Hva er du i ferd med å si? Vi har vært gift i ti år! Hvilken elskerinne? Jeg har nok av deg!
Åshild kunne ikke lenger holde seg. Hun følte i huden at mannen hennes holdt på å svikte henne, en slags isende klump av usikkerhet som drev henne gjennom drømmens tåke. En natt samlet hun motet og konfronterte ham rett.
«Er det sant, eller bare tull?» spurte hun, men ham kun svarte:
Hva er du i ferd med å si? Vi har vært gift i ti år! Hvilken elskerinne? Jeg har nok av deg!
Det kunne virke som om Einar snakket ærlig, med oppriktige øyne og et smil som glitret som snø i et vinterlandskap. Åshild så ingen feil i hans smil, i hans ord, i hans blikk, men likevel var en ukjent uro som en skygge som beveget seg i bakgrunnen av drømmen.
Åshild var ikke en av dem som lot skjebnen diktere livet, så hun bestemte seg for å grave etter sannheten. Hvor skulle hun begynne?
Etter å ha lest utallige råd på nettet, bestemte hun seg for å sjekke Einars telefon. Der fant hun bare tomt småprat med noen gamle skolekamerater, ingenting som kunne vekke mistanke. «Bare sladder», tenkte hun, mens hun drømte om en engel som vandrer i en hvit kappe.
Einar hadde aldri satt et passord på telefonen. Det var ingen hemmelige samtaler eller fjernmeldinger. Det var som om han var en blottet statue i en sølvhvitt hall.
Noen ganger følte Åshild at hun overtenkte alt, men hver gang Einar kom sent hjem fra jobben, merket hun en ubehagelig vibbe som om vinden bar med seg en advarsel.
Venninnen hennes, Kari, pleide alltid å si:
Det er bare dine antakelser! Einar elsker deg og vil aldri se til en annen! Du ødelegger alt med mistankene dine!
Men Åshild lyttet ikke til Kari. Hennes indre stemme skrek noe annet, og tanken på å dele mannen med en annen kvinne var uakseptabel.
En dag bestemte hun seg for å konfrontere ham på kontoret. Hun stormet inn for å finne ut om han hadde en hemmelig affære på jobben. Så snart han så henne, ble han rød som en solnedgang i fjellene. «Hva gjør du her? Du skammer meg foran kollegene!» ropte han. Etter en lang unnskyldning ga han etter raskt.
Alt virket som om livet deres var i balanse: et hjem som føltes som en full bukk, to barn som vokste, hverdagens rytme. Men Åshild fant stadig nye drømmeeventyr på den femte etasjen av sin egen fantasi.
Som man sier i Norge: «Den som leter, finner», men for Åshild var jakten fortsatt uten resultat.
Hun var som mange kvinner i trettiårene redd for å stå alene med to barn, men likevel en storm i sjelen under den tilsynelatende roen. Ingen spor av Einar ble funnet: ingen ny parfyme på skjorten, ingen endring i stil eller livsstil, men en underlig følelse av at noe ikke stemte.
Hvis ikke drømmen hadde grepet henne, hadde Åshild aldri oppdaget sannheten. Fantasi eller virkelighet? Det vil vise seg senere.
Da den yngste sønnen begynte i første klasse, fikk Åshild lyst til å lære seg å kjøre. Hun meldte seg på kjøreskolen i Oslo, tok undervisning om kvelden etter jobben. Etter tre måneder besto hun både teorien og praktisk prøve, og fikk førerkortet en liten, men stolthetens bil i norske kroner.
Einar var så stolt av henne at han kjøpte en liten kompaktbil, en Audi A1, men kun for å unngå at Åshild skulle be ham om en kjøretur. «Hun er for ung til å sitte bak rattet», mumlet han, og så på henne med et smil som en fjellbekk.
En søndag morgen våknet Åshild tidligere enn vanlig. Hun bestemte seg for å bake en kake med aubergine og kylling, en oppskrift hun hadde drømt om i nattens tåke. Men melmangel stoppet henne. Utenfor lå snøen som et hvitt teppe, men hun hadde lært å kjøre på vinteren. På vei til butikken ville hun bruke bilen, men den ville ikke starte. Hun gikk stille tilbake til huset, der søvnen fortsatt lå tung over alle.
