Det var en gang, for mange år siden, da jeg tenker tilbake på livet i Oslo på slutten av tyttitallet. Jeg husker hvordan jeg, Frode Hansen, stod i kjøkkenet og hørte min kjæreste, Solveig Nilsen, snakke om den siste tiden.
Hva er det med deg og den Sofya? Hvorfor trenger du en kone sånn? Hun fikk barn, ble rund og går nå som en luftballong. Tror du hun får seg slankere? Jo, vent det blir bare verre!
Det er bare tull. Jeg synes hun er vakker som hun er. Før var hun tynn som en ståltråd, nå har hun former!
Jeg lo stille over ordene om min egen kone, men kameraten min, Arne Berg, klappet meg på skulderen med et bredt smil.
Hold igjen, Frode. Ikke la deg rive med. Du vil ende opp på nyttårsfesten på kontoret og føle deg flau foran gutta. Du er høy, bred og kjekk. Kvinner får kanskje en kort blomstring, men oss menn? Vi er likevel singleherrer uansett alder!
Jeg ristet på hodet, men tanken snek seg inn: Kanskje jeg har sittet i dette ekteskapet for lenge. Jeg hadde vært en ekte hjernekjører før Solveig kom inn i livet mitt rolig, vakker, godhjertet og en kokk som kunne få enhver tallerken til å danse på ganen. Jeg hadde lagt på meg ti kilo siden vi giftet oss, og vi hadde nettopp fått et lite barn.
Du burde bytte kone som du bytter bildekk! ropte Arne, mens han lo høyt. Jeg skilte meg, og nå henger jeg med Lena. Ung, sterk. Om det blir krise, bytter jeg henne ut med en ny!
Etter den samtalen gikk tankene mine rundt rundt som en snurrende vifte. Jeg begynte å ta Arnes ord som mine egne. Kanskje hadde jeg virkelig blitt lei av dette ekteskapet?
Solveig, du har jo
Før jeg rakk å fullføre, løftet Solveig barnet sitt fra den lille vuggen og så på meg med store øyne.
Og så? Jeg har lagt på meg fem kilo er det en tragedie? Jeg er den som ammer, er søvnløs, jobber hjemmefra. Alt hjemmefall er på meg: passe barnet, fullføre jobben, regne regningene, betale strøm og kjøpe mat. Og du vil klandre meg for fem kilo?
Det var som om et rør sprakk i sjelen min. Jeg så at hun gråt av såret at jeg ikke verdsatte alt hun gjorde. Hvis hun dro, ville jeg stå igjen med alle problemene alene og drukne i dem.
Hvorfor henger du så mye ved kiloene? Jeg har brakt et helt menneske til verden, og du snakker om kilo!
Solveig pustet ut, snufset og gikk inn i barnerommet med barnet i armene. Jeg satt igjen på stolen, tenkte på at en ny kone kanskje ikke ville skrike så høyt.
Dag for dag sank jeg dypere inn i Arnes idéer. Jeg tenkte at det kanskje var smart å ha en reserveløsning, bare for sikkerhets skyld.
Se på Lyn fra avdelingen ved siden av! Hun ser på deg med glødende øyne! Hun er singel, vakker, idrettsglad som et kunstverk på et galleri! Ved siden av henne virker Solveig liten! sa Arne mens han gikk mot bordet.
Lyn, en pen ung kvinne, sto ved vannkjøleren og kastet korte blikk mot kollegaene. Jeg hadde aldri sett den ildende glansen Arne snakket om. Men Arne hadde mer erfaring, så jeg tenkte at han måtte ha rett.
Du kommer hjem en dag, og en slik kvinne vil vente på deg! Heels, undertøy, alt for å gjøre en mann fornøyd! Og din Solveig? Kanskje i en morgenkåpe med barnespytt på! Du blir eldre, og det blir vanskeligere å finne en jente.
Arne klappet meg på skulderen igjen, før han gikk tilbake til avdelingen sin og kastet noen grove vitser om Lyn. Jeg følte en misunnelse mot Arne; han kunne snakke med enhver kvinne, skaffe seg numre og senere skryte av en vellykket kveld.
Jeg besøkte min mor, Lillian Pedersen, for å fortelle om hvordan min kone ikke lenger passet meg. Lillian, som alltid stod på min side, ga meg ingen støtte denne gangen.
