilbrakte dem hos «hun andre»…

Det var bedre enn å være alene og forlatt som 45-åring. Hun var i ferd med å åpne vinduet. Men synet hennes falt på et portrett av faren. Han stod i uniform, løftet haken og så stolt mot kameraet.

Plutselig ombestemte hun seg. Skam over sin egen svakhet.

Hun så igjen ut og så den sympatiske og elegante mannen sette seg inn i en flott bil med koffertene sine.

Hun gikk ut på kjøkkenet, forbi gangen. Der sto en stor gammel kommode som hun hadde arvet etter bestemor.

Speilet viste en kraftig, sliten kvinne med grått hår og matte øyne.

Klara visste hun ikke var vakker. Helsen begynte å svikte, tennene råtnet. Hun hadde ikke råd til å fikse dem, for ektemannen krevde ny bil. Og på jobben skulle han alltid se dyr og fin ut.

Hva holder du egentlig på med? Din Pål kler seg som filmstjerne, og du går rundt i slitt genser, steinalder-skjørt og et par slitte bluser. Nedtrådde sko og gamle tøfler. Pelskragen på kåpen din ville ikke engang min bestemor brukt. Og så må du servere middag som på restaurant. Biff skal han ha, dampede kjøttkaker, fylt pannekaker, kjøttretter Skal du virkelig la ham tråkke på deg sånn? sa kollega og venninne Lise.

Klara hørte, men fulgte sitt eget hjerte. Så sa ektemannen at han gikk. Til en 27 år gammel, med fire barn.

Hun er ung, sukket Klara.

Men Lise gravde litt i sosiale medier. Spurte naboer. Fant ut:

Du er av god familie, og han kaller deg «uten stamtavle»! Hun der er helt på bunnen. Har aldri jobbet, barna har ulike fedre. Hun drakk seg nesten i hjel på åttende måned. Moren like så. Så ikke snakk om ungdom. Menn liker visst sånt, de påstår familien bygges på det. Jeg fatter ikke din Pål. Hold ut, Klara!

Klara holdt ut. Hun hadde arvet fin og stor leilighet i sentrum.
Faren hadde vært klok og ordnet alt juridisk, så Pål aldri kunne kreve kvadratmeterne hennes. Klara bestemte seg for å leie ut et rom. Litt ekstra penger trengtes.

I området var noen byggeprosjekter, og inn flyttet en hyggelig ingeniør med skjegg. Han het Vilhelm Severinsen. Han betraktet Klara nøye og sa plutselig:

La meg betale forskudd! Gå og fikse tennene dine! Så flott dame, og så lider du!

Klara rødmet. Hun var nok ikke vakker. Men tenner ville ha vært fint.

Han ga henne ekstra penger «Betal tilbake senere hvis du vil». Senere kom Vilhelms bror på besøk. Klara ble målløs.

Kanari-gul dressjakke, lilla bukser og spektakulær frisyre. Han het Krister, var stylist.

Han besøkte broren, og tok Klara «under vingen». Når hun serverte gjester hjemmebakte kaker, tilbød Krister å gi henne ny stil.

Og han gjorde det! Tinede lokker, sminken fremhevet fine ansiktstrekk. Tennene i orden. Hun gikk til jobben nå, og de ekstra kiloene forsvant. Hun begynte til og med å jogge i Frognerparken om morgenen.

Så var hun blitt en mild kvinne, med mykt smil og smilehull på kinnene. Som en sommerfugl ut av kokongen.

En dag ringte det på. En av leieboerne gikk for å åpne, og ropte:

Klara, det er til deg!

På trappen stod eksmannen. Hun måtte kikke flere ganger før hun kjente ham igjen. Pål hadde eldet på ett år, så blek og fortapt. Glansen var borte. Ved siden av ham sto koffertene.

Hva vil du? spurte Klara.

Hun husket hvordan hun prøvde å ringe ham i starten, men han nektet å snakke. Til slutt blokkerte han henne helt.

Men nå sto han der.

Du har blitt så…! sa Pål rørt.

Klara brydde seg ikke om komplimenter. For hun husket de søvnløse nettene, selvmordstankene, de endeløse tårene og panikken.

Åh, Klara. Jeg har lidd så mye Hun mjølket bare penger fra meg. Ungene virket ok først, men så Uoppdragne, skrek hele tiden. Hun ville ikke oppdra dem, satt bare på mobilen og lagde aldri mat. Kjøpte bare ferdigmat. En gang lagde hun instant-nudler. Til meg! Kan du tenke deg? Hun vasket alle skjortene sammen de ble misfargede. Jeg har ikke kjøpt én ting til meg selv på dette året. Alt gikk til dem. Følte meg som på galehus. Klara det var så godt med deg. Jeg tenker alltid på deg. Kan vi starte på nytt? ba han tryglende.

Men ordene hans runget i ørene hennes:

Hvem skulle trenge deg? Tannløs, barnløs, uten stamtavle, Klara.

Hun så på eksmannen. Da åpnet døren seg, og Vilhelm Severinsen stakk hodet ut, bekymret:

Klarus! Trenger du hjelp? Hvem er denne mannen?

Pål reiste seg og utbrøt:

Hvem er du egentlig?

Dette er min mann, Vilhelm. Ikke kom hit igjen! sa Klara, og lukket døren rett foran ansiktet til Pål, som stod med åpen munn.

Hun ba leieboeren om unnskyldning. At hun kalte ham «min mann». Han sukket og sa stille:

Kanskje tiden er inne for å snakke ut. Klara, jeg elsker deg! Hvordan kunne noen miste en så fantastisk kvinne? Gift deg med meg, vil du?

Han var enkemann. Og Klara giftet seg med ham, etter to måneder. Mannen kjøpte roser til henne hver uke. De kjøpte sommerhus sammen.

Hun ser ikke, men av og til følger eksmannen etter dem rundt hjørnet, skjuler seg og banner mot seg selv for at han lot seg friste og byttet bort en god person med en tom illusjon.

Han ble til slutt stående alene, med ingenting.

Klara og Vilhelm går hånd i hånd gjennom gatene. Lykkelige, forelsket. Og hun venter barn.

Min viktigste lærdom etter alt dette er at selv i stunder du tror du ikke har verdi, kan livet snu og selvrespekt er langt viktigere enn kjærlighet som kun handler om vanens letthet.