Husnissen
Erik, var det du som ryddet ute på tunet? spurte Ingrid og la hånden på skulderen til sønnen sin.
Han skvatt og dro av seg hodetelefonene. Monstrene på skjermen til PC-en hans slåss fortsatt på liv og død, men Erik fulgte ikke med lenger.
Hva, mamma?
Jeg spurte om du kom hjem fra skolen for lenge siden?
Nettopp kommet.
Hvem var det som ryddet ute da?
Hvordan skal jeg vite det? Kanskje Sigrid?
Ingrid lo. Den tre år gamle datteren hennes var riktignok en liten frøken med bein i nesa, men slik ryddighet var nok litt for mye for henne.
Du er morsom.
Kanskje husnissen har vært her da!
Ja, det skulle ikke forundre meg! Nå får du gå bort til bestemor og hente Sigrid hjem. Hun har vært der lenge. Jeg lager middag så lenge. Er du sulten?
Ja! Vi spiste boller på skolen, men det var tidlig på dagen. Når får vi egentlig gå på skolen om morgenen, mamma?
Vet ikke, gutten min. Alle klasserommene koker over av elever, så vi får se.
Jaja. Da får man i det minste sove lenge, da. Erik fant alltid noe positivt med alt.
Ingrid kysset sønnen lett på hodet og nappet ham i øret da han forsøkte å unngå hennes kjærtegn, før hun tuslet ut på kjøkkenet.
Ungdommer, tenkte hun…
Tretten år. Tenker nesten han er voksen allerede, men han fryser stadig til når hun stryker ham over det mørke, strie håret, akkurat som faren hadde.
Barna hennes var forskjellige som natt og dag. Erik mørkhåret, blåøyd og høy lik faren, Anders, til forveksling. Ikke bare utseendet; hun så allerede de samme trekkene i ham: sta, ansvarsfull, snill… Han hadde riktig nok neppe ryddet tunet, men oppvasken på kjøkkenet, det var det uten tvil sønnen som hadde tatt. Og gulvet skinte enda fra sist han hadde vasket det. Hvor finner man slike hjelpere? Kanskje når Sigrid blir eldre.
Sigrid var Ingrids lille mirakel. Ti år ventetid og et svakt håp etter komplikasjoner med første fødsel var hun nesten fratatt muligheten, men denne ene gangen gikk det. Sigrid ble født: lys som en sommerblomst, små, lyse krøller, de samme blå øynene som Erik. Hun hadde arvet mye etter Ingrid, både ytre og det gode, milde vesenet. Sitter gjerne tett, tett inntil moren eller storebror, uten stort å si.
Sigrid, hva er det, vennen?
Og straks blir rommet litt lysere av smilet hennes. Ingen på jorden kunne smile som Sigrid, det visste Ingrid sikkert nå som ingen andre kunne gjøre det lenger, heller…
Dette smilet gledet og stakk på en gang. Det var farens smil, Anders sitt. Men han var ikke til stede lenger…
Ingrid måtte bite smerten i seg. Barna var nær.
Mannen hennes hadde arbeidet som brannmann og redningsmann. Han reddet folk fra branner, stormer og ulykker sist reddet han en hel familie på hytta deres. Faren, moren og tre barn. Han løp tilbake for å hente bestemor, som hadde nekta å dra fra husdyra, men da var det for sent. En ildfelle slo igjen døra bak dem.
Ingrid visste at noe var galt før alle andre. Hjertet hennes rykket til; en sitrende angst hun ikke kunne forklare, og hun rev lille, misfornøyde Sigrid fra seg, ropte til svigermoren som heldigvis var hjemme og hjalp til med babyen:
Kan du ta henne en stund, mamma? Jeg må ringe en telefon!
Så kjørte hun i altfor stor fart gjennom nattemørket til nabobygda, til brannstasjonen der Anders arbeidet, uten å kjenne annet enn sin egen uro og det våte melkeflekken på t-skjorta, hendene som knuget rattet så hardt at de krampet.
Hvordan hun klarte å stå oppreist ved avgrunnen, visste hun ikke.
Det var barna. Erik vek ikke fra siden hennes et sekund.
Erik, du må legge deg, sa svigermoren, Ragnhild, selv utkjørt, men hun nektet å forlate Ingrid, sørget for å mate henne og kom med Sigrid når hun skulle ammes.
Jeg vil være hos mamma! Erik la kinnet sitt mot hånden hennes. Bestemor, hvorfor har mamma så kalde hender?
Det meste av denne tiden husket Ingrid i bruddstykker. Som hvordan hun pakket tingene, hvordan leker og klær ble hastig stappet i sekker.
Jeg klarer ikke bo her mer… Jeg hører for meg Anders åpne døra, rope «nå er jeg hjemme!»…
Du har rett, jenta mi! Det er best å dra. Kom og bo hos meg en stund, vi finner ut av det sammen.
Nei, det blir ikke bra… Beklager. Alt hos deg minner om ham også… Det gjør så vondt. Jeg reiser til bestemors gamle hus.
Men Ingrid, det huset har ingen bodd i på årevis! Er det trygt med barna?
Det går bra. Jeg trenger bare å få ryddet litt. Og du bor jo ikke langt unna. Jeg klarer det bare ikke uten deg.
Jeg er her, vet du! Dere er alt jeg har igjen.
Nei, mamma… Ikke gråt nå… Vi har så mye å gjøre… Se etter Sigrid. Jeg gjør ferdig pakkingen. Og Erik burde få i seg litt mat. Han spiser nesten ingenting, bare hvis jeg også sitter ved bordet. Jeg har jo ikke matlyst i det hele tatt…
Slik kan vi ikke ha det, sa Ragnhild strengt. Du er mor! Er du frisk, klarer barna seg. Du må tenke på deg selv også, for min skyld!
Ingrid strøk svigermorens hender og kysset dem før hun igjen gikk løs på pakkingen. Hun måtte bare vekk… Lykken de hadde kjent sammen i denne lille blokkleiligheten, den kom ikke tilbake. Å fortsette å puste i disse veggene var uutholdelig…
Bestemors hus tok ikke varmt imot henne. Ikke så rart hun hadde forlatt det, tatt en ny retning i livet, og glemt alt det gamle.
Ingrid gikk gjennom rommene, strøk hånden over tapeten, tørket støvet av bestemors gamle kommode brodert duk lå fortsatt over og åpnet vinduene for å slippe inn den kalde høstlufta.
Mamma, ta barna litt nå. Jeg kommer etter for å amme Sigrid.
Klarer du deg alene?
Ja da…
Men alene ble hun ikke så lenge. Etter en halvtime sto plutselig Tone i gangen barndomsvenninne og klassekamerat.
Du kunne ha sendt et hint! Er det så stas å være prinsesse? Hvor har du rengjøringsklutene?
Tone hadde alltid vært praktisk. Pratsom og energisk, men når noen hun brydde seg om trengte hjelp, var hun der før noen rakk å be om det.
Ingrid tørket såpeskum av hendene og ga Tone en klem, litt klosset.
Hei…
Hei, hvor er ungene?
Hos mamma.
Akkurat! Tone så seg rundt. Hva står du der for? Skal du overnatte der borte i natt?
Nei, jeg hadde tenkt jeg skulle sove her.
Da er det bare å sette i gang!
Tone løsrev seg fra omfavnelsen og grabbet til seg vaskebøtta.
Du… Ingrid gispet og så på venninnen.
Hva? Åh, du ser det nå? Ja! Slik er det.
Når?
I februar. Slapp av, jeg er bare gravid, ikke syk.
Med hvem?
Du vet vel det! Tone hengte opp kluten i vinduskarmen. Fy søren som det er blitt støvete her!
Er det Eirik? Men han…
Ja, han reiste. Jeg blir nok alenemor. Men jeg tar det en annen dag. Orker ikke snakke mer om det nå.
Tror du han kommer tilbake?
Eirik? Neppe. Han ville ikke ha denne forpliktelsen. Hans valg. Men jeg skal få barn, Ingrid… Tenk det, mitt barn!
