Kjære dagbok,
Det er første vårdag i lille Åsbygda, og jeg sitter på den solfylte benken utenfor hytta mi. Jeg lar øynene gli over de nyvunne knoppene på granen og kjenner den milde vinden som endelig har tatt farvel med den lange, bitre vinteren. Hvor mange kalde netter har jeg overlevd? Bare Gud vet det, men jeg har klart meg gjennom dem med en stille styrke.
«Jeg skal ikke la en ny vinter gå meg forbi», tenkte jeg, og slappet av med et lett sukk. Jeg er ikke redd for å gå ut igjen. Tvert imot jeg har ventet på dette øyeblikket. Lagringen er fylt med poteter fra siste år, og jeg har kjøpt nye klær til vinteren.
Det er ingenting som holder meg fast på denne jord, ingen lenker, bare minnene jeg har i hjertet.
***
For lenge siden hadde jeg en stor familie: min ektemann, Torvald Olsen, en høy mann med et varmt hjerte, og fire barn tre gutter og en jente. Vi levde i harmoni, hjalp hverandre, og kranglet bare av og til. Barna vokste opp, en etter en, og spredte seg utover landet.
De to eldste guttene ble tatt opp på universitetet i Trondheim og flyttet senere til forskjellige byer for å jobbe. Den mellomste, som slite i skolen, fant til slutt en lønnsom virksomhet i sjøfart; den tok ham med ut i verden, og han har ikke kommet tilbake. Datteren vår, Synnøve, flyttet også til hovedstaden, Oslo, og giftet seg kort tid etterpå.
I starten kom barna ofte på besøk. De skrev brev, og da mobiltelefonen kom, ringte de. Barnebarn kom en etter en. Jeg pakket av og til den gamle, slitte kofferten og dro på besøk til dem når de trengte barnepass.
Etter hvert vokste barnebarnen bort fra min omsorg. Jeg ble færre og færre innringninger, færre besøk. Til slutt glemte de nesten helt å komme på besøk livet deres var travelt med jobb, egne familier og barn som vokste opp.
Etterforskningen av faren min, Johan, som døde, ble den eneste grunnen til at noen av barna kom tilbake. De trodde han skulle leve til hundre år, men skjebnen var annerledes.
Etter begravelsen spredte barna seg igjen. Først ringte moren, men telefonen døde i etterkant. Jeg prøvde å ringe selv, men følte raskt at barna ikke lenger hadde tid til meg. Sånn har de siste ti årene gått. En gang i året ringer et av barna, og jeg smiler til meg selv i en uke.
En dag, mens jeg satt på benken, hørte jeg en stemme utenfor gjerdet:
Hei, tante Marit! sa en ung mann med et bredt smil. Gjenkjenner du meg?
Jeg så overrasket på ham og svarte:
Nils! Hva gjør du her?
Ja, tante Marit! jublet han og steg inn på gårdsplassen.
Nils var sønnen til naboene, et fattig familie som knapt klarte seg uten en daglig brødskive. Jeg husker ham fra barndommen en evig sulten gutt. Jeg ga ham mat når jeg kunne, delte klær fra mine barn, og lot ham sove over når foreldrene hans hadde fest.
Foreldrene hans døde etter kort tid. Orphanen Nils ble tatt med til et barnehjem, gikk senere i militæret, og studerte. Nå var han tilbake i den lille bygda for å bygge opp vårt hjem.
Hva skal du bygge her? spurte jeg, og ristet på hodet. Alle har dratt.
Ingenting! Jeg blir ikke borte! svarte han med stahet.
Nils fikk en stilling hos den største bøndene i bygda, herr Ivan Kristiansen. På fritiden reparerte han den gamle hytta han arvet fra sine foreldre, og han hjalp meg med husarbeid. Jeg begynte å kalle ham «lille bror», og vi levde sammen i tre år.
En dag sa han med en liten unnskyldning i stemmen:
Jeg drar, tante Marit. Ivan har blitt streng. Han vil ha arbeid, men gir ingen lønn. Jeg må tjene penger et annet sted. Ikke ta det tungt!
Ikke tenk på det, Nils. Gå i fred, og må Gud være med deg!
Jeg ble igjen alene. Noen ganger følte jeg en trang til å gråte av ensomhet, men jeg fortsatte å vente på at livet skulle bringe meg noe nytt.
