Hele livet hadde Per drømt om en sønn. Han hadde til og med funnet på navn – Tor. Men slik ble det bare ikke; i stedet vokste det opp tre jenter i huset.
Kona Kari tok det med knusende ro:
– Bare se på dem, da! Sagt og gjort, de er jo helt nydelige, sa hun.
Per smilte og nikket. Han var jo glad i jentene sine, det var det ingen tvil om. Likevel hendte det at han kjente et lite stikk av misunnelse når han så naboen sparke fotball med sønnene sine.
– Å, slutt å syte, Per! Din Solveig går jo til karate. Hun slåss bedre enn noen gutt, sa kameraten.
Per lo. Solveig var ti år og tøffere enn de fleste. Tvillingene på sju, Ingrid og Astrid, var ikke noe særlig snillere, de heller.
Men drømmen om en sønn ga seg ikke…
Jentene hadde også en drøm – et kjæledyr.
– Nei, nå får det være nok. Jeg orker ikke noe som bjeffer døgnet rundt, sa Per hver gang de maste om hund.
– Katt? Nei, da blir alle tapetene ødelagt. Hamstere stinker. Og papegøye er altfor bråkete, sa han.
Jentene surnet, og var nære på å bli sinte.
– Men både Anne og Marte har to hunder hjemme! Det går jo helt fint! sa Solveig med et sukk, men faren var urokkelig.
– Vi finner på noe, trøstet Ingrid, som aldri ga seg så lett.
Det nærmet seg Pers fødselsdag. Jentene satt på rommet til Solveig og kranglet om hva de skulle gi ham.
– Termos? Barbersett?
– Nei, så kjedelig!
– Kom med noe bedre da, siden du er så flink! Vi tegner et kort! Det er bare to dager igjen!
– Herregud, så barnslig. Gaven må være overraskende og minneverdig! Det sier mamma.
Diskusjonen hadde pågått i en halvtime og var på nippet til å utvikle seg til slagsmål, da telefonen ringte:
– Solveig, dere har vel ikke glemt å ta ut søpla? spurte moren.
– Nei da… selvfølgelig ikke. Alt er gjort. Kommer du snart hjem? løy Solveig uten å blunke. Og da hun var sikker på at moren ikke kom med det første, begynte hun å gjøre seg klar til å gå ut.
– Vi blir med! ropte tvillingene.
– Skal vi gå alle tre med én søppelsekk? himlet Solveig med øynene.
Likevel var hele gjengen utenfor oppgangen noen minutter senere.
– Hører dere det? Der borte, ved søppelkassene, hvisket Astrid.
De andre stanset opp og nikket. Da de kom nærmere, hørte de en ynkelig mjauing fra containerne.
– Nei, vel? Har noen kastet en katt? sa Solveig undrende.
Ingrid trakk bare på skuldrene og begynte å hive ut poser fra containeren.
Søstrene rynket på nesen, men hjalp til. Det hørtes ut som om katten skjønte at hjelpen var nær, for den ga fra seg et fortvilet hyl.
– Håper ikke den hopper på oss. Hvorfor har den ikke kommet seg ut? Sitter den fast? peset Solveig, mens hun lente seg over kanten.
På den andre siden jobbet Ingrid og Astrid som bare det.
Noen minutter senere fikk de svar:
– Helt sykt at voksne mennesker kan finne på å pakke en katt inn i en plastpose og kaste den, sa Solveig opprørt, mens hun knyttet opp den knitrete posen. Inni satt en skrekkslagen rød katt.
– Så fin og koselig den er! Hvordan kunne noen bare kaste den? sukket Astrid.
Katten klatret umiddelbart opp i fanget hennes og trykket seg inntil, skjelvende av frykt.
– Hva er det dere holder på med, småskurker? Hele søpla ligger strødd over hele veien! Jeg skal klage til foreldrene deres! Holder dere på med mens mor og far ikke er hjemme, altså! ropte fru Hansen høyt over hele gårdsplassen.
