Hva har det å si hvem som tok vare på bestemor! Leiligheten bør rettmessig tilhøre meg! – slik krangler min egen mor med meg. Min egen mor truer med å saksøke meg. Hvorfor? Fordi leiligheten etter min bestemor ikke tilfalt henne, eller engang meg, men min datter. Mamma mener det er fryktelig urettferdig og at leiligheten skulle ha blitt hennes. Men bestemor bestemte noe annet. Hvorfor? Mest sannsynlig fordi mannen min og jeg bodde sammen med henne og tok vare på henne de siste fem årene. Man kan trygt kalle mamma en egoist. Hennes egne interesser og ønsker har alltid vært mye viktigere for henne enn andres. Mamma har vært gift tre ganger, men har bare to barn: meg og min yngre søster. Jeg og søsteren min har et flott forhold, men forholdet til mamma har aldri vært godt. Jeg husker ikke engang min egen far. Han skilte seg fra mamma da jeg bare var to år gammel. Frem til jeg var seks år bodde jeg sammen med mamma hos bestemor. Av en eller annen grunn syntes jeg bestemor var veldig ugrei. Kanskje fordi mamma hele tiden gråt. Først som voksen forsto jeg at bestemor egentlig var et veldig godt menneske som bare ønsket å hjelpe datteren sin på rett vei. Senere giftet mamma seg på nytt, og jeg og hun flyttet sammen med stefaren min. I det ekteskapet ble søsteren min født. Mamma bodde med stefaren i sju år. Så ble det nytt brudd. Denne gangen dro vi ikke til bestemor. Stefaren dro utenlands for å jobbe og lot oss bo i leiligheten. Tre år senere giftet mamma seg for tredje gang, og vi flyttet til hennes nye ektemann. Han var selvfølgelig ikke fornøyd med å få stebarn, men gjorde oss aldri noe vondt – han bare overså oss. Mamma brydde seg heller ikke om oss – hun var helt oppslukt av mannen sin, sjalu, kranglete, og knuste tallerkener når hun fikk sine raserianfall. Omtrent en gang i måneden begynte mamma å pakke kofferten og true med å dra, men stefaren hennes holdt henne alltid tilbake. Jeg og søsteren min ble vant til dette og sluttet å bry oss. Det ble til at jeg tok hånd om søsteren min, for mamma hadde aldri tid. Heldigvis hadde vi bestemødre som hjalp oss mye. Så flyttet jeg inn på hybel mens søster bodde hos bestemor. Pappa hjalp alltid til. Mamma ringte bare i julen og til bursdager. Jeg aksepterte mamma for den hun var. Ble vant til at hun aldri brydde seg om oss eller tenkte på oss. Men søsteren min gjorde aldri det, og hun var alltid sur på henne – spesielt da mamma ikke møtte opp på skoleavslutningen hennes. Vi vokste opp. Søsteren min giftet seg og dro til en annen by. Jeg og kjæresten min hadde ingen hastverk med bryllup, men bodde sammen i leid leilighet. Jeg besøkte ofte bestemor, vi sto hverandre nær, men jeg prøvde å ikke være til bry for henne. Så ble bestemor syk og havnet på sykehus. Der fikk jeg vite at hun trengte god omsorg. Jeg begynte å besøke henne hver dag, tok med matvarer, lagde mat, ryddet og pratet med henne, og viktigst av alt – sørget for at hun fikk medisinene sine. Dette gjorde jeg i seks måneder. Noen ganger kom kjæresten min også med – han hjalp alltid til med oppussing og småreparasjoner. Da foreslo bestemor at vi kunne flytte inn hos henne for å spare opp til egen bolig i stedet for å kaste bort penger på leie. Vi takket selvfølgelig ja uten å nøle. Jeg hadde et veldig godt forhold til bestemor, og hun likte kjæresten min godt. Vi flyttet inn, og seks måneder senere ble jeg gravid. Vi bestemte oss for å beholde barnet. Bestemor var lykkelig for å få oldebarn. Vi giftet oss og feiret dagen sammen med de nærmeste på kafé. Mamma møtte ikke opp og gratulerte meg ikke engang på telefon. Da datteren min var bare to måneder gammel, falt bestemor og brakk benet. Det ble tøft å ta hånd om både baby og bestemor. Jeg trengte virkelig hjelp fra mamma, ringte og spurte om hun kunne komme, men hun sa bare hun ikke følte seg bra og skulle komme senere. Hun kom aldri. Seks måneder senere fikk bestemor slag. Hun ble sengeliggende. Det var enormt tungt å pleie henne, og hadde det ikke vært for mannen min, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart det. Etter hvert ble bestemor litt bedre. Hun kunne prate og gå litt igjen, og levde i to og et halvt år til. Hun fikk oppleve oldebarnet løpe rundt i stua. Bestemor døde stille mens hun sov. Både jeg og mannen min savner henne veldig. Mamma kom bare til begravelsen. En måned senere kom hun for å kaste meg ut og beholde leiligheten selv. Hun var sikker på at leiligheten ville bli hennes. Det hun ikke visste, var at bestemor arvet bort leiligheten til datteren min rett etter at hun ble født. Dermed fikk ikke mamma noe som helst. Selvfølgelig ble hun veldig sint og krevde at jeg skulle gi henne leiligheten, ellers ville hun saksøke oss. – Se på henne, så utspekulert! Du lurte den gamle damen og tok leiligheten fra henne, og nå bor du der selv! Dette skal du ikke slippe unna med! Hvem som pleiet bestemor spiller ingen rolle! Leiligheten SKAL være min! Men mamma får ingen leilighet. Det vet jeg, for jeg har snakket både med notarius og advokat. Vi skal bo i leiligheten vi fikk av bestemor. Og får vi enda ei jente, skal hun hete det samme som oldemor.

