Hei du, jeg må bare dele den rare dagen jeg hadde på kontoret, så du får vite at jeg noen ganger føler meg mer som nattevakt for merkelige coincidenshendelser enn bare en vanlig veterinær. Først velger katten akkurat den lille hyllen hvor ektemannens blodprøver ligger, så hopper hunden målrettet på en spesiell nabo og det viser seg at den naboen har klissete hender, som om han nettopp har vært på kakeverkstedet igjen.
Den dagen kom resepsjonisten inn i venterommet og slapp en setning som fikk meg til å sette fra meg kaffekoppen: «Petter, det er en mann med en hund som sier jeg har mystikk med dyret. Skal vi ta ham inn?» Sånn type kunder må jeg jo lede direkte til meg, for om jeg ikke får snakket med dem i tide, så ender de i enten spåkonsulenter eller på internettoppdrettssider.
Mannen var rundt seksti, høy, litt bøyd, med et ansikt som tilhører de som har tilbrakt hele livet på gatefronten byggeplass, vei, verksted. En enkel, men solid jakke, nypolerte sko, og de slitne linjene under øynene avslørte et langt, slitsomt liv.
Hundas han hadde med seg, var drømmen for enhver hageklubb. En stor blandingshund, en slags miks mellom bordercollie og nordisk laika: tett sølvgrå pels, hvit bryst, intelligent blikk, rett og selvsikker holdning. På halsen en gammel, men solid krage, og et slitt, men pålitelig bånd.
Hei, sa mannen og satte seg på en stol. Jeg har blitt henvist til deg. Jeg heter Øivind, og dette er Nora.
Nora, som hørte sitt navn, vred litt på øret og så på meg som om hun selv kunne fylle ut et skjema.
Hyggelig å møte dere, nikket jeg. Hva er greia med Nora?
Øivind knøttet på capsen sin og sukket: Hun er i orden, men jeg jeg vet ikke lenger hva som har skjedd med meg.
Det er den setningen som åpner så mange av mine klienters historier. Etter den dukker det opp synskattekatter, terapihunder og andre merkelige fenomener.
La oss ta det steg for steg, foreslo jeg. Begynn med når du først merket at dette ikke bare var vanlig veterinærarbeid.
Siden natten, svarte han. Den natten.
Natten, du vet, er når alle katter blir grå, og hunder plutselig blir som vekkerklokker, spesielt med et strengt søvnrutine.
Jeg bor alene med Nora, begynte Øivind. Min kone han stanset, døde, sønnen er i Oslo, barnebarna også der. Jeg har blitt igjen i den lille leiligheten vår, to rom, og Nora har vært med meg siden hun var valp for fem år siden.
Nora, som hørte «valp», krøp inn på bena hans og pustet tungt, som om hun husket en lang historie.
Jeg går tur med henne tre ganger om dagen fortsatte han om morgenen, etter jobb, og rundt elleve på kvelden før jeg legger meg. Vi går ut, gjør alt, så legger vi oss: jeg på sofaen, hun på teppet ved sengen. Alt var rolig.
Han ble stille et øyeblikk.
Så, rundt klokken tre om natten, begynner noen å vekke meg. Det føles som om et tog kjører over brystet mitt. Jeg åpner øynene, og Nora står rett over meg. Poter på sofaen, snuten rett foran ansiktet, og hun klynker lavt.
Jeg tenker: et mørkt rom, en halvsovende mann, og en hund som plutselig blir en slags gassmåler.
Jeg sier: Hva gjør du, din dumme? Det er jo natt. han mimrer Hun ser på meg som en idiot, stikker med poten i skulderen og jammer.
Trengte du på toalettet? spurte jeg automatisk.
Jeg tenkte på det også, nikket han. Men vi tok på oss tøfler og jakke, gikk ut. Hun sprang glad gjennom korridoren. Jeg åpnet døren, og tenkte at hun kanskje vil løpe bort i buskaset
Han lo litt.
Så gikk hun ut på gårdsplassen, stoppet og løp ikke vekk. Hun sto, så seg rundt, som om hun spurte: Hvor er du?
Jeg har sett det blikket hos hunder: en indre monolog Er vi sammen eller må jeg klare dette alene?
Jeg lukket døren, fortsatte Øivind. Det var vinter, snøen knirket, en enslig lykt, månen holdt vakt. Jeg sa: Kom igjen, jeg vil sove. og så
Hun han trakk armene fra hverandre går et annet sted, mot bjørkene og den gamle jernbenken, snur seg, ser om jeg følger: Kom nå, skal vi?
