Det hendte seg slik at både jeg og mannen min satt hjemme i karantene. Pengene var slutt. Vi måtte finne på noe, for det var enda en uke igjen til lønning, og vi hadde knapt noen kroner igjen.
Egentlig hadde vi ikke så mye grunn til å bekymre oss, det var fortsatt litt mat igjen i kjøleskapet. Vi klarer oss, tenkte jeg selv om jeg nok bare fleipet med meg selv.
Da kom vi plutselig på en gammel kjenning som skyldte oss noen penger. Det var ikke store summen, men den ville vært ganske så kjærkommen akkurat nå.
Mens jeg sto og lagde te, hadde mannen min funnet frem telefonnummeret hans og ringte opp. Da skyldneren omsider tok telefonen, hevet mannen min stemmen og ba bestemt om å få pengene tilbake straks, men etter et lite øyeblikk merket jeg at stemmen hans endret seg. Plutselig var han både unnskyldende og medfølende.
Han avsluttet samtalen og forklarte meg hva som hadde skjedd. Skyldneren hadde fortalt at moren hans nettopp hadde gått bort. Vi hadde ikke hjerte til annet enn å utsette tilbakebetalingen. Man må jo være et ordentlig menneske.
Noen uker senere skulle jeg og mannen min lage middag sammen, og vi gikk mot grønnsakshandleren på hjørnet for å kjøpe det vi trengte. Da vi skulle til å gå ut, støtte vi plutselig på skyldnerens “avdøde” mor levende og ved god helse! Jeg gremmet meg.
Jeg har aldri sett mannen min så sint. Vi hoppet rett i bilen og kjørte til sønnens leilighet. Der fant vi ham ikke bare dritings på sofaen, men fullstendig uvillig til å betale tilbake ei krone.
Mannen min så ut til å miste besinnelsen og holdt på å gripe fatt i ham, da skyldneren plutselig ga seg og innrømmet at han hadde funnet på løgnen om morens død for å slippe å gjøre opp for seg. Han ruslet inn på rommet sitt og kom tilbake med pengene. Siden den dagen har vi aldri sett ham igjen.
Så, hvordan skal man egentlig klare å stole på folk etter noe slikt?
