Du, det var en gang både jeg og mannen min satt hjemme i karantene. Vi hadde gått helt tomme for penger, og det var fortsatt en uke igjen til lønning. Altså, vi hadde så vidt noe småpenger igjen på konto.
Selvsagt var det ikke verdens undergang vi hadde fortsatt litt mat igjen i kjøleskapet. Men du skjønner, vi måtte virkelig finne på noe lurt (nå kan jeg jo le litt av det, men da var det ikke så morsomt).
Så kom vi på én som skyldte oss penger. Det var ikke en stor sum akkurat, men nå ville de pengene vært gull verdt.
Mens jeg stod og kokte tevannet, fant mannen min nummeret hans og ringte. Først snakket han veldig bestemt, mer sånn nå vil vi ha igjen pengene, men plutselig hørte jeg at stemmen hans endret seg totalt han ble myk og nærmest trøstende. Etterpå kom han til meg og fortalte hva som hadde skjedd: Det viste seg at mora til han som skyldte oss penger nettopp var gått bort. Som folk med litt folkeskikk, ble vi enige om at det var greit å vente med å få tilbake pengene.
Noen uker etterpå, vi hadde bestemt oss for å lage litt skikkelig mat sammen, og tuslet innom grønnsakshandleren rett nedi gata. Vi plukket med oss det vi trengte og var på vei ut. Men plutselig hvem andre enn den avdøde mora, sto midt i butikken og handla blomkål! Jeg holdt på å miste haka i gulvet.
Jeg har aldri sett mannen min så sint før. Vi hoppet inn i bilen og kjørte rett bort til den såkalt sørgende sønnen. Han var ikke bare snydens full da vi kom, men nekta også plent å betale oss tilbake.
Mannen min var helt på grensen til å gripe tak i ham, da han plutselig slapp alt og innrømte at det første han hadde tenkt på da vi ringte, var å finne på en unnskyldning så han løy, rett og slett. Da gikk han inn på rommet sitt, kom tilbake med pengene og betalte oss. Siden har vi ikke sett ham igjen.
Så, ærlig talt, hvordan kan man egentlig stole på folk etter sånt?
