Og jeg minnes, Ingrid…
Etter hvert ble jeg vant til at Stian tittet inn gjennom vinduet vårt, for vi bodde jo i første etasje. Først ønsket vi oss en leilighet høyere oppe, men vi lærte oss å sette pris på det. Bestemor var den som var aller mest fornøyd hun slapp jo å gå opp mange trapper. På lørdager bakte bestemor Ruth nydelige boller, vafler, eller noe annet duftende. Det luktet alltid så godt i hele oppgangen.
Duften av bakst strakte seg ut av det åpne kjøkkenvinduet og lokket guttene som spilte fotball ute. Stian kom med sitt vanlige smil mot vinduet, ikke det på kjøkkenet, men det fra siden der han selv kunne reise opp en gammel kruskasse, stille seg opp og skimte inn til oss. Jeg visste nesten alltid når han kom, og løp fra stuen så snart jeg hørte ham klatre.
Jeg skal hente litt boller, sa jeg ivrig, bestemor har nettopp stekt. Den rosa hårsløyfen min, den som bandt det lyse håret mitt i hestehale, gikk alltid opp og slang bak meg når jeg løp.
De er gode, smattet Stian fornøyd, og så drømmende inn i stuen. Har du gjort norsk-oppgavene? spurte han med håpefulle øyne.
Ja, de er allerede ferdige, svarte jeg.
Kan jeg få kopiere?
Jeg ga ham villig notatboken. Husk å ta den med i morgen tidlig, jeg trenger den før timen.
Stian var ikke dårlig på skolen, men han var som mange gutter lat, selv om han var smart. Hodet hans hang med på matten, men ettermiddagene i gården stjal tiden fra lekser. På nittitallet var det ikke en strøm av mobiltelefoner; vi barn kunne være ute til sent på kvelden uten å ville hjem.
I åttende klasse bar Stian for første gang skolesekken min hjem, svingte den rundt og fortalte om en kino han nettopp hadde sett. I niende ble den spinkle, brune øynene til Marit skolens peneste jente, i følge guttene. Og Stian ble helt betatt. Han gikk og så etter henne, hang rundt henne, fulgte henne hjem. Jeg tenkte det måtte gå over. Nå ventet jeg på ham eller så ham ut av vinduet når han banket og sa: Ingrid, kan jeg få låne norskboken?
Marit visste hvordan hun skulle holde folk på avstand, men hun bandt folk til seg. Stian svevde mellom Marit, som vekslet mellom å like ham og avvise ham, og meg som alltid ventet.
Han tittet fortsatt inn vinduet til meg, jeg satte alltid en kopp te på vinduskarmen med litt kjeks om ikke bestemor hadde bakt boller.
Hørte du vi tapte? sa han; han mente fotballkampen. Jeg visste det, for jeg fulgte alltid med på det som interesserte Stian. Jeg leste sport, så skrekkfilmer jeg egentlig ikke likte, bare for å ha noe å snakke om med ham.
Jeg var hans venn, alltid og i alt. Stian kom til meg, ikke som til en kjæreste, men som til en venn som kunne hjelpe, høre, forstå. Men Marit han beundret henne, tenkte på henne, drømte seg vekk. Han klagde til meg når Even fulgte Marit hjem.
Etter ungdomsskolen kom vi alle inn på hvert vårt universitet. Stian trengte ikke lenger låne notatbøker, han fulgte Marit rundt i byen. Til meg gikk han sjelden innom, mest av gammel vane. Noen ganger i helgene dro vi på kino, og Stian pratet ustanselig hele veien, for han trengte å lette hjertet sitt.
Stian, jeg har bursdag på lørdag. Jeg inviterer deg. Kommer du? spurte jeg, blikket mitt grått og forelsket.
Han tenkte seg om. Lørdag? Ja, det passer. Hvem andre kommer?
Foreldrene mine, bestemor, Vera med Sindre, Oda du kjenner alle.
Ok, da stikker jeg innom.
Men på lørdag kom han ikke. Han dukket først opp en uke senere, trist og nedtrykt. Ingrid, hva har skjedd? Du ser så sliten ut.
Han klagde over at Marit hadde dratt på praksis uten å si fra. Jeg trøstet ham (selv om det kostet). Jeg ventet på deg på lørdag, sa jeg.
Hva var på lørdag?
Bursdagen min…
Å ja, han slo seg i pannen, Ingrid, jeg glemte det. Du blir ikke sur?
Nei, det går bra, det skjer.
Han gikk til vinduet. Husker du da du ga meg boller om sommeren? Der ute stod kassen, jeg stod på den, og på vinduskarmen var det alltid te med syltetøy.
Jeg smilte og kjente en varme av det minnet. Det var godt å vite at han husker. Vi satt og småpratet, mimret om vennegjengen, klassekamerater, hvordan vi en gang stakk av fra timen og ble tatt av læreren på benken i parken.
I femte studieår var Stian lykkelig: Marit hadde sagt ja til frieri. Han kom med dette til meg. Jeg bet meg i leppen for ikke å gråte. Jeg lyttet, fortsatt bare den gode vennen han kunne stole på.
Jeg gråt i puten om nettene, forbannet meg selv for at jeg aldri hadde fortalt ham at jeg elsket ham.
Så kom han til meg. Bestemor og foreldrene mine var borte. Leiligheten var stille, jeg satt i et slitt pledd og så på TV. Da en stemme på gangen, trodde jeg det var pappa, men det var Stian, lut og sliten, lent mot veggen. Hva skjer? spurte jeg, litt redd.
