«Hvem skulle ønske deg med fem på slep, da?» Mamma kastet ut en 32 år gammel enke uten å ane at en arv og en nattlig gjest ventet i det gamle huset…
Det var rått over gravplassen. Leira sugde tak i de gamle støvlene til Ingrid og klumpet seg sammen så hun knapt fikk løftet beina. Hun bare sto og så på mens graveren dekket over hele livet hennes med jord. Lars hadde gått bort så brått. Bare 35 år gammel. Kollapset på verkstedet og kom seg aldri opp igjen.
Ved siden av stod moren til Ingrid, Ragnhild, og vekslet utålmodig fra fot til fot. Hun hutret i minkpelsen og sendte et kaldt blikk mot barnebarna som klamret seg til Ingrids svarte kåpe.
Nå får det være nok med de tårene, sa Ragnhild høyt da haugen var ferdig. Kom, Ingrid. Ikke vits å fryse her ute mer. Vi må prate.
Hjemme i den trange toromsleiligheten de hadde på boliglån, marsjerte Ragnhild rett til kjøkkenet og satte seg bestemt ved enden av bordet.
Hør nå her, begynte hun uten å ta av seg lua engang. Leiligheten tar banken uansett, det skjønner du vel. Du har ikke råd å betale. Lars er borte, og du har vært mamma- og pappaperm i en evighet.
Jeg skal finne meg en jobb, svarte Ingrid lavt, mens hun vugget lille Mikael, ett år gammel, på armen.
Jaha, og hvor da? Som vaskekjerring? fnyste Ragnhild. Du har jo fem barn! Fem heng på slep! Hvem tar deg imot da? De eldste, Karianne og Pål, ville jeg satt bort på barnehjem midlertidig. Og de minste… kanskje barnevernet kan steppe inn.
Nei, hvisket Ingrid knapt hørbart.
Hva sier du? Ragnhild skjønte ikke.
Gå ut av mitt hus! Ingrid så på moren. Øynene hennes var tørre og skarpe. Jeg gir ikke fra meg barna. Jeg heller sulter, men jeg løfter dem selv.
Din stabeis, mumlet Ragnhild og reiste seg for å dra pelsen tettere omkring seg. Du tenker ikke lenger fram enn nesen din, sa jeg jo alltid. Nå kan du sitte på din egen tue. Og kom ikke og spør meg om penger.
En måned senere kom beskjeden fra banken. De hadde to uker på å flytte ut. Ingrid løp fra venn til venn og lette etter tak over hodet, men ingen ville slippe inn en alenemor med fem unger.
Da kom brev fra ei lita bygd i Østfold: Fagerheim. En advokat meldte at Ingrid hadde arvet en husmannsplass etter en avsidesliggende tante hun bare møtte én gang i livet. «Gammelt hus, men eget», tenkte Ingrid. Hun hadde ikke noe valg.
I Fagerheim møtte isvind dem. Stua lå ensomt helt inntil skogkanten. Tømmerveggene var svarte av elde, verandaen hang, og vinduene skimtet mot omverdenen med matte blikk.
Mamma, det er kaldt her, pep femåringen Lillemor.
Jeg vet, lille venn. Vi fyrer straks, svarte Ingrid og prøvde å holde stemmen stø.
Første natta var en prøvelse. Ovnen røykla hele rommet, barna hostet og vinden trakk inn fra alle kanter. Hun dyttet sammen alt hun fant jakker, dyner, til og med gamle filleryer over de søvnløse barna. Selv satt hun våken. Lyttet etter pusten fra sjuåringen, Even.
Even var alvorlig syk. Han trengte en omfattende operasjon i beste fall om ett år hvis det gikk gjennom offentlig sykehus, men legen i Oslo hadde vært ærlig: «Han kan ikke vente. Han blir svakere. Du må betale privat.» Men det kostet mer enn to slike leiligheter banken hadde tatt.
Neste morgen klatret Ingrid opp på loftet for å tette alle hullene. Mellom pappesker, aviser fra 70-tallet og hullete skinnfrakker, fant hun en gammel teboks. Inni, pakket inn i oljepapir, kjentes noe tungt.
En stor lommeur av sølv. Med kjede. Ingrid gned på lokket, og fram trådte et dobbeltkors og inskripsjonen: “For tro og troskap”.
Flott sak, men hva er den verd? sukket hun.
Uret var stanset. Fem på tolv.
Hun gjemte klokka i skapet. Nå hastet det med mat til barna, ikke antikviteter. Bare tre dager igjen med mat og snart tomt for ved, og Even ble dårligere for hver time. Han orket nesten ikke reise seg lenger.
Den kvelden kom snøstormen. De var isolert. Ingrid fikk barna i seng, tente et levende lys og satte seg ved vinduet. Hva hadde hun gjort? Flyttet dem ut i ødemarka for å forgå?
Da banket det varsomt på døra…
Ingrid stivnet. Innbilte hun seg?
Bankingen kom igjen. Trygg, tung.
Hun tok ildraken og gikk til døra.