Hva har det å si hvem som tok seg av mormor! Leiligheten burde jo ifølge loven tilhøre meg! roper min egen mor til meg, stemningen dirrende i stua.

Min mor, kvinnen som oppdro meg, truer meg med rettssak. Hvorfor? Fordi leiligheten etter min mormor ikke gikk til henne ikke engang til meg men til min datter. Mamma mener det er blodig urettferdig. At den leiligheten burde vært hennes. Men mormor tenkte annerledes. Kanskje fordi vi bodde sammen med henne, mannen min og jeg, og pleide henne de siste fem årene hun levde.

Min mor har alltid vært selvsentrert. Hennes egne ønsker og behov betydde alltid mer for henne enn andres. Mamma har vært gift tre ganger, men kun fått to barn: meg og min yngre søster. Jeg og søsteren min står nær hverandre, men med mamma har forholdet vært turbulent.

Jeg husker ikke faren min engang. Han og mamma skilte seg da jeg bare var to år gammel. Fra to til seks bodde jeg og mamma hos mormor. Jeg syntes mormor var streng og kald; kanskje fordi mamma stadig gråt. Først som voksen forsto jeg at mormor bare ville hjelpe datteren sin ut på rett kjøl.

Så giftet mamma seg på nytt, og vi bodde med min nye stefar. Søsteren min ble født i det ekteskapet. Sju år senere ble det nok en skilsmisse. Da flyttet vi ikke tilbake til mormor. Stefaren min fikk jobb et annet sted, men lot oss bli værende i hans leilighet. Tre år senere hadde mamma funnet kjærligheten igjen, og vi pakket koffertene og flyttet inn til hennes nye mann.

Selvsagt var ikke denne mannen begeistret for å få kjærestens barn på kjøpet. Men han var aldri slem han overså oss bare. Mamma så oss heller ikke, hun var bare opptatt av ham. Hun var sjalu, kranglet og slang kopper i gulvet.

Minst én gang i måneden truet hun med å flytte, men mannen hennes klarte alltid å berolige henne. Søsteren min og jeg sluttet å bry oss. Det var jeg som tok ansvaret for lillesøster; mamma hadde ikke tid. Heldigvis hadde vi bestemødrene våre. De stilte opp, uansett hva vi trengte. Da jeg flyttet til studenthybel, ble søsteren min boende hos mormor. Pappa hjalp henne. Og mamma ringte bare til jul.

Jeg hadde for lengst godtatt at mamma ikke brydde seg, at hun ikke bekymret seg for oss. Søsteren min holdt lenge på bitterheten. For henne ble det verst da mamma ikke møtte opp på utdrikningslaget hennes.

Årene gikk. Søsteren min giftet seg og flyttet til Stavanger. Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i årevis, men vi hadde ikke hastverk med å gifte oss. Vi bodde sammen i en leid leilighet i Oslo. Jeg besøkte mormor ofte; vi sto hverandre nær, men jeg prøvde å ikke være til bry.

