Kari, kona til Øyvind, var av en sjelden skjønnhet. Hadde hun vært en mann, ville han også ha valgt henne. Du vet, det finnes kvinner som kjenner sin egen verdi. De går med en verdig holdning, ser deg rett i øynene, lytter til siste ord. De er ikke hastige, har ikke rastløse bevegelser, og føler ikke behovet for å vise skuldrene eller puffe opp brystet for å bli sett. I stedet bærer de en kongelig ro og lar seg aldri bli trukket ned av sin natur.
Det var nok nettopp fordi hun var så ulik ham, at han ville ha henne. For hvordan var han selv? Alltid i farta, løftet stemmen mot barna eller mot ham, mistet tingene sine i en hånd, klarte aldri å samle seg til noe. På jobb lå han alltid bakpå, og sjefene var stadig misfornøyde. Han gikk i bukser og t-skjorter eller gensere, for hvem skulle egentlig ha tid til å knipse på en kjole eller en bluse? Han husket knapt lenger når han sist strøk en skjorte eller en kjole. Bare den moderne tørketrommelen reddet ham fra strykeplager.
Maren, hans elskerinne, var imidlertid upåklagelig. Silhuetten, fremgangen, de lange beina, det fyldige håret, de klare øynene, det vakre ansiktet du kunne ikke la være å ta på deg selve sjelen! Fra øyeblikket han så henne, klarte han ikke å trekke et rolig åndedrag. Det hele skjedde etter en tjenestereise til en fjern bydel i Oslo. Sulten og trøtt, gikk han inn i en liten kafé ved en tilfeldighet. Det var fullt; kun ett hjørnebord stod ledig. Han satte seg, løftet blikket over menyen og tenkte: Nei, dette er ikke for meg. Ingenting var fremmed; han kjente igjen mannen bak ham Øyvind. Og så så han også henne.
Øyvind holdt hendene sine i hennes håndflater, kysset fingrene langsomt. Det var som et maleri: Fingrene hans luktet av basilikum. Det slo ham i ansiktet, men han innså at hun virkelig var noe annet.
En merkelig følelse skyllet over ham. Som ved en brann: du ser de røde merkene på huden og vet at smerten snart kommer, men inntil da lever du i spenningens ventetid. Du prøver desperat å puste over såret for å dempe det som kommer.
Det måtte såre, men innvendig var det bare tomhet. Ikke mer.
Øyvind kom hjem i tide, som han vanligvis gjorde. Han var som regel rolig og balansert. Liv, derimot, var rask på å bli opphisset, impulsiv og rastløs. Øyvind var en rolig temperament, med en behagelig sans for humor, helt motsatt av henne.
Liv prøvde å kaste ham inn i et spøtt blikk: «Hva er greiene med Maren? Jeg så dere på Kafé Grønne i går, hun er utrolig vakker. Jeg forstår, jeg ville også ha gjort det samme.» Hun så på ham mens svetten truet med å renne nedover pannen, med røde kinn og forsøk på å holde roen.
«Så, hva nå? Skal barna møte henne? Skal jeg flytte med deg? Kommer du med egen leilighet, eller tenker du å flytte henne inn hos oss?» spurte hun, men fikk ingen svar. Som vanlig omfavnet Øyvind henne og sovnet raskt ved siden av.
Kanskje de ikke hadde nådd så langt som til den fysiske delen av forholdet, tenkte han mens han gled til den andre siden av sengen. Han lo for seg selv. Så tenkte han på hvordan en kvinne som har sett sviket i øynene fortsatt insisterer på at hun likte det.
Kanskje var de bare i begynnelsen, der blikkene og hjerteslagene sang i samme takt. Øyvind visste likevel hvordan han skulle skjule seg, så han ikke avslørte noe verken i blikk eller bevegelse.
Han vendte seg i sengen, sov i korte perioder, drømte om fargerike blomster og elskerinner i røde kjoler han ikke kjente.
Om morgenen sto han opp med tungt hode, beveget seg saktere enn vanlig, og gjorde barna klare for skole med ro.
Hele dagen grublet han over hva han skulle gjøre. Hva gjør kvinner vanligvis når de oppdager at mannen har en elskerinne? Søker de svar på Google? Google ga ham ingen svar. Han hadde ingen plan. Skulle han prøve å leve videre?
Han trengte egentlig ikke å prøve. Han levde allerede, akkurat som før. Den samme rutinen, den samme mannen som kom hjem i tide, uten fremmed duft på skjorten, glade og høylytte barn, søndagskino. Alt var det samme, med to til tre hemmelige møter i uka, avhengig av hvor oppmerksom han var på detaljer.
Kanskje hadde han gjort noe galt i kaféen?
Nei, han hadde ikke gjort noe galt. Han ringte på arbeidsplassen til middag; ingen svarte. Han tok en taxi og dro tilbake til den samme kaféen. Til taxichaufføren sa han kort at han ventet på en viktig pakke til jobben. Øyvinds bil sto parkert rett overfor. Han så dem begge gå ut og sette seg i bilen sammen.
Han ble blek, spurte om en flaske vann fra sjåføren, lot som han ringte, og ropte teatralsk i den lukkede telefonen: «Skam dere med pakken deres! Jeg blir ikke lenger, jeg drar på jobb!» Selv da brydde han seg om hva sjåføren tenkte.
Når du får vite om en elskerinne, snur livet ditt på hodet. Skille seg? Kanskje. Men hvordan lever du videre? Tåle? Hvorfor, for hvem?
Han husket et vennskapsparet der mannen også hadde en elskerinne. Han skjulte det, løy, men kona fant det til slutt. Skandale, og han nektet kraftig til det var bevis meldinger på telefonen. De påsto at han ble hacket, at konkurrenter var misunnelige.
Da sa hans kone bestemt: «Jeg ville aldri lyve. Det er tåpelig å fornekte. Hvis du gjør noe, må du ta ansvar og innrømme det. Velg: kutter du båndet med elskerinnen og blir med familien, eller drar du, men tar vare på dine nærmeste.»
Dette virket beundringsverdig. Hvor seriøs han var! Ja, det er lett å gi råd fra sidelinjen uten å være direkte involvert. Når livet kaster deg i midten av en storm, og andre ser på deg for beslutninger og balanse, forsvinner både mot og ro i et øyeblikk.
Han gikk inn i den samme kaféen og satte seg ved deres bord. Maren løftet de overraskede øynene. Øyvind frøs, så på hendene sine under bordet. Stillhet. Det var fascinerende å observere. Maren forsto umiddelbart hvem hun var. Kanskje hun allerede visste det.
Øyvind ville snakke, men hun stoppet ham med en hevet hånd: «Det er ikke som om jeg ikke har merket det, er det?», sa hun rolig. «Det er ingenting unormalt her. Det skjer. Men vær så snill, tenk på hvordan dere løser dette vi har barn, en leilighet sammen, eldre foreldre. Dere er modne mennesker, dere kan klare det.»
Hun reiste seg. Den nylig strøkne kjolen satt henne fint. Det var synd hun ikke hadde brukt en slik kjole på lenge.
Noen ganger betyr mot å kunne si sannheten, men også å gå videre med verdighet, uansett hvor tungt det er. En kvinnes verdighet kommer verken fra sko eller nystrøkne kjoler, men fra roen hun finner når hun, til slutt, samler sine krefter og ser fremover i livet.
Ærlighet og respekt er grunnlaget for et liv i fred.