Hvem er det?
Slipp inn, gode kvinne, været tar meg, sa en stemme. Gammel, knakende som en gran, men vennlig.
Uvitende om hvorfor, skjøv Ingrid fra haspen. Utenfor sto en liten, eldre mann i en frakk til anklene, bundet med hyssing rundt livet. Skjegg, hvitt og buskete. Men øynene var klare og unge.
Kom inn, sa Ingrid lavt.
Mannen trådte inn men snøen hang ikke på ham. Han spredte varme rundt seg, som fra en vedovn.
Han gikk inn til barna og så på Even som sov tungt og hostet.
Gutten er syk? spurte han.
En alvorlig sykdom, pustet Ingrid. Legene må hjelpe. Vi har ingen penger.
Penger er som støv. Det er tid som teller, sa mannen og satte seg på benken. Har du funnet skatten min?
Ingrid stivnet til.
Urverket? Er det ditt?
Det er mitt. Herregårdsfolket ga meg det da jeg reddet dem i isvannet, for hundre år siden. Jeg har tatt vare på det. Visste at det ville komme til nytte.
Men da kan jeg selge det til en gullsmed! bablet Ingrid. Kjøpe medisiner, i det minste. Det er jo sølv.
Mannen smilte under skjegget.
Ikke selg for småpenger. Det er en hemmelighet med den klokka. Mestermaker Bure, han var en luring. Ta en nål, og kjenn ved låsen. Det er et hemmelig rom der inni.
Han reiste seg.
Lykke til, Ingrid. Du har et godt navn. Ikke gi opp håpet.
Vent, ta en kopp te! Hva heter du? utbrøt Ingrid, men idet hun snudde seg, var hun alene. Barna sov. Og i rommet duftet det av varm brød og røkelse.
Den natta sov hun ikke et sekund. Så fort det grydde, fant hun lommeuret og hentet en liten synål. Fingrene ristet. Hun kjente etter ved kjedet, trykte inn og et lite klikk lød.
Det skjulte lokket sprang opp. Inni lå en sammenbrettet lapp og en gullmynt, tung i hånda. Ikke sånne de hadde i norske pantelån.
Hun brettet ut lappen. «Den som bærer denne, har krav på» resten var gammeldags skrift man nesten ikke kunne tyde.
Ingrid tok den første bussen til Halden. Fant en antikvitetsbutikk der en snerten kar solgte gammelt skrot og sølv.
Sølv, 830, maks fem tusen kroner, sa han slapt.
Kan du se på denne også, sa Ingrid lavt og la frem gullet og papiret.
Mannen studerte gjennom briller og bleknet.
Hvor i alle dager har du det fra?
Fra arv.
Han svelget og pustet tungt.
Dette er en sjelden kongepenge. Prøvepreg. Finnes knapt tre i verden. Og dokumentet er underskrevet personlig av kongen selv. Jeg kan ikke kjøpe det. Det må auksjoneres i Oslo. Dette er verd en liten formue.
Even fikk beste behandling av spesialist på privatklinikk i byen allerede måneden etter. Ingrid gråt der hun satt ved sykesenga og så fargen komme tilbake i ansiktet på sønnen. Hun hadde nok penger til både ny bolig og skole for alle fem barna.
Tilbake i Fagerheim gikk hun straks på kirkegården. Letet mellom gress og gamle kors. Der sto det skjevt, nesten uleselig: «Her hviler Prokor. 1888 1960».
Ingrid la en bukett på grava og bøyde hodet lavt.
Takk, gamlefar Prokor.
Nå bygde hun nytt hus. Stort, lyst, med både strøm og innlagt vann. Folk i bygda hadde respekt for henne hun var arbeidsom, nøyaktig, barna var alltid rene og pene.
En dag, et halvt år senere, kom Ragnhild kjørende i taxi. Veldig viktig, med kake. Så rundt i det velstelte huset og den flotte hagen.
God dag, jenta mi! Det gikk da an å få det til, ja! Folk sier du fant en skatt! Flink jente! Jeg har vært syk, dårlig med pensjonen, nå kan du vel hjelpe mora di litt? Du har jo mange rom her.
Ingrid åpnet døra og stilte seg på trappa med de eldste barna bak seg.
Hei, mamma, sa hun rolig.
Skal du ikke invitere meg inn, da? sa Ragnhild og skuet over brillene.
Nei.
Hva? Riet i stemme og ansikt ble hardt.
Du valgte selv da du jaget oss. Du får klare deg selv.
Jeg kan saksøke deg! Jeg er mora di! skrek Ragnhild, rød i ansiktet.
Gjør det, sa Ingrid og snudde ryggen til. Men nå passer det dårlig. Even skal sove.
Hun lukket den tunge eikedøra. Hørte fremdeles den sinte murringen om utakknemlighet og «fem på slep» utenfor, men Ingrid brydde seg ikke. Hun gikk inn på kjøkkenet der det luktet boller og det gamle lommeuret på veggen slo inn tiden til et nytt, lykkelig liv.
