Hva mener du, du vil ikke ta etternavnet hans? ropte svigermoren min høyt på Folkeregisteret.
Jeg, Ingrid, ville egentlig aldri gifte meg. Men da jeg var 19, ble jeg gravid med Eirik, en klassekamerat jeg hadde vært sammen med i tre år. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg jeg ville ikke at barnet mitt skulle vokse opp uten far.
Selv om Eirik var eldre enn meg, var han umoden og fortsatt veldig knyttet til moren sin. Men han løp ikke fra ansvaret han sa han skulle gifte seg med meg og ta seg av barnet. Så vi begynte å planlegge bryllup.
Ærlig talt, jeg hadde blitt glad om jeg bare kunne giftet meg i stillhet, men slekta insisterte på et stort selskap. Jeg skjønte ikke hvorfor vi skulle bruke så mye penger på å glede andre, når de pengene kunne gått til alt den lille trengte. Men ingen hørte på meg. Valg av sted, brudekjole og gjesteliste var allerede bestemt av svigermoren min og søsteren min!
Da de sendte meg av gårde for å prøve kjoler, hadde jeg mest lyst til å snu. Jeg så for meg en kjole full av blonder og glitter, akkurat slik som de likte det de var ikke kjent for sitt gode smak. Da jeg prøvde å protestere, ble jeg kalt utakknemlig. Men jeg brydde meg egentlig ikke jeg hadde allerede nok å tenke på: studier, eksamener og å forberede meg på å bli mor.
Til folkeregisteret dro jeg i en enkel, hvit kjole jeg fant selv. Den satt pent og jeg følte meg komfortabel. Det var da bråket startet.
Ingen av familiene visste nemlig at jeg hadde bestemt meg for å beholde mitt eget etternavn. Eirik visste om det og brydde seg ikke. Men svigermoren min eksploderte og begynte å rope så hele kontoret hørte det:
Hvordan kan du ikke ville ta etternavnet hans?
Jeg bare smilte og flyttet meg til siden. Jeg hadde tross alt bryllupsfesten hjemme på bygda til Eirik dagen etter å tenke på med hele slekta hans. Ikke vits i å sløse bort kreftene. Ekteskapet varte uansett bare noen få år. Eirik viste seg å være en dårlig ektemann og enda verre far. Hver helg satt han foran skjermen og ignorerte både meg og barnet. Til slutt fikk jeg nok, pakket sakene mine og dro.
Svigermoren min ble naturligvis ikke glad for det, men jeg kjente en lettelse jeg ikke kan beskrive endelig var jeg fri og kunne puste igjen.