Så ble mormor syk, og havnet på Aker sykehus. Der fikk jeg høre at hun trengte mye omsorg. Jeg begynte å komme til henne daglig; jeg tok med matvarer, lagde middag, vasket, eller satt bare og pratet. Viktigst var å passe på at hun fikk medisiner i tide.

Slik gikk det et halvt år. Noen ganger tok jeg med meg samboeren min, Ole. Han ordnet med småreparasjoner og fikk ting til å fungere hjemme. Til slutt foreslo mormor at vi skulle flytte inn hos henne slik kunne vi spare opp til vår egen bolig, og slippe å betale flere tusen kroner i leie hver måned.

Vi sa ja med én gang. Forholdet til mormor var varmt og trygt, og hun var veldig glad i Ole. Seks måneder etter at vi flyttet inn, ble jeg gravid. Vi bestemte oss for å beholde barnet. Mormor ble ellevill av glede over å få oldebarn. Vi hadde et lite bryllup, samlet familie til kaffe og kaker på en kafé. Mamma dukket ikke opp. Hun ringte meg ikke engang for å gratulere.

Da min datter, Ingrid, var to måneder gammel, falt mormor og brakk hofta. Det ble fryktelig vanskelig å ta seg av både henne og et spedbarn. Jeg ringte desperat til mamma og ba om hjelp men hun sa bare at hun var sliten, og skulle komme senere. Hun kom aldri.

Et halvt år senere fikk mormor slag. Nå var hun bundet til senga, og behovet for pleie var enormt. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort uten Ole. Etter hvert tok mormor seg litt opp; hun lærte å snakke igjen, kunne spise selv og gå forsiktig rundt i leiligheten. Hun levde i to og et halvt år til, og fikk oppleve at oldebarnet hennes tok sine første skritt. Mormor sovnet stille inn, hjemme hos oss. Det føltes som et hull revnet i hjertene våre. Vi savner henne. Vi elsket henne så høyt.

Mamma dukket bare opp til begravelsen, og kom ikke engang inn til kaffe etterpå. En måned senere sto hun på døra og krevde at jeg måtte ut, at leiligheten nå skulle tilhøre henne. Hun var sikker på at det ville gå i orden. Men hun visste ikke at mormor allerede da Ingrid ble født hadde skjøtet over leiligheten på henne. Dermed fikk ikke mamma noe som helst.

Hun ble rasende. Hun krevde at jeg skulle overlate leiligheten, og truet med å gå til sak.

Se på hvor utspekulert du er! Du har lurt den gamle kvinnen, og nå bor du der selv! Dette skal du IKKE slippe unna med! Det spiller ingen rolle hvem som tok seg av mormor! Leiligheten SKAL være min!

Jeg vet at hun ikke kommer til å vinne noe. Jeg har vært hos både advokat og sorenskriver. Vi blir boende i leiligheten mormor ga oss. Og får vi en datter til, skal hun få navnet etter min kjære mormor.