Han satte seg ned. Det virket som han skulle gråte. Stian, vær så snill, fortell.
Det blir ingen bryllup… Marit elsker en annen. Jeg har aldri sett ham så utslått. Jeg gikk bort, la hendene mine på skuldrene hans: Stian, du må roe deg kanskje det ordner seg?
Det er over. Alt er over. Hun har hentet papirene, forstår du? Tårene blinket i øynene hans. Han la hodet på fanget mitt, sank ned fra sofaen, og støtte pannen mot kjolen min. Det er umulig, Ingrid, umulig
Kjære Stian, du må roe deg. Skal jeg lage te med mynte? Husker du, vi drakk te på vinduskarmen?
Ja, Ingrid, jeg husker. Du er den eneste som forstår meg, du er god, han kysset kneet mitt, først forsiktig, så mer intenst, som om han ville slippe ut all smerte. Så løftet han meg rundt livet, og dekket ansiktet og halsen min med kyss, hvisket.
Stian, stopp… hvorfor gjør du dette?
Ingrid Ingrid
Stian, jeg elsker deg! Har alltid elsket deg, siden sjette klasse, min kjære
Han gikk etter midnatt, skyldbetynget, blikket på gulvet, unngikk å se på meg. Ja, jeg kommer tilbake
Jeg venter på deg, svarte jeg, og så etter ham til døren smalt.
Men Stian kom ikke tilbake, som om den kvelden aldri hadde skjedd. Det føltes som en drøm. Etterpå fullførte han graden sin og flyttet til Nord-Norge.
Noe må gjøres! hvisket pappa irritert. Vi kan besøke familien hans.
Skjønner du ikke at hun ikke vil! Du skjønner at det kan skade barnet, svarte mamma. Og Stian vet om graviditeten, hun sa det til ham. Men han oppførte seg som en fremmed… kanskje han dro med vilje…
Å bare la det skure uhørt, klagde pappa.
Bestemor distraherte seg med strikking. Hun tørket tårene ofte. Det var trist for barnebarnet: snill og klok jente
Da datteren min, lille Lena, ble født, fikk jeg tak i Stians telefonnummer fra klassekameraten hans og ringte. Jeg sa bare: Stian, vi har fått en datter sammen. Hun heter Lena.
Han mumlet noe, men jeg fikk med meg: Gratulerer.
Da Lena fylte halvannet år, sa foreldrene endelig at de hadde betalt ned den nye leiligheten og skulle flytte sammen med bestemor. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Ingrid, hvorfor gråter du? Jeg kommer hver dag, tar Lena med til oss, du tar jo hjemmejobb
Jeg er bare vant til at alle er her, sa jeg.
Datter, tiden går, nå må du ordne livet ditt. Det blir lettere å finne ro alene, mente mamma.
I det siste har jeg hørt fra familie og venner at tiden er inne for å orne livet, jeg er ung det er ikke uvanlig å gifte seg med barn.
En uke senere hadde jeg hele to-roms for meg selv. Lille Lena lo, prøvde å gå, landet på rompa og rakte armene mot meg. Jeg løftet henne opp og lo med henne.
Og så kom han, akkurat som før, plutselig. Som den gangen bryllupet hans ble avlyst. Jeg trodde det var pappa, men det var Stian med en stor rød brannbil.
Hei! Du er alene? Kommer jeg ubeleilig? Kan jeg komme inn?
Han så voksen ut, tynnere, ansiktet mer markert.
Kom inn.
Her, satte brannbilen på gulvet.
Da hørte vi barnegråt. Jeg gikk og hentet Lena, Her er datteren min, sa jeg og pekte på brannbilen.
Han slo seg i pannen: Unnskyld
Ta med deg bilen, gi den til noen andre, sa jeg.
Han tok av jakken og gikk til kjøkkenet. Alt er som før, ingenting har endret seg. Skal jeg få en kopp te?
Jeg satte på vannkoker, og holdt Lena på armen. Han fant ikke tråden til samtalen, følte seg usikker.
Han så på meg: lyst hår, oppslått, i en lang kjole helt ned til anklene, med datteren på armen. Du ser ut som en madonna, mumlet han, og stirret lenge.
Jeg sa ingenting.
Jeg husker bestemor bakte så gode boller. Husker du vi drakk te på vinduskarmen? Det var på rommet ditt. Og bestemor vannet blomster, og en gang spylte hun vann ut, jeg stod rett under, hun så meg ikke, Stian forsøkte å smile. Husker du, Ingrid…
Jeg husker ikke, avbrøt jeg ham, lett og likegyldig. Han ble stille. Svaret var ikke hevn for at han trodde jeg hadde sønn, ikke datter, det var bare ærlig. Jeg var i ferd med å glemme detaljene i våre møter. Nå hadde jeg Lena, som fikk alt min oppmerksomhet: gledet meg over henne, lyttet til de første ordene, så på henne sovne, våkne, leke
Du får drikke te, jeg må lage grøt til datteren min.
For første gang merket Stian at han ikke var ventet her. Han tok jakken på. Ok, kanskje en annen gang. Jeg får dra, du har nok å gjøre. Han nølte, håpet jeg skulle stoppe ham, men jeg gjorde det ikke.
Da jeg stengte døren bak Stian, sa jeg lavt: Det blir ingen annen gang, her serveres ikke te eller kaffe lenger.
Så gikk jeg inn til Lena, løftet henne opp, kysset henne og begynte å lage grøt.