Stemmen hans fikk den kalde nattesensasjonen som gir gåsehud.
Jeg ble først irritert: Nora, hjem! På vei! Men hun stod der og så på meg, ikke som en sta valp, men med ekte blikk. Så sukket hun.
Jeg så på Nora: hun krøp under stolen, men fulgte fortsatt med øynene.
Greit, tenker jeg, fortsatte han. Jeg gikk etter henne. Vi kom til bjørkene, den gamle benken. Jeg ville snu meg, men alt var stillhet, bare snø og måneglans. Plutselig hylte hun.
Han ble stille.
Nora? spurte jeg.
Ja, nikket han. Hun reiste seg som en statue, pelsen opp, halen krøpet, og hun stirret på buskaset, men hylte langvarig, lik en ulv, og jeg nesten hylte med.
Han smilte, men ikke av glede.
Jeg ropte: Stille nå, hva skjer? men hun lot seg ikke rokke. Først trodde jeg det var sekker, snø eller noe annet. Men
Han stanset, så på hendene sine som om han hadde mistet tankene.
Der lå naboen vår sa han endelig Onkel Gunnar. Du vet, den tynne fyren med caps og stav. Alle i bygget kjenner ham.
Jeg nikket slike naboer er overalt i nabolagene.
Han lå under treet, på snøen, på siden. Lue hadde falt av, ansiktet blålig, som om han hadde blitt kaldt av en annen. Jeg tenkte først at det var for sent. Nora løp bort, begynte å slikke, dulte med snuten. Han ga fra seg et lydløst sukk, ikke et ord, men en slags pust.
Øivind justerte capsen.
Jeg tok mobilen, ringte ambulanse, fortsatte han hendene ristet, tallene kom ikke inn. Noren gikk rundt ham, logret med halen, men ble. Hun la snuten mot brystet hans. Jeg stod der og ventet på legene
Da ambulansen kom, tok de med Gunnar, skrev Øivind som den som oppdaget ham, og roste Nora: Flott jobb!
De sa også at om vi hadde kommet noen minutter senere, så hadde han frosset helt. Et slag i hjernen rett ved bjørketrærne. Det var for sent for ham å komme seg til oppgangen og dørklokken deres sviktet også.
Han sukket tungt.
Så gikk det liksom som i en film: sirener, naboer i skjerf, og Nora så på meg med de fem kroneneøyne. Nå er huset vårt som en liten turisttur, Her fant de ham.
Og Gunnar? spurte jeg.
Levende nikket Øivind. På rehabilitering. Sønn hans kom på besøk, takket, tok med kaker. Jeg sa til ham: Ta kakene til hunden, hun har holdt meg oppe.
Han klappet Noren på toppen.
Jeg trodde alt var over, fortsatte han, men nei.
«Men nei» i min praksis betyr alltid at historien bare starter.
Etter noen netter, rundt klokken tre, vekker hun meg igjen potene, snuten i ansiktet, protesterer. Jeg våkner: Hva? Ligger noen under bjørkene?
Ligger noen? spurte jeg.
Ingen, sukket Øivind. Jeg sa: Nora, nok med heltedåden, jeg vil sove. Men hun drar meg likevel til døren. Vi går ut, kommer til benken ingen. Hun snuser, går en sirkel, ser på meg og det er det.
Det gjentok seg noen ganger til. Klokken tre om natten, Nora vekker ham, drar ham ut til bjørkene. Der snø, lykt, spor. Ingen, bare snø.
Jeg begynte å bli gal, innrømmet Øivind. Tenker jeg har blitt gal eller har hunden blitt besatt av stedet.
Har Nora noen gang vekket deg på den måten før Gunnar? spurte jeg.
Aldri, svarte han trygt. Hun sover som en stein: legger seg, snorker, rører seg ikke.
Så har du selv klart å sove normalt i tredje natt? spurte jeg, litt forundret.
Han så overrasket ut.
Hvordan mener du?
Ikke våknet, ikke streifet rundt i leiligheten, ikke holdt en flaske?
Noen ganger, innrømmet han. Etter at Nina han stanset ble jeg alene, av og til våknet. Men i det siste føler jeg meg som om jeg ligger i en tønne.
Han la til:
Den natten hun vekket meg, føltes det som om jeg krabbet opp fra graven. Blodtrykket spratt, hodet dundret, hjertet dunket. Hvis ikke Nora hadde vært der, hadde jeg fