Husker jeg? Klarer ikke å glemme! – Pola, det har skjedd noe… Altså, husker du min utenomekteskapelige datter, Nastja? – mannen min snakket i gåter. Det gjorde meg urolig. – Hm… Husker jeg? Umulig å glemme! Hva er det? – Jeg satte meg ned, forberedt på trøbbel. – Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det… Nastja trygler oss om å ta til oss datteren hennes, altså barnebarnet mitt, – stotret mannen min. – Hvorfor det, Alex? Hva med ektemannen til Nastja? Har han blitt gal? – Nå ble jeg interessert, nysgjerrigheten var vekket. – Jo, ser du, Nastja har ikke lenge igjen å leve. Hun har ingen mann, han har aldri eksistert. Moren hennes giftet seg tidlig med en utlending og bor i USA – de to har ikke snakket sammen på årevis, de er i dyp konflikt. Hun har ingen andre slektninger. Derfor spør hun… – Alex ser bort, flau. – Og? Hva har du tenkt å gjøre? – Jeg visste allerede hva jeg selv ville gjøre. – Det er jo derfor jeg rådfører meg med deg, Pola. Bare du bestemmer, – endelig ser Alex spørrende mot meg. – Lureri. Du var utro i ungdommen, men jeg, Pola, skal ta ansvaret for andres barn? Riktig så? – Pola, vi er jo en familie. Dette må vi bestemme sammen, – Alex prøver å være samarbeidsvillig. – Se på ham, ja! Det husker du, men da du lå rundt med andre, rådførte du deg ikke akkurat med meg, din kone! – Tårene presser på og jeg stormer inn på soverommet. …På ungdomsskolen var jeg sammen med Valdemar. Men da en ny gutt, Sander, begynte i klassen, glemte jeg alle andre. Jeg slo opp med Valdemar rett etterpå. Sander la merke til meg, fulgte meg hjem, kysset meg på kinnet, stjal blomster fra bedet på torget til meg. Og etter én uke havnet vi til sengs. Jeg sa ikke et ord, bare forelsket meg i Alex for livet. Etter skolen ble Sander innkalt til førstegangstjeneste i en annen by. Jeg gråt og vinket på perrongen. Vi skrev brev i et år. Da kom Sander hjem på perm – jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, var helt på tuppa. Alex lovet gull og grønne skoger: – Pola, jeg kommer tilbake om et år, så gifter vi oss! Jeg ser allerede på deg som min kone. De ordene gjorde meg ør av kjærlighet og glede. Sånn var det alltid: Alex så på meg med sine varme øyne – jeg smeltet som is på en solskinnsdag. Sander reiste tilbake, jeg ventet tålmodig på min utkårede og følte meg som en forlovet. Et halvt år senere fikk jeg brev: Sander ville gjøre det slutt, fant kjærligheten i garnisonen, kom ikke tilbake til byen. Men jeg bar på barnet hans. Så mye for bryllupet. Bestemor hadde rett: – Stol aldri på blomstene på bokhveten – stol på det som ligger på lager. …Tiden kom, jeg fødte lille Jon. Ex-kjæresten Valdemar tilbød seg å hjelpe. Jeg hadde jo ingen andre. Ja, jeg var sammen med Valdemar da, men jeg håpet ikke lenger dette på Alex. Han forsvant fullstendig – helt til han plutselig dukket opp igjen. Valdemar åpnet døren. Der sto Alex. – Kan jeg komme inn? – Alex så overrasket på oss begge. – Bare kom, siden du først har kommet, – Valdemar slapp ham motvillig inn. Jon, som merket stemningen, klamret seg til Valdemar og skrek. – Valdemar, kan du ta Jon ut på trilletur? – Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. De forsvant. – Ektemann? – spurte Alex mistenksomt. – Hva angår det deg? Hvorfor er du her? – Jeg var sint og forsto ingenting. – Jeg savnet deg, ville bare se deg igjen. Du har det jo bra, Polina – du har fått deg familie. Vel, jeg går. Sorry for å bryte idyllen, – Alex gjorde seg klar til å gå. – Vent, Sander! Hvorfor ER du her? Vil du bare rippe opp i sårene? Valdemar hjelper meg gjennom ensomheten. Han oppdrar forresten din toårige sønn, – jeg forsøkte å holde Alex tilbake. Kjærligheten min var ikke død. – Jeg kom tilbake for deg, Polina. Vil du ta meg tilbake? – Alex så på meg med håp. – Kom inn, vi skal spise, – hjertet sank: han var tilbake, han hadde ikke glemt oss. Hvorfor late som om jeg ikke bryr meg? Valdemar ble avvist igjen. Jon trengte faren sin. Etter hvert giftet Valdemar seg med en snill kvinne med to barn. …Årene gikk. Alex lærte aldri å elske sønnen min Jon fullt ut – han trodde alltid Jon var Valdemars sønn. Han følte aldri noe sterkt for gutten. Og Alex var notorisk kvinnejeger. Han ble fort fascinert av nye damer, og ble like fort ferdig. Han var utro både med venninne og venninners venninner… Jeg gråt og var sjalu, men elsket og holdt familien sammen. Egentlig var det verre for Alex. Den som elsker, blir aldri lei. Jeg slapp å lyve eller dikte opp unnskyldninger. Jeg bare elsket, uten grenser. Han var min sol. Ofte ønsket jeg å glemme ham, bryte opp, forlate alt og alle. Men om natten angret jeg – hvor skulle jeg gå, hvem ville jeg finne? Alex klarte seg jo ikke uten meg. Jeg var både elskerinne, kone og mor for ham. …Alex mistet moren sin da han var 14; hun døde i søvne. Kanskje derfor har han hele livet lett etter kjærlighet utenfor hjemmet. Jeg tilga ham alt, syntes synd på ham. Men én gang kranglet vi så heftig at jeg kastet ham ut. Han flyttet til familien. En måned senere hadde jeg glemt krangelen, mens Alex ikke kom tilbake. Da måtte jeg oppsøke familien hans – tanten ble overrasket. – Polina, hvorfor vil du ha Alex tilbake? Han sier dere har skilt lag. Han har ny dame nå. Takket være henne fikk jeg adressen til den nye kjæresten, og overrasket dem med et besøk. – Hei, kan jeg treffe Alex? – jeg prøvde å være høflig. Jenta smilte spydig og smalt døren igjen. Jeg gikk min vei. …Alex kom tilbake etter et år. Den jenta fikk en datter, Nastja. Jeg har i alle år gitt meg selv skylden for at jeg kastet mannen ut den gangen. Kanskje hadde han aldri fått en datter på si om han ikke var blitt “plukket opp”, der og da. Jeg begynte å behandle Alex enda mer varsomt, med grenseløs kjærlighet. Vi snakket aldri om Nastja – hans utenomekteskapelige datter. Det var som om vi nevnte henne ville hele familien ramle sammen som et korthus. Vi fortrengte det heller. Tenk, et ekstra barn fra en annen – hvem kan ikke det skje for? Så får disse “rovfuglene” la være å kaste seg over andres menn! Sånn gikk årene. Etter hvert ble Alex roligere. Flørtene forsvant. Han var mest hjemme og så TV. Vår sønn giftet seg tidlig og ga oss tre barnebarn. Og så – plutselig… Etter mange år kom Nastja, datteren fra siden, tilbake og ba oss ta imot datteren hennes. Det fikk oss til å gruble – hvordan skulle vi forklare det for Jon? Han visste jo ingenting om farens villstyrige ungdom. …Selvfølgelig tok vi på oss ansvaret for fem år gamle Alina. Nastja døde, hennes tid på jorden var over, bare tretti år gammel. All jord blir dekket av gress før eller siden, livet går videre. Alex tok praten med Jon, manns til mann. Da han hadde hørt alt fra faren, sa Jon: – Det som har skjedd, har skjedd – jeg er ikke den som skal dømme. Vi tar imot jenta – hun er jo av vår blodslinje. Vi pustet lettet ut, Alex og jeg. Vi har en god gutt – empatisk og fornuftig. …Alina er seksten år nå. Hun forguder farfar Alex og betror seg ofte til ham; kaller meg bestemor og sier stadig vekk hun er prikk lik meg som ung. Jeg kan ikke annet enn å være enig…