Det nyttet ikke å krangle med den hissige dama. Hun nærmet seg jentene med raske skritt, til tross for alderen.
– Løp, kommandert Solveig.
Søstrene løp mot oppgangen. Fru Hansens sinte rop runget etter dem.
– Puh, det gikk visst bra, pustet Ingrid ut, mens hun smelte igjen døren.
– Hun kommer til å klage. Bare vent. Husker dere da vi knuste vinduet i oppgangen? Da sto hun der med én gang og sladret til pappa samme kveld, humret Solveig.
I mellomtiden var Per på vei hjem fra jobb. Han var i strålende humør. Helgen lå foran ham, og ikke minst bursdagen. Han hadde alltid likt denne dagen og gledet seg til å feire den med familien.
Plutselig dukket det opp en spåkone ved siden av ham:
– En uventet gave venter deg, kjære deg! Du vil bli glad, du vil le! sa hun raskt, tok ham i hånden og forsvant like fort.
«Rart med spåkoner nå til dags. Før i tiden ba de om å få se i hånden min», tenkte Per og smilte for seg selv. Han la ikke merke til spåkonen og skyndte seg hjem…
Hjemme var det full aktivitet:
– Hva skal mamma gi pappa? spurte Solveig, men søstrene bare trakk på skuldrene.
– Jeg spurte, men hun sa det var en overraskelse. Vi får se når tiden er inne, sa Ingrid.
Og det var rart. Vanligvis pleide mamma å forberede pappas gave sammen med dem.
– Jeg så henne legge noe i en konvolutt. Kanskje en ferietur? Husker dere at de drømte om å reise bort sammen? sa Astrid tankefullt.
– Muligens. Men vår overraskelse blir minst like bra. Den blir uforglemmelig, og pappa kommer til å bli helt sjokkert, fniste Solveig.
– Det viktigste er at han ikke finner den før tiden, sa Ingrid og la fingeren på munnen.
Det ringte på døren, og jentene styrtet for å åpne. Foreldrene sto på trappen.
– Dere er mistenkelig stille i dag. Kom igjen, tilstå hva dere har gjort nå, sa Kari, mens hun så skarpt på døtrene.
Men jentene forsikret om at alt var i skjønneste orden.
– Vi har til og med tatt ut søpla! rapporterte Solveig stolt.
– Så fint. Men hvorfor er det så vått på badet? spurte moren og nærmet seg vasken.
Jentene så på hverandre.
– Beklager, mamma. Jeg skulle vaske en t-skjorte. Den ble litt skitten, sa Astrid og så ned.
– Ikke en dag uten spenning! lo Per. Han var i godt humør.
Jentene skyndte seg inn på rommene sine og la seg uten å protestere.
– De vokser til… Se så snille de er i dag. De forbereder nok en overraskelse til meg, smilte Per og kysset kona.
– Det ser mer ut som stillheten før stormen, sa Kari tvilende. Hun kjente døtrene sine altfor godt…
De hadde lagt seg, da det plutselig kom en lyd fra Solveigs rom.
– Var det noen som mjauet? mumlet Per halvsøvnig.
Da de kom inn på barnerommet, satt Solveig sammen med Ingrid:
– Jeg hadde et mareritt, men det går bra nå. Jeg sover hos Solveig, greit? sa Ingrid stille.
– Selvfølgelig, kjære. Trenger dere noe? spurte Kari.
Søstrene ristet på hodet, og resten av natten var rolig…
Natten før bursdagen sov Per dårlig. Han drømte noe rart om en rødhåret spåkone som mjauet og så på ham med knallgrønne øyne.
Til slutt våknet han og frøs. Rett på brystet hans satt et rødt uhyre og stirret på ham!
– Mjau, hilste uhyret.
– Aaaaa! skrek Per.
Kari satte seg opp med et rykk.
– Hva? Hva er det? stammet bursdagsbarnet og stirret på den røde katten, som allerede prøvde å legge seg ved føttene hans.
Kari så med vantro på.