Ingrid visste hvor mye det betydde for Tone. Hun og første ektemann gikk fra hverandre fordi det ble sagt at hun ikke kunne få barn. Hele familien til Steinar la skylda på henne og syndet med sin medynk med ham.
Tone gråt om natten, forsøkte å bortforklare, men til slutt fikk hun nok. Hun skilt seg.
Bedre alene enn med en mann som ikke står opp for kona, sa hun.
Steinar giftet seg nesten straks igjen, og det viste seg at det var han som hadde problemer med å få barn. Ny kone krevde legetest, og etter behandling fødte hun både en sønn og en datter.
Tone unnet ham alt godt hun hadde gjort opp med fortiden og var egentlig glad for hvordan alt hadde blitt. For hadde hun ikke gått, ville ikke dette skjedd, og hun aldri opplevd den gryende lykken hun nå bar under hjertet. At Eirik forsvant straks han fikk vite det, var trist, men ikke avgjørende. Tone var ikke lenger den skremte ungjenta som bøyde nakken for andres ord.
De brukte hele kvelden på rengjøring, men det var verdt det. Huset pustet igjen, klapret rytmisk med vinduene og våknet endelig til liv.
Tone, sliten men tilfreds, sank ned ved kjøkkenbordet og så på Ingrid som satte på te.
Merkelig hvor fort tiden går…
Var det virkelig så lenge siden de løp hit for å grabbe ferdigbakte boller, springe til elva med bestemors rop bak seg:
Uhjelpsomme unger! Kan dere aldri spise ordentlig?!
De lot som de ikke hørte, ropte Vi er tilbake om en time!
Men timen varte ofte til det mørknet. Og når kvelden kom og bestemoren slet i hagen, stilte de stille opp og hjalp til. En kvinne alene, med gårdsdrift og arbeid på meieriet det krevde sitt.
Ingrid var eldst av barnebarna. Moren døde i barselseng, og faren reiste fra alt alt ansvar til byen, mens bestemoren tok vare på jenta. Når sønnen fikk nytt barn, flyttet hun og Ingrid etter. Men Ingrid forsto aldri hvorfor bestemoren plutselig pakket koffertene og gråt hele veien tilbake på bussen.
Bestemor døde da Ingrid bare var atten. Da hadde hun nettopp funnet Anders, og var så oppslukt av forelskelsen at hun ikke merket hvor fort bestemor skrantet. Det gikk kun tre måneder fra den natta Ingrid hørte stønnene hennes.
De fikk tre måneder sammen til å si alt som trengtes. Men det var for lite.
Men bestemor rakk én viktig ting: hun ba svigermoren til seg før hun døde og snakket alene med henne en lang stund. Hva hun sa, fikk Ingrid aldri vite, men etterpå hadde hun en “mor” til.
Hun kalte Ragnhild for mor tidlig.
Kan jeg få kalle deg det? spurte hun, og pustet ut da svigermor nikket.
Ingen ante hvor mye hun hadde savnet akkurat det ordet. Hun var ikke vant til mye følelsesprat, men nå hadde hun to mennesker som hun kunne stole på.
Med Ragnhild hadde Ingrid aldri vært uenig. Alt hun hadde fått fra den kanten var bare godhet og hjelp. Gode råd om hushold og livet alltid vennlig, aldri dømmende. Hvor mange har egentlig noen som er familie av hjertet, ikke bare blods? Ikke mange, det visste Ingrid.
Det var ikke alltid slik familie oppfører seg, erfarte hun. Da bestemor døde, kom faren hennes, stemoren og hennes mor ramlende inn fra byen.
Dette er et solid hus, sa farmoren. Kan selges for en god pris.
Den høyrøstede, ukjente kvinnen gikk rundt i grønnsakhagen og ristet på hodet.
Alt er jo helt forsømt! Man må rydde ordentlig om man skal tiltrekke kjøpere.
Hvilke kjøpere? Ingrid våknet endelig.
Hele uka etter begravelsen var hun som i en tåke. Hver gang hun gikk fra rom til rom, ventet hun et øyeblikk at bestemor skulle dukke opp i døråpningen og si hun trengte hjelp til syltingen. Men ingen kom.
