Oslo, 14. juni
I dag var en av de dagene der minnene presser seg på. Jeg tenker tilbake til øyeblikket da kona mi og jeg fikk vite at sønnen vår, Jonas, skulle gifte seg. Vi var så glade for ham. Før bryllupet fortalte vi ham i all hemmelighet at vi ønsket å gi ham en leilighet i gave. Jonas ble henrykt da han fikk høre om planene våre. Hele vennegjengen hans fikk vite det samme dag. Vi var i full gang med bryllupsforberedelsene da alt plutselig snudde.
Datteren vår, Ingrid, kom rett fra jobben til Ullevål og ble straks innlagt. Hun hadde blitt dårlig helt brått. Jeg og kona kom oss til sykehuset med det samme. Prøvene avdekket en svulst, og hun måtte opereres umiddelbart. Vi trengte mye penger og det fort. Heldigvis oppdaget vi det i tide.
Å kjøpe leilighet til Jonas i denne situasjonen var utelukket. Vi forsøkte å samle beløpet som trengtes til behandlingen. Heldigvis stilte familie og venner opp, ingen kunne stå likegyldig til ulykken vår. Alle hjalp til så godt de kunne. Noen ga oss penger og sa bare at vi ikke trengte å betale tilbake. Sammen klarte vi å samle nok til operasjonen.
Men så overrasket Jonas oss med en uttalelse jeg aldri kommer til å glemme.
Hva med leiligheten jeg ble lovet? Dere ødelegger livet mitt, sa han.
Etter de ordene fra Jonas mistet jeg nesten pusten. Hvordan kunne han si noe sånt? Hva slags egoisme er dette? Det er søsteren hans det er snakk om! De har vokst opp sammen. Hvordan kan han sette bryllupet og søsterens operasjon på samme linje? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Men Jonas ga seg ikke.
Hvorfor får hun alt, mens jeg får ingenting?
Jeg klarte ikke mer og begynte å rope til ham. Jeg sa at jeg ikke ville se ham mer. Jonas pakket sammen sakene sine og dro til sin kommende kone. I to uker var det ingen kontakt mellom oss.
Imens ble Ingrid operert. Heldigvis gikk alt bra. Noen uker etter fikk hun dra hjem fra sykehuset. Jeg fortalte henne aldri om hvordan broren hadde oppført seg. Det ville bare gjøre henne opprørt, og det var det ikke noe poeng i. Jonas ringte ikke i denne perioden heller. Ikke ett spørsmål fra ham om hvordan det gikk med søsteren. Tydeligvis betyr tak over hodet mer for ham enn familie.
Jeg har lært at selv den nærmeste kan skuffe. Men det viktigste er å ta vare på hverandre når livet blir vanskelig det er verdt mer enn alle leiligheter i hele Oslo.
