Hvem skulle trenge deg med fem unger på slep? moren kjeppjager enken Synnøve, 32 år, ut av leiligheten uten å vite at i det gamle huset venter både en arv og en nattlig gjest …
Jorda på gravplassen er våt. Leiren klistrer seg i store klumper til de billige skoene til Synnøve. Hun står og ser på mens gravarbeiderne dekker over livet hennes. Einar gikk bort så brått. Bare 35 år gammel. En dag han var på fabrikken, falt han plutselig om og kom aldri opp igjen.
Ved siden av tramper Gerd Johanne utålmodig fra fot til fot. Moren drar pelsen tettere rundt seg og ser med avsmak på barnebarna som klamrer seg til den svarte kåpen til datteren.
Nå er det nok, nå har vi grått, sa moren høyt da haugen vokser frem. Kom, Synnøve, det er ikke vits i å stå her å fryse. Vi må snakke sammen.
Hjemme i deres lille leide toroms på Tøyen presser Gerd Johanne seg straks inn på kjøkkenet og setter seg myndig ved bordenden.
Sånn er det, sier hun uten å engang ta lua av. Banken tar nok leiligheten. Du har ikke råd til å betale. Nå er ikke Einar her lenger, og du sitter jo bare hjemme i permisjon hele tiden.
Jeg skal finne meg jobb, sier Synnøve stille, mens hun vipper lille Mikkel på ett år frem og tilbake på fanget.
Hvor da? Som vaskehjelp, kanskje? fniser moren. Du har jo fem barn, Synnøve! Fem! Hvem vil ha deg? De eldste, Tiril og Pål, kunne jeg ordnet plass til på barnehjem, midlertidig altså. Og de små … kanskje barnevernet kan hjelpe til.
Nei, hvisker Synnøve.
Hva? Gerd Johanne forstår ikke.
Ut herfra, sier Synnøve med tørre, stive øyne. Jeg gir aldri fra meg barna mine. Jeg dør heller av sult.
For et naut du er, fnyser moren, retter på pelsen og reiser seg. Jeg sa jo du skulle tenkt deg om før det ble for sent. Men nei da, alt skulle være “solskinn og blomster”. Nå får du klare deg selv, men kom ikke til meg og tigge etter penger.
En måned etter kommer brev fra banken. To uker til utkastelse. Synnøve ringer alle hun kjenner, men ingen vil ta inn en mor med fem unger.
Akkurat da kommer det et brev. Fra en advokat i Bygland. En gammel grandtante hun bare møtte én gang har etterlatt huset sitt til henne. Gammelt er det nok, men mitt eget, tenker Synnøve. Hun har ikke noe valg.
Bygland tar imot dem med isende vind. Huset ligger ytterst mot skogen. Tømmeret er sortnet, trappa skeiv, vinduene blinde av tid.
Mamma, det er kaldt her, smågråter fem år gamle Åshild.
Vi skal snart få varmen i huset, veslejenta mi, Synnøve gjør alt for at stemmen skal være rolig.
Første natten er grusom. Ovnen ryker, barna hoster, vinden uler inn fra alle sprekker. Synnøve pakker inn de yngste i alt hun finner jakker, tepper, til og med dørmattene. Hun selv holder seg våken. Lytter til pusten til syv år gamle Viljar.
Viljar er alvorlig syk. Det haster med operasjon. Men sykehuset sier det er ett års ventetid på offentlig hjelp. Legen i Kristiansand sier det rett ut: Han trenger behandling nå. Det kan gå galt. Privat i Oslo er det beste, men det koster like mye som to slike leiligheter som hun har mistet.
Neste morgen kryper Synnøve opp på loftet med tøyfiller og avispapir for å tette sprekker. Etter å ha flyttet på gamle filler, tønner og gulnede ukeblader, finner hun en gammel te-boks. Inni, pakket inn i oljet tøystykke, ligger noe tungt.
Et lommeur. Kraftig, med kjede. Synnøve gnir på lokket med fingeren. Sølvet skinner frem der det står: «For tro og troskap» og et gammelt riksvåpen er preget inn.
Flott nok, sukker hun. Men hva er det verdt?
Uret står stille, viserne på fem på tolv.
Hun legger klokken i garderobeskapet. Antikviteter gir ikke mat på bordet. Bare tre dagers mat igjen nå, veden svinner, og Viljar blir verre. Han orker knapt reise seg.
Utover kvelden snør det opp. Huset blir isolert. Synnøve setter seg på kjøkkenet etter at barna har sovnet og ser ut mot mørket. Hva har hun gjort? Dratt barna inn i ulykka?
Så banker det svakt på døra.
Hun stivner. Innbiller hun seg?
Bankingen kommer igjen. Sikker, mørk.
Hun tar en gammel vedkubbe og nærmer seg døra.
Hvem er der?
Slipp meg inn, gode kone, været har tatt av, stemmen er underlig. Skrapende som gammel ved, men rolig.