Hvilke kjøpere? stemoren hennes trakk på skuldrene og lot stropper på sommerkjolen gli ned, mens Ingrid kjente at hun måtte dra ut og spy.
Da Ragnhild kom, tok hun raskt over.
Jeg foreslår at dere drar. Sa Ragnhild myndig.
Hvem er De til å bestemme? spurte farmoren skarpt.
Huset tilhører Ingrid. Bestemoren din har gitt det til henne, sammen med en bankkonto. Alt i orden. Jeg har hjulpet med papirene. Nå kan dere dra.
Det kommende uværet på tunet angikk ikke Ingrid. Ragnhild tok henne med seg og la henne i egen seng.
Ikke gråt. Ingen skal få såre deg. Det lovte jeg bestemoren din. Ta på deg min morgenkåpe og sov litt. Jeg lager te til deg. Det blir bedre etterpå.
Faren hennes så hun ikke før på bryllupsdagen.
Hun hadde ikke sendt invitasjon. Men han sto plutselig der.
Sashas venner tullet med ham, og Ingrid hadde det morsomt mannen hennes forsøkte å stelle en dukke og mislyktes totalt. Da kjente hun en hånd på skulderen.
Hei, jenta mi…
Hun ble helt stum. Faren tok hånden hennes, la noen nøkler i den og lukket den igjen.
Unnskyld. Ragnhild har papirene. Hun forklarer deg alt. Vær lykkelig!
Så forsvant han.
Leiligheten han ga henne var liten men fin, to rom og stor kjøkkenkrok. Ingrid skjønte ikke hvorfor hun måtte bo der når hun hadde bestemors hus.
Det blir enklere for dere her. Mer sentralt. Studieplassene er bedre.
Ragnhild satte seg og så seg fornøyd rundt. Hun hadde overtalt faren til å hjelpe ikke oppdratt eller brydd seg, men kunne i det minste gi noe.
Ja, det er vel sant. Men når får jeg tid? Ingrid smilte svakt.
Du har nok tid. Aha. Og jeg kan hjelpe! Du er så klok, du må bruke det.
Universitetsfilialen gjennomførte Ingrid, mest takket være Ragnhild som alltid stilte opp; passet Erik, hjelp med mat.
Da Ingrid begynte å jobbe og Erik startet i barnehage, kunne de endelig trekke pusten.
Nå skal vi til Sørlandet! Anders slo seg på knærne og lo av de to “jentene” sine da de hylte av glede.
Det var deres eneste ferie på hotell. Ingrid og Anders badet til de ble slitne og lot Erik leke med bestemor i sanden. Om kvelden gikk de lange turer ved brygga, mens stjernene ble tent.
Én kveld ble Anders igjen på land for å kjøre Erik karusell, mens Ingrid og Ragnhild gikk på moloen. Lengst ute hadde et par høylytt krangel. De skjelte og dro hverandre, før de til slutt ruslet sin vei uten å bry seg om noen.
Ragnhild så dem ettertenksomt.
Forstår de ikke hvor mye liv de kaster bort på å være sinte? De forsoner seg sikkert. Men den kvelden får de aldri igjen. Tenk på det selv, Ingrid: vil du bruke dine kvelder på krangel? Livet er kort…
Ingrid ble veldig takknemlig for samtalen i etterkant hun kunne nå si med hånden på hjertet at hun og Anders aldri kastet bort tid på det.
En kveld satte hun på tevann, og nesten mistet kjelen, for en skygge for forbi vinduet. Hjertet slo fort noen lusket ute på tunet.
Instinktet hadde ropt: lås døra, gjem deg, men hun klarte å tenke klart. Barna Ragnhild de kunne komme hvert øyeblikk. En fremmed på tunet!
Hun tok tevannet, gikk mot døren ut.
Hvem er der?
Døren i uthuset knirket, Ingrid kjente panikken stige.
Hva vil du? Jeg roper politiet!
Skyggen nærmet seg trappa, hun tok et skritt tilbake.
Ikke rop, Ingrid. Det er bare meg. Lars.
Hun slapp kjelen og skvatt til da hun brant leggen.
