Hva om hun ikke er min datter? Jeg må ta en DNA-test
Eirik sto i døråpningen, blikket hans hvilte tungt på Silje, kona hans, som akkurat nå satt bøyd over den nyfødte datteren deres. Det var umulig å riste av seg tanken. Kunne det hende at denne lille jenta egentlig ikke var hans?
Forrige år hadde Eirik reist på jobbtur til Bodø én hel måned var han borte. To uker etter at han kom hjem, kom Silje strålende mot ham og fortalte at hun ventet barn. Først ble Eirik lykkelig. Men gleden bleknet da Siljes storesøster, Kristin, kom på besøk og fortalte om hvordan hun hadde måttet ta DNA-test på sønnen sin for å overbevise kjæresten om farskapet.
Silje, vi burde også ta en DNA-test, bare for å være helt sikre, sa Eirik den kvelden. Stemmen hans var lav, men insisterende.
Silje svarte med et raseri som fikk hele blokka til å riste. Pyntegjenstander føk gjennom rommet, og snart banket naboene i veggen.
Hva er det du insinuerer? utbrøt Silje, rødmende av sinne mens hun svingte en pute mot ham. Tror du virkelig at jeg kunne svikte deg sånn?
Jeg var borte i en måned, sa Eirik, med et dødt smil. Hvordan kan jeg være sikker? Ta testen, så er vi ferdig med saken. Vi kan spørre søsteren din hvor hun tok sin.
Aldri i livet, hveste Silje, før hun smalt døra til barnerommet bak seg så bildene på veggen skalv.
***************************************************
Jeg ber jo ikke om noe urimelig, sukket Eirik til moren sin, Gro. Hvorfor må hun bli så sint?
Gro skjenket kaffe og så alvorlig på sønnen. Silje bærer på noe hun skammer seg over, Eirik. Ellers hadde hun ikke reagert sånn. Da du var borte, hendte det noe, fortsatte hun nølende. Jeg vil ikke blande meg, men jeg må fortelle deg dette.
Eirik lente seg fram. Hva skjedde?
Jeg var innom for å snakke om farens bursdag, forklarte Gro. Silje var åpenbart hjemme, men brukte evigheter på å åpne døra. Hun så helt fortumlet ut, og jeg la merke til et par herresko i gangen.
Hva sa hun? spurte Eirik med stigende uro.
At det var en lekkasje i rørene, svarte Gro og himlet med øynene. Skulle kanskje funnet på noe litt bedre.
Hvorfor sa du ingenting til meg?
Jeg kom meg aldri inn i leiligheten, så jeg hadde ingenting konkret å vise til, sukket moren. Ville ikke ødelegge forholdet deres uten grunn.
Dette burde du ha sagt fra om, utbrøt Eirik og holdt knapt kaffekoppen i hånda. Hva gjør jeg nå?
Du må få tatt den testen, svarte Gro rolig og trakk på smilebåndet. Eller ta den alene. Det har du all rett til som far.
***********************************************
Nå kan du ta det helt med ro, sa Eirik og la fra seg konvolutten han hadde fått levert på døra. Vår lille Ingrid er min, som jeg alltid håpet. Jeg nevner aldri dette igjen.
Har du gått bak ryggen min og tatt denne hersens testen uten å si noe? svarte Silje kjølig, øynene smale som knivblader.
Ja, nikket Eirik uten å blunke. Tok en tur til klinikken med Ingrid en dag vi gikk trilletur. En bagatell, siden hun tross alt er min datter.
Det du har gjort, er langt fra en bagatell, sa Silje stille. Synd at du ikke forstår det.
Neste morgen gikk Eirik til jobben som vanlig. Men da han senere låste seg inn hjemme var leiligheten mørk, barnerommet tomt og alle Siljes og Ingrids eiendeler borte. På salongbordet lå det igjen en lapp, rablet ned i hast:
«Du har ødelagt alt som var mellom oss med din mistro. Jeg ønsker ikke å leve med en forræder. Jeg søker skilsmisse. Jeg vil ikke ha noe fra deg hverken leiligheten eller penger. Jeg vil bare at du forsvinner fra våre liv.»
Eirik kokte av sinne. Hvordan kunne Silje bare stikke av og ta med seg datteren deres? Han grep mobilen og ringte henne, om og om igjen.
En mann tok telefonen og hørte rolig på utbruddet, før han ba Eirik vennlig men bestemt om å la være å ringe igjen.
Jeg visste det, hun har vært utro! ropte Eirik ut i tomrommet, rasende. Har nesten ikke rukket å flytte ut før hun har fått seg en ny mann! Hun kan ha ham!
Det slo ham ikke at Silje kunne ha reist hjem til foreldrene og at det kanskje var broren hennes på telefonen som ikke ville vekke sin søster. For Eirik var bildet allerede tegnet.
Skilsmissen gikk unna begge var enige. Ingrid ble boende hos moren sin, og så aldri sin biologiske far igjen.