Husker jeg? Kan aldri glemme!

Ragnhild, det er noe jeg må snakke med deg om Huskker du min utenomekteskapelige datter, Ingrid? mannen min, Henrik, snakker i gåter, og det gjør meg urolig.

Husker jeg? Kan jo ikke glemme! Hva skjer nå? Jeg setter meg ned på kjøkkenstolen, forberedt på dårlige nyheter.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det … Ingrid trygler oss om å ta imot datteren hennes, altså barnebarnet mitt Henrik ser brydd ut, fikler med hendene.

Hvorfor det, Henrik? Ingrids mann da? Er han ikke til stede? Nå begynner interessen og nysgjerrigheten min å våkne.

Ingrid har dessverre fått en dødelig diagnose. Hun har aldri hatt en mann. Moren hennes giftet seg med en utlending og bor nå i USA. Ingrid og moren har hatt et forferdelig oppgjør og snakker ikke sammen lenger. Hun har ingen andre familie. Derfor spør hun oss, Henrik ser bort, tør ikke møte blikket mitt.

Og? Hva tenker du gjøre? Jeg har allerede tatt min avgjørelse.

Jeg rådfører meg med deg, Ragnhild. Sier du ja, gjør vi det. Endelig ser Henrik meg i øynene.

Elegant. Først gjør du bommerter i ungdommen, og så må jeg, Ragnhild, ta ansvar for et annet barns oppdragelse! Det er så typisk. Jeg blir opprørt over hvor viljeløs mannen min er.

Ragnhild, vi er da familie, vi må ta avgjørelser sammen, Henrik prøver seg.

Ja, se på han, plutselig har han fått teamwork i blodet! Men da du lå med den jenta, rådførte du deg ikke! Jeg er jo tross alt kona di! Tårene presser på, og jeg stormer ut på stua.

Det hele minner meg om ungdomsskolen, da jeg gikk i klasse med Lars. Men så kom det en ny gutt i klassen, Stein, og jeg glemte alt og alle. Slo opp med Lars etter et par uker. Stein la merke til meg, fulgte meg hjem, kysset meg heftig på kinnet, plukket markblomster til meg. En uke senere lå vi sammen, og jeg sa ikke et ord. Forelskelsen tok helt over, jeg falt pladask for Henrik Stein ble til Henrik på folkemunne. Vi gikk ut skolen, og Stein måtte til førstegangstjeneste et annet sted.

Vi brevvekslet i et år, og så kom Stein hjem på perm. Jeg var ør av lykke, ville bare imponere og tekkes han. Han lovpriste meg, og jeg tok alt for god fisk:

Ragnhild, når jeg er tilbake neste år, gifter vi oss! Men for meg er du allerede kona mi.

De ordene gjorde meg varm av kjærlighet Sånn har det alltid vært: Henrik sender meg et blikk, og jeg smelter som is i vårsola, som sjokolade i hånden.

Han reiste. Jeg ventet, følte meg forlovet og lykkelig. Et halvt år etter kom et brev: Stein hadde funnet sin store kjærlighet på en militærfest og ville aldri tilbake.

Og jeg? Var gravid med hans barn. Så mye for bryllup. Som bestemor alltid sa:

Ikke stol på grønt korn, bedre med fullt kornkammer.

Tiden gikk, og jeg fødte Even. Lars, min gamle kjæreste, var den eneste som støttet meg. Ja, vi var sammen da, men det var av nød. Jeg hadde ikke håpet å se Henrik igjen, men plutselig sto han foran døra.

Lars åpnet. Henrik sto i gangen.

Kan jeg komme inn? Han så overrasket ut.

Kom inn da, hvis du absolutt må, svarte Lars motvillig.

Even, som merket uroen, begynte å gråte og klamret seg til Lars.

Lars, kan du trille en tur med Even? Jeg var rådvill.

Lars gikk ut sammen med Even.

Mannen din? Henrik stirret sjalu på meg.

Hva angår det deg? Hvorfor banket du på her? Jeg var irritert, skjønte ingenting.

Jeg savnet deg, Ragnhild. Ser du har det fint nå. Familie. Du ventet visst ikke på meg. Jeg går. Beklager at jeg forstyrret idyllen, Han snudde seg for å gå.

Vent, Stein. Hva vil du? Pine meg? Lars hjelper meg med å takle ensomheten. For øvrig er han den som oppdrar din to år gamle sønn, forsøkte jeg å stoppe ham. Kjærligheten var ikke død.

Jeg vil tilbake til deg, Ragnhild. Tar du meg imot? Henrik så på meg, det lyste håp i øynene.

Kom, vi spiser middag snart, hjertet hamret, og jeg følte den gamle lykken strømme på. Han var tilbake ikke glemt! Hvorfor gjøre motstand?

Lars ble avvist på nytt. Even trengte sin biologiske far, ikke en stefar. Siden giftet Lars seg med en snill dame med to barn fra før.

Flere år gikk. Henrik klarte aldri å elske Even som sin egen. Han behandlet ham som en fremmed var overbevist om at Even var Lars sitt barn.

Det preget forholdet deres. Stein (Henrik) hadde alltid vært glad i damer, lett for å la seg rive med og like lett å forlate. Han var utro både med mine venninner og deres venninner igjen. Jeg sørget, gråt, men elsket ham fortsatt og holdt familien sammen.