Din lille krabat, du har en kone som har gitt deg et barn, jobber, styrer huset, er vakker og du snur deg bort? Alle menn er like, Frode. Dere ser aldri verdien av det dere har, bare stjeler blikket mot andre. Til slutt blir dere gamle og alene, hulende mot månen!
Ordene hennes fløy forbi meg. Jeg fortsatte å kaste blikk på Lyn på jobben, håpet at Arnes ord var sanne. Tiden gikk, og jeg skjønte at jeg aldri ville få en så ung kvinne igjen. En dag kom jeg hjem så opphetet at jeg knapt klarte å snakke uten å tenke på Arnes ord.
Jeg satt overfor Solveig, som vugget barnet etter nok en søvnløs natt. Mørke ringer under øynene, huden hadde mistet den tidligere atletiske gløden. Jeg innså at jeg elsket henne, men tanken på tapte mannlige sjanser skremte meg.
Solveig, jeg tror vi bør gå fra hverandre. Du har endret deg etter fødselen. Jeg har tenkt mye, og kanskje er det på tide.
Ordene kom klumpete og uten klarhet. Jeg følte meg som en idiot, som om jeg hadde blitt lurt av en telefonsvindler og nå unngikk blikket til alle som spurte.
Solveig svarte ikke med en gang. Hun så rett inn i mine øyne, men kun tretthet speilet seg der. Hun la barnet i vuggen, pakket to kofferter, tok med seg lillegutten og gikk mot gangen. Hun hadde ikke sagt noe før, men nå var hun klar til å gå.
Jeg ville rope, stoppe henne, falle på kne og be om tilgivelse. Men tanken på å stå der og bli ydmyket foran Arne, som ville fortelle historien videre, fikk meg til å tie.
Du vet, Frode Kanskje du bør bo alene en stund uten meg, uten sønnen. Da jeg hadde den ulykken og lå sengeliggende, pleide jeg på deg i ett år. Jeg jobbet, vasket sengetøy, fant de beste legene, tok opp lån og betalte dem. Jeg sa aldri et ord om skilsmisse, men du kastet meg ut med et barn på armene for fem kilo.
Solveig snudde seg og gikk uten å vente på at jeg skulle forstå. Jeg stod i døråpningen, hørte hennes skritt forsvinne, og følte kun en knusende følelse av en uopprettelig feil.
Neste dag kom jeg på kontoret uten humør. Alt falt fra hendene. Arne hoppet rundt, klappet meg på ryggen og lo.
Sånn er det gå og slå på Lyn. En skjønnhet ellers stjeler jeg henne fra deg.
Arne lo høyt, men jeg var ikke i humør. Jeg så ham i øynene og sa:
Jeg var dum. Jeg trodde på deg. Jeg hadde en kone som enhver mann ville misunne. Jeg har en sønn, en god familie! Jeg trenger ikke dine unge damer!
Du snakker som en hønsebonde, ikke som en mann!
Og i din bok er en mann den som forlater sin kone og sitt eget barn? Eller den som hopper fra jente til jente som en løs hund når en skjørt blafrer forbi?
Arne tok anstøtet, og vi hadde en opphetet krangel. Jeg bestemte meg for at hvis ingenting endret seg, ville jeg ikke lenger være venner med Arne. Med en sånn bestevenn trengte jeg ikke fiender.
Den dagen gikk jeg med en stor bukett blomster til Solveig. Jeg gikk på kne, ba om tilgivelse, innrømmet at jeg hadde lurt meg inn i Arnes løgner, og ba kun om nåde. Hun tilgav meg, vi flyttet tilbake til leiligheten vår og begynte å leve i harmoni igjen. Det føltes som om jeg elsket henne mer enn noen gang. Jeg så ikke lenger på henne som en del av et “pakke”.
For meg var Solveig den vakreste, den aller beste. Kiloene, den trøtte utseendet det var ikke lenger viktig. Jeg begynte å hjelpe henne aktivt, ta mer ansvar for barnet, sitte med ham om natten, vaske klær og lage mat når det trengtes. Samtidig begynte hun igjen på treningssenteret.
Liten for liten, steg for steg, ble forholdet vårt som før. Jeg lovet meg selv at jeg aldri ville la slike tanker komme igjen. Historien ble en viktig lærepenge: man må alltid bruke sitt eget hode.
