Vi flyttet fra bygda til byen i 1975. Da kjøpte vi et hus i utkanten av Oslo. Men det skulle vise seg å by på noen overraskelser. Som mange fra bygda på den tiden hadde vi vært vant til å hjelpe hverandre, og foreldrene mine var intet unntak. Derfor takket de ja da de tidligere eierne ba om å få bo hos oss noen uker til mens de ordnet de siste papirene.
Disse menneskene hadde en svært stor og slem hund. Vi ville ikke ha den inne i huset, for den kjente oss ikke igjen, og jeg husker den hunden ennå.
Det gikk en uke, så to, så tre, og de gamle eierne sov lenge, dro knapt noe sted, og det virket ikke som om de hadde noen planer om å flytte ut. Det verste var oppførselen deres; de oppførte seg som om huset fortsatt tilhørte dem. Særlig mora til den forrige eieren.
Foreldrene mine minnet dem jevnlig på avtalen, men de skjøv stadig på flyttingen.
Hver dag slapp de løs hunden sin på tunet. Ikke bare lot de den gjøre fra seg overalt, men barna våre turte ikke gå ut, for hunden kastet seg etter alle og enhver. Mamma og pappa ba dem flere ganger om å la være å slippe løs hunden, men så snart pappa dro på jobb om morgenen og søsknene mine gikk på skolen, var hunden løslatt i hagen.
Det var faktisk hunden som til slutt hjalp pappa til å få dem ut av huset.
Søsteren min, Ingrid, kom hjem fra skolen, glemte alt om hunden og åpnet porten rett inn. Den svarte hunden kastet seg over henne, og bare takket være den gode frakken hennes ble skadene små. Frakken fikk riktignok gjennomgå, men Ingrid klarte seg fint. Hunden ble fanget og lenket fast. Den tidligere eierens familie mente selvfølgelig det var Ingrids skyld siden hun hadde kommet hjem for tidlig.
Men så, på kvelden, braket det løs! Pappa kom rett hjem fra jobben, tok ikke engang av seg frakken før han fikk sparket ut tanta rett ut i gården, ferdig påkledd. Datteren og ektemannen hennes forsvant også, raskt ut av huset, før de risikerte å bli jagd ut med makt. Alle sakene deres forsvant over gjerdet, og rett i gjørma og søledammene.
De prøvde å få hunden til å gå på pappa, men den la bare halen mellom beina, krøp sammen i hundehuset sitt og var slett ikke interessert i å gjøre noe. En time senere var alle deres ting ute på plenen, porten låst, og hunden satt sammen med eierne sine bak gjerdet med ei bøtte mat som trøst.