Det var nok lettere for meg enn for ham. Den som elsker, lever lykkelig uvitende. Jeg slapp å juge, late som, komme med historier for å dekke sporet mitt. Jeg bare elsket. Han var alt. Noen ganger ville jeg bryte tvert, men om natten rev jeg meg selv i håret for slike tanker. Hvor skulle jeg gå? Hvem skulle trenge meg? Og ville Henrik klart seg uten meg? Jeg var jo både elskerinne, kone og mor for ham.

Henrik mistet moren da han var fjorten hun døde stille i søvne. Hele livet har han lett etter den tapte nærhet hos andre kvinner. Jeg tilga alt, syntes synd på han. En gang hadde vi en skikkelig krangel, jeg kastet han ut hjemmefra. Han flyttet inn hos slektninger.

En måned senere, da jeg knapt husket hva vi egentlig krangla om, var ikke Henrik kommet hjem. Jeg bestemte meg for å gå til familien hans. Tanten hans så forskrekket ut:

Ragnhild, hvorfor vil du ha Henrik tilbake? Han sa dere var skilt. Nå har han ny kjæreste.

Med tanten fikk jeg vite nye kjærestens adresse. Jeg dro dit og ringte på.

God dag! Er det mulig å snakke med Stein? Jeg prøvde å være høflig.

Jenta bak døra flirte, og smelte døra igjen foran ansiktet mitt. Jeg ruslet skamfull vekk.

Henrik kom tilbake etter et år. Og den andre jenta fikk datteren Ingrid. Jeg bebreider fortsatt meg selv for å ha kastet han ut den gangen. Hadde jeg ikke gjort det, ville hun aldri hatt sjansen. Jeg ble enda mer omtenksom og kjærlighetsfull overfor Henrik.

Vi har aldri snakket om datteren hans, Ingrid. Det føltes som om hele familien ville smuldre opp om vi begynte. Best å la det ligge.

Sånn gikk årene. Henrik ble roligere med alderen, ikke så kjapp i vendingene lenger. Gamle flammer forsvant. Nå bruker han mest tid i godstolen foran TVn. Sønnen vår giftet seg tidlig, ga oss tre barnebarn. Og så dette

Etter mange år dukker altså utenomekteskapelige Ingrid opp og ber oss ta imot datteren hennes.

Vi må tenke oss om. Hvordan skal vi forklare Even hvorfor det plutselig kommer en fremmed jente inn i familien? Han vet jo ingenting om farens ungdomseventyr.

Selvsagt tar vi imot fem år gamle Alina og får ordnet formell omsorg. Ingrid dør, veien hennes i livet tar slutt i en alder av tretti. Slik er det hver grav gror igjen, vi må gå videre.

Henrik tar på seg å snakke med Even på tomannshånd. Sønnen vår lytter til farens bekjennelser og konkluderer:

Foreldre, det som har skjedd, får ligge. Jeg er ikke deres dommer. Men jenta tar vi imot. Hun er familie.

Vi puster lettet ut. Gutten vår har hjerte på rett plass.

Nå er Alina blitt seksten. Hun forguder bestefar Henrik, tuller og prater med ham, kaller meg for mormor og sier at hun nesten er som en kopi av meg da jeg var ung. Og jeg nikker bare, uten å protestere Hun minner meg om noe jeg nesten hadde glemt: Hvordan det føles å være ung og tro at alt er mulig. Av og til møter jeg blikket hennes over middagsbordet, og jeg ser motet, nysgjerrigheten, uskyldigheten som en gang var min egen. Jeg ser Stein, Henrik, Lars og til slutt bare meg selv. Fortidens feilsteg har vokst sammen med oss og blitt til røtter, sterke nok til å bære en hel familie, selv når vinden har vært som hardest.

Kvelden før Alina skal reise på folkeskole, kysser hun meg god natt og sier:

Takk for at du alltid lar meg være meg.

Da hun har gått på rommet sitt, titter Henrik på meg med det blikket jeg aldri har kunnet motstå.

Du skjønner, Ragnhild, vi ble en ordentlig familie, til slutt. Bare litt på kryss og tvers.

Jeg sier ingenting. Jeg hører bare vinden ruske i syrinen utenfor, kjenner varmen fra Henrik ved min side, kjenner barnebarnet mitt snorke svakt bak en tynn vegg. Livet ble ikke helt som jeg så for meg, men det er vårt. Hver dag vi har igjen sammen, er en gave jeg aldri tar for gitt.

Og med det er alt, på et eller annet forunderlig vis, akkurat som det skal være.