Hva gjør du på tunet mitt, Lars? Du kunne da bare ringt på!
Den lave, solide mannen stirret i bakken, akkurat som Erik gjorde da han visste han hadde gjort noe rart.
Det var bare uthusdøra di… Jeg ville fikse den før jeg måtte til birøktingen i morgen. Rekker det ikke etterpå.
Først nå skjønte hun tunet, gjerdet, de nye plankene ved badstua…
Ja, du er visst dette husets husnisse! hun lo.
Hæ?
Husnisse! Her finnes ingen som følger mer med i gårdslivet enn deg. Men du drikker ikke melk fra skål, da. Erik mener visst vi må skaffe en katt, for husnissen trenger selskap. Trenger du det?
Lars ble rød i ansiktet, men svarte ikke. Han tok bare og hoppet over gjerdet, uten å se på Ragnhild og barna som kom inn porten.
Jaha, så han har vist seg nå, ja sa Ragnhild og rakte Ingrid melka Sett dette i kjøleskapet.
Hva mener du, mamma? Visst du om dette?
Hele bygda vet. Lars har vært småforelsket helt siden du gikk ut med Anders. Merket du aldri hvordan han så på deg?
Nei…
Er det sant? Ragnhild så overrasket ut. Ikke tull nå?
Jeg sverger, jeg ante ingenting…
Kom, la oss prate men kirsebær først skal vi legge barna. Denne praten tar natten!
Og de snakket til solen sto opp. Ingrid helte varmtvann i Ragnhilds kopp, lyttet.
Han kom til meg for et års tid siden. Ville be om din hånd, mente jeg var den nærmeste. Slue mann! Smisket for den rette, ja!
Og du sa ja!?
Hvorfor ikke? Du er ung, Ingrid, livet forandares. Barna vokser til og blir borte en dag, og du vil ikke sitte igjen alene med meg. Du elsket jo min sønn, ja, det vet jeg! Slik kjærlighet opplever man kanskje én gang. Men noen er heldige og får elske flere ganger. Ta det som en gave fra livet, og ikke tving deg selv. Om du bare får varme og ro med denne, så er det nok for meg. Erik trenger noen rundt seg. Vi prøver alt vi kan, men det er ikke nok. Lars er allerede en venn for ham. Visste du at han lærer ham å kjøre traktor?
Nei…
Han har nok ikke sagt det. Vil ikke såre deg.
Hvorfor ikke?
Kanskje han er redd for at du tror han prøver å viske ut minnet etter Anders.
Sludder!
Da må du snakke med Erik. Han vil være nær Lars, men er usikker på hva du eller andre vil mene. Sigrid er for liten hun husker ikke faren i det hele tatt. Men Erik husker, og det er vanskelig. Men du…
Og hva med meg? Ingrid rødmet.
Ingenting! Ragnhild smilte og skjøv koppen frem. Hell på mer te.
Et år etter giftet Ingrid og Lars seg. Ett år til og en sønn så dagens lys.
Se på den hårluggen! Ingrid lo da de kom hjem fra sykehuset og så på babyen med langt, rufsete lyst hår, akkurat som Sigrid.
Et lite husnissetroll! Ragnhild svøpte babyen og tok ham på fanget. Hei, lille skatt! Du får si bestemor Ragnhild til meg.
Mamma…
Ja, ja, det er til fremtiden! Nå ammer du, så lager jeg mat!
Den store røde katten Erik hadde fått av Lars, la seg på lur i døråpningen, smøg seg inn til vinduet, satte seg på vinduskarmen og så på den sovende Ingrid og babyen ved siden. Stillheten satte seg også på karmen, strakte seg og nøt synet. Her var lykken samlet så skjørt, så verdifullt og må passes på med varsomme hender.
Et sted klirret en teskje mot en kopp, og Sigrid lo inne på kjøkkenet. Stillheten smøg seg ned og ga katten et klapp. Katten ristet på hodet og begynte å vaske seg grundig, klar for sitt første møte med en ny liten venn i familien.
Gå nå, du her florerer det av gode voktere allerede og lykken må alltid vernes som det mest dyrebare vi har.