Uten å vite hvorfor, låser Synnøve opp. På trappa står en liten, gråskjegget mann i gammel vadmel til anklene, belte av tau. Skjegget er langt, men øynene unge og klare.
Takk, hun trekker seg til side.
Mannen stiger inn, men snøen drysser ikke av ham. Ingen kulde, tvert imot det stråler varme fra ham.
Han går inn til barna, kikker på Viljar. Pusten hans er tung.
Den gutten er syk? spør gjesten.
Han trenger hjelp, visker Synnøve Jeg har ingen penger.
Penger er bare støv, mannen setter seg lydløst. Men tid, det er gull. Fant du gjenstanden min?
Hun holder pusten.
Lommeuret? Er det ditt?
Mitt, ja. Fikk det etter at jeg reddet lensmannen fra elva en gang for veldig lenge siden. Jeg har passet på det. Man vet jo aldri når det trengs.
Kan jeg selge det? Synnøve lener seg fremover. Får sikkert kjøpt medisiner for sølvet.
Den gamle smiler mildt.
Ikke bytt det bort for småpenger. Det finnes et triks. Se nøye under lokket, ved hengslet. Ta en tynn nål og trykk forsiktig. Dobbelt bunn der.
Han reiser seg.
Farvel, Synnøve. Navnet ditt betyr håp. Ikke glem det.
Vent! Vil du ikke ha litt te? Hva heter du egentlig? Synnøve iler til kokeplata, men da hun snur seg, er rommet tomt. Døra er fortsatt igjen, barna sover og i lufta dufter det svakt av røkelse og ferskt brød.
Hele natta får Synnøve ikke sove. Med det første grå lyset neste morgen finner hun lommeuret og en synål. Hendene skalver. Hun finner et knøttlite hull ved hengslet og trykker inn med nåla.
Klikk.
Baklokket, som virket fast, spretter opp. Inni et hulrom ligger det sammenbrettet papir og en stor gullmynt med svensk merke.
Synnøve folder ut papiret. Denne bekrefter at bæreren har rett til … resten er nesten ulestelig gammel skrivestil.
Hun reiser til Evje med nabobilen og søker opp en antikvitetsbutikk i Kristiansand. Butikkeieren, rund og skeptisk, ser igjennom uret og papirene.
Sølv, 830S, kanskje fem tusen kroner for klokken, korpuset er slitt.
Men se her, Synnøve viser ham gullmynten og brevet.
Han studerer i lupe, brynene glir til værs, han blir helt blek.
Hvor har De fått dette fra?
Arv fra ei gammel tante.
Dette … dette er svensk kongegulldaler prøvetrykk! Bare et par slike finnes i hele Norden. Og denne fullmakten det er original signatur fra kong Oscar den andre. Jeg kan ikke kjøpe dette. Du bør til Oslo og kjøre det på auksjon. Her snakker vi om formue.
Noen uker senere er Viljar på Rikshospitalet. Den beste legen, spesialrom. Synnøve sitter ved senga og ser kinnene hans begynne å gløde. Pengene strekker både til operasjon, nytt hjem og utdanning for alle fem.
Tilbake i bygda går Synnøve første dag opp til kirkegården. Hun leter lenge, graver bort gresset. Der, på et skjevt gammelt trekors, står det nær usynlig: «Per Olafsen. 18881960.»
Hun legger ned blomster og bukker dypt.
Tusen takk, bestefar Per.
Hun bygger et nytt hus. Stort, lyst, med strøm, varme og alle bekvemmeligheter. Bygdefolket respekterer enken hun holder orden og barna sine rene og pene.
Gerd Johanne dukker opp et halvår senere. Tar drosje rett til døra, spaserer stolt inn med bløtkake. Hun ser skeptisk på det moderne huset og den velholdte hagen.
Hei dattera mi! Moren åpner armene som om hun aldri har jaget dem. Hørte at du har klart deg? Noen sier det var en skatt? Da hadde jeg rett, ikke sant? Alt ordner seg! Nå ble jeg syk, har lav pensjon, kan du hjelpe din mor? God plass her!
Synnøve går ut på tunet. De eldste barna står bak henne og betrakter bestemoren tause.
God dag, mamma, sier Synnøve rolig.
Slipp meg inn da! Gerd Johanne setter allerede foten på trappa.
Nei.
Hva mener du med nei? Smilebåndet hennes glir vekk.
Du har gjort ditt valg da du jaget oss, Synnøve svarer fast.
Jeg kan saksøke deg, jeg er jo moren din! Du MÅ hjelpe meg! Moren blir rød og opprørt.
Gjør det. Men nå må du dra. Det er hviletid for Viljar.
Synnøve lukker den kraftige ytterdøra bak seg. Låsen klikker.
Fortsatt skriker moren gjennom døra om utakknemlige barn og “fem påheng”, men Synnøve hører ikke. Hun går inn på kjøkkenet, hvor det lukter nystekte boller og den gamle, nytikkede klokken måler tiden for det nye, lykkelige livet deres.