Å gå i den bitende kulden var som å gå gjennom en drøm uten ben. Så hun tenkte: Hvorfor ikke låne Einars bil uten tillatelse? Et par kilometer ville ikke bli lagt merke til av noen. Hun tok nøklene fra hans garasje, trakk dem ut, og mens bilen varmet seg, tørket hun vinduene med en serviett hun visste lå var der. Plutselig falt en telefon ned fra bagasjerommet.
«Hvem er denne?» tenkte hun. Den var ikke hennes kjente mobil. Den hadde et fremmed skjermbilde, men en knapp lokket henne. Hun trykket på den, og skjermen lyste opp med en melding fra en «Oksana»:
Min kjære, jeg har savnet deg så mye! Kom til meg raskt! Jeg venter på deg!
Åshild gispet av overraskelse. Ingen passord, så hun leste hele samtalen mens bilen fortsatte å humre. Meldingen var lang som en evighet.
Det viste seg at Einar jobbet til klokken fem, og kom hjem rundt klokken syv. Åshild hadde aldri tenkt på å sjekke når han sluttet. Han reiste ofte en time til en kvinne som het Oksana, og kom så hjem som om ingenting hadde skjedd. På bildene var en eldre dame, rundt førti år gammel, med et blikk som om hun hadde sett alle årstidene i Norge.
Raseriet steg i Åshilds drømmehjerte. Hun hadde akkurat tenkt på å gå ut av bilen da hun så Einar gå opp trappen til leiligheten sin.
Hun hadde lagt igjen en lapp om at hun var på butikken, og han, i sin egen drøm, hadde planlagt å sende en ny melding til Oksana. Åshild husket at Einar ofte gikk ned til bilen om kvelden, glemte lommeboken, eller andre småting, men han kom alltid hjem raskt, så hun hadde ikke mistenkt noe.
Einar så Åshild i bilen og ropte:
Hvem ga deg lov? Vi hadde jo ikke avtalt dette!
Åshild så ham, og sinne som en storm i fjellheimen fylte henne. Hun satte i bakovergang, tråkket hardt på gassen, og bilen skrek inn i bakveggen. Støvet danset som hvite fjær. Hun steg ut, så den forvirrede mannen, og ropte:
Gå til din Oksana! Se hvordan hun klarer seg uten hus eller bil! Jeg vil ikke se deg igjen!
Hun kastet nøklene til Audien i en stor klump på bakken og gikk hjem.
Barna våknet, forvirret over stillheten. Åshild låste døren på lås og lot ikke Einar komme inn.
Gå til din Oksana! Glem denne veien! ropte hun gjennom hele huset.
Einar, i pyjamas og en slitt ullkåpe, gikk i noen tøfler til Oksanas leilighet. Han tenkte at han skulle finne trøst, men døren ble låst på ham. Oksana åpnet, men bak døren hørtes en mannlig stemme:
Skat, er du snart der? Jeg har ventet på deg!
Det viste seg at Oksana også hadde to elskere. På helgene kom ingen, men på hverdager var hun i kontakt med flere. Hun så på Einar med skyld, og lukket døren foran ham.
Fortvilet vandret Einar til sin mors hus, som lå noen gater unna. Maria, moren hans, så ham komme og forsto straks. Hun ga ham en varm kopp, mat og lyttet til historien om den «dårlige» kona som hadde kastet ham ut på et tomt sted. Hun trøstet ham med:
Ikke bekymre deg, kjære! Hvem skulle tro at din Åshild skulle bli så? Det vil komme en fest i din gate! Du er bare tre og femti! Du vil finne ny kjærlighet, det er sikkert!
Einar ble boende hos moren, bestemte seg for å starte på nytt. Han følte en lettelse over friheten, men da Åshild truet med barnebidrag, innså han at et nytt liv ikke var så lett. Heldigvis hadde han fortsatt en mor som ikke ville forlate ham.
—Så, mens snøen fortsatte å falle i den stille natten, visste både Åshild og Einar at drømmene deres ville fortsette å veve seg sammen i en uendelig dans av minner og muligheter.