– Å, pappa! Du har allerede sett overraskelsen vår! sa Solveig muntert, mens hun kom inn på rommet.
Bak kom tvillingene:
– Gratulerer med dagen, pappa! Vi ville gi deg en gave du sent ville glemme. Dette er Moffe. Han er snill, rolig og veldig veloppdragen.
Forresten, han har bodd hos oss i to dager allerede, uten at du la merke til det. Alle sofaer er hele og tapetene er fine, forklarte Ingrid og Astrid i munnen på hverandre.
Kari lo, mens Per sto med åpen munn.
– Ikke vær bekymret, pappa. Mamma skal gi deg en ferietur, så dere kan kose dere borte fra oss. Vi klarer oss fint alene, sa Solveig.
– Ferietur? Vent litt, jenter, sa Kari overrasket.
– Men gaven i konvolutten, var ikke det en reise? Jeg så det selv, kom Astrid til unnsetning.
Kari lo nervøst.
– Det er visst umulig å holde på hemmeligheter i dette huset, sa hun til slutt.
– Men hva skal jeg gjøre med dette dyret? spurte Per rådvilt og så på katten som allerede lå og malte ved føttene hans.
– Skjønner du, pappa, det skjedde helt tilfeldig. Vi var ute og fant katten i en pose… i søppelkassa. Så kom fru Hansen. Hun skrek så fælt. Du vet jo selv hvordan hun er, begynte Solveig.
– Vi ble redde og løp alt vi kunne hjem, la Ingrid til.
– Det bare ble sånn, og katten endte opp hos oss. Men vi kunne vel ikke bare kaste den ut igjen? Vi har til og med vasket den og gjort den fin. Den er så rolig og tålmodig, sa Astrid med tårer i øynene.
Per sukket. Hvorfor dukket plutselig ordene til spåkonen opp i hodet? En uventet gave, hadde hun sagt.
– Jaja… Det var en gave utenom det vanlige, sa han stille og så på hele forsamlingen.
– Kjære, jentene har kanskje rett. Det er synd på katten. Tenk hva den har vært igjennom. Og den virker veldig rolig og kosete, sa Kari og tok jentene i forsvar.
Per sukket igjen og tenkte over situasjonen.
– Den kan fange mus for oss! Det er jeg sikker på! sa Ingrid.
– Vi har aldri hatt mus, svarte Per trist.
– Man vet aldri. Jeg hørte en eller annen skrapelyd bak veggen her om dagen, sa Astrid.
– Greit, småskurker. Vi får se hvordan dere oppfører dere. Og Moffe får også en sjanse, lo Per.
– Hvorfor Moffe? lurte Kari på.
– Hvis du hadde hørt hvordan han maler når man klør ham på magen, smilte jentene.
– Men hva var egentlig gaven i konvolutten? spurte Astrid.
Kari ble litt rød i kinnene. Så hentet hun en liten eske til mannen sin. I esken lå en konvolutt.
– Det er ikke sant! sa Per beveget og så på innholdet.
Han klarte ikke å holde tårene tilbake…
*****
– En lillebror er jo fantastisk. Men jeg trur Moffe også gjorde inntrykk på pappa, hvisket Astrid til søsteren senere på kvelden, mens de lå i sengen.
– Moffe er en skikkelig sviker. To netter sov han hos oss, men i natt har han flyttet inn til foreldrene, sa Ingrid surt.
– Å, slutt. Han er jo tross alt pappas katt, fniste Astrid.
Per lå lykkelig i sengen og lyttet til Moffes rumlende maling.
– For en beroligende lyd. Hvorfor har vi ikke skaffet oss katt før? Jeg skjønner ikke, hvisket han og holdt rundt kona.
– Nyt stillheten og freden. Snart blir det nok mer liv her i huset, lo Kari.
– Du, jeg trur nesten ikke at vi faktisk skal få en sønn! Tusen takk, kjære. Dette er den aller beste gaven, smilte Per og lukket øynene av ren og skjær lykke.