Rate article
Intigue Life
Hva har det å si hvem som tok vare på bestemor! Leiligheten bør rettmessig tilhøre meg! – slik krangler min egen mor med meg. Min egen mor truer med å saksøke meg. Hvorfor? Fordi leiligheten etter min bestemor ikke tilfalt henne, eller engang meg, men min datter. Mamma mener det er fryktelig urettferdig og at leiligheten skulle ha blitt hennes. Men bestemor bestemte noe annet. Hvorfor? Mest sannsynlig fordi mannen min og jeg bodde sammen med henne og tok vare på henne de siste fem årene. Man kan trygt kalle mamma en egoist. Hennes egne interesser og ønsker har alltid vært mye viktigere for henne enn andres. Mamma har vært gift tre ganger, men har bare to barn: meg og min yngre søster. Jeg og søsteren min har et flott forhold, men forholdet til mamma har aldri vært godt. Jeg husker ikke engang min egen far. Han skilte seg fra mamma da jeg bare var to år gammel. Frem til jeg var seks år bodde jeg sammen med mamma hos bestemor. Av en eller annen grunn syntes jeg bestemor var veldig ugrei. Kanskje fordi mamma hele tiden gråt. Først som voksen forsto jeg at bestemor egentlig var et veldig godt menneske som bare ønsket å hjelpe datteren sin på rett vei. Senere giftet mamma seg på nytt, og jeg og hun flyttet sammen med stefaren min. I det ekteskapet ble søsteren min født. Mamma bodde med stefaren i sju år. Så ble det nytt brudd. Denne gangen dro vi ikke til bestemor. Stefaren dro utenlands for å jobbe og lot oss bo i leiligheten. Tre år senere giftet mamma seg for tredje gang, og vi flyttet til hennes nye ektemann. Han var selvfølgelig ikke fornøyd med å få stebarn, men gjorde oss aldri noe vondt – han bare overså oss. Mamma brydde seg heller ikke om oss – hun var helt oppslukt av mannen sin, sjalu, kranglete, og knuste tallerkener når hun fikk sine raserianfall. Omtrent en gang i måneden begynte mamma å pakke kofferten og true med å dra, men stefaren hennes holdt henne alltid tilbake. Jeg og søsteren min ble vant til dette og sluttet å bry oss. Det ble til at jeg tok hånd om søsteren min, for mamma hadde aldri tid. Heldigvis hadde vi bestemødre som hjalp oss mye. Så flyttet jeg inn på hybel mens søster bodde hos bestemor. Pappa hjalp alltid til. Mamma ringte bare i julen og til bursdager. Jeg aksepterte mamma for den hun var. Ble vant til at hun aldri brydde seg om oss eller tenkte på oss. Men søsteren min gjorde aldri det, og hun var alltid sur på henne – spesielt da mamma ikke møtte opp på skoleavslutningen hennes. Vi vokste opp. Søsteren min giftet seg og dro til en annen by. Jeg og kjæresten min hadde ingen hastverk med bryllup, men bodde sammen i leid leilighet. Jeg besøkte ofte bestemor, vi sto hverandre nær, men jeg prøvde å ikke være til bry for henne. Så ble bestemor syk og havnet på sykehus. Der fikk jeg vite at hun trengte god omsorg. Jeg begynte å besøke henne hver dag, tok med matvarer, lagde mat, ryddet og pratet med henne, og viktigst av alt – sørget for at hun fikk medisinene sine. Dette gjorde jeg i seks måneder. Noen ganger kom kjæresten min også med – han hjalp alltid til med oppussing og småreparasjoner. Da foreslo bestemor at vi kunne flytte inn hos henne for å spare opp til egen bolig i stedet for å kaste bort penger på leie. Vi takket selvfølgelig ja uten å nøle. Jeg hadde et veldig godt forhold til bestemor, og hun likte kjæresten min godt. Vi flyttet inn, og seks måneder senere ble jeg gravid. Vi bestemte oss for å beholde barnet. Bestemor var lykkelig for å få oldebarn. Vi giftet oss og feiret dagen sammen med de nærmeste på kafé. Mamma møtte ikke opp og gratulerte meg ikke engang på telefon. Da datteren min var bare to måneder gammel, falt bestemor og brakk benet. Det ble tøft å ta hånd om både baby og bestemor. Jeg trengte virkelig hjelp fra mamma, ringte og spurte om hun kunne komme, men hun sa bare hun ikke følte seg bra og skulle komme senere. Hun kom aldri. Seks måneder senere fikk bestemor slag. Hun ble sengeliggende. Det var enormt tungt å pleie henne, og hadde det ikke vært for mannen min, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart det. Etter hvert ble bestemor litt bedre. Hun kunne prate og gå litt igjen, og levde i to og et halvt år til. Hun fikk oppleve oldebarnet løpe rundt i stua. Bestemor døde stille mens hun sov. Både jeg og mannen min savner henne veldig. Mamma kom bare til begravelsen. En måned senere kom hun for å kaste meg ut og beholde leiligheten selv. Hun var sikker på at leiligheten ville bli hennes. Det hun ikke visste, var at bestemor arvet bort leiligheten til datteren min rett etter at hun ble født. Dermed fikk ikke mamma noe som helst. Selvfølgelig ble hun veldig sint og krevde at jeg skulle gi henne leiligheten, ellers ville hun saksøke oss. – Se på henne, så utspekulert! Du lurte den gamle damen og tok leiligheten fra henne, og nå bor du der selv! Dette skal du ikke slippe unna med! Hvem som pleiet bestemor spiller ingen rolle! Leiligheten SKAL være min! Men mamma får ingen leilighet. Det vet jeg, for jeg har snakket både med notarius og advokat. Vi skal bo i leiligheten vi fikk av bestemor. Og får vi enda ei jente, skal hun hete det samme som oldemor.