****
Plutselig hørte jeg en kjent stemme:
Hei, tante Marit! ropte noen fra gjerdet. Jeg så opp og møtte et kjent ansikt.
Nils! Er det virkelig deg?
Ja, tante Marit! kom en høy, velkledd ung mann inn i gården. Jeg er tilbake! Endelig!
Åh, for en glede! jeg løp mot ham. Kom, kom, Nils! Jeg skal sette på te! Jeg er i farta!
Te er perfekt! lo Nils. Jeg hadde ikke planlagt å stoppe, men jeg kom like før du lagde gjestfriheten.
Et halvt time senere satt vi ved bordet, drakk te fra fine, gamle krus og snakket uten å kunne stoppe. Jeg så tårer i øynene mine, men Nils tørket dem med en spøk:
Jeg har tenkt å bli her for alltid, tante Marit! Jeg har tjent penger, og skal nå drive min egen gård! Du vil se, du vil aldri bli alene igjen!
Da brøt en livlig kvinnestemme inn i vår samtale:
Er noen hjemme?
Jeg så ut gjennom vinduet og så en ung kvinne i en kort jakke og høye hæler.
Hvem er du? spurte jeg mens jeg og Nils gikk ut på verandaen.
Jeg er Vilde, barnebarnet til din sønn Ole. Jeg er barnebarnet til Ole, den eldste sønnen din. Jeg ringte, men telefonen din var av! Så jeg kom på egenhånd!
Kom inn! inviterte jeg usikkert, mens Nils løp bort og tok kofferten hennes.
Vilde satte seg ved bordet med et smil og begynte å fortelle om seg selv:
Jeg elsker ikke byen. Jeg vil bo på landet! Foreldrene forstår meg ikke. Bestefar Ole foreslo at jeg skulle bo hos dere i noen måneder. Han sa at jeg ville bli glad her og slutte å lengte etter byen. Han ringte deg, faren ringte, og jeg også. Men vi klarte aldri å nå dere. Unnskyld! Jeg er ikke her for å bli en loddmaker. Jeg har penger! Og far og bestefar har sendt meg noe på farten! Jeg skal bo her til eksamen, så jeg drar etterpå!
Jeg lo og svarte:
Bo så lenge du vil! Det gjør meg bare glad!
Månedene gikk. Jeg så Vilde i hagen, hvor hun med stor iver rotet i jorden. Hun var ikke en byjente lenger.
Med Nils hjelp har Vilde ryddet den forlatte åkerplassen, delt den inn i rader, reist opp et drivhus, kjøpt plantesett fra naboene og plantet alt med glede.
Nils har ikke sittet på siden. Med pengene han tjente, har han begynt å bygge en moderne gård. Han har også hyret arbeidere til å reparere taket på hytta mi og installere sentralvarme i stedet for den gamle peisen.
Smilene mine har ikke forlatt ansiktet mitt. Jeg føler meg ikke lenger alene. Av og til kommer en skygge av tristhet når jeg tenker på at Vilde snart skal tilbake til byen, men jeg har blitt så glad i henne. Hun pakker nå kaker i en pose til reisen.
Ikke glem å fylle vannbøtta, tante Marit. Jeg vil vanne hagen, og så kommer jeg tilbake! lo Vilde.
Kommer du tilbake? spurte jeg, lykkelig.
Selvfølgelig! Jeg kan ikke forlate dette stedet. Jeg har blitt glad i deg, tante Marit, av hele mitt hjerte. Nils har også spurt meg: Skal vi gifte oss i høst? Hvem skal jeg gifte meg med? Han er en ekte, godbonde!
Et år senere sitter jeg i solen, vugger barnevognen med den sovende oldefaren min. Vilde og Nils jobber på gården, og deres felles innsats gjør gården blomstrende og hjelper hele bygda.
Jeg ser på den lille gutten som sover søtt og tenker:
Jeg skal aldri dra til den andre siden. Jeg må fortsatt hjelpe mine barn og barnebarn.
Dette er livet mitt nå. Jeg skriver dette for å huske hvor lenge jeg har holdt fast i håpet, og for å dele den lille gleden med deg, dagbok.
— Marit Følsdal, 78 år, Åsbygda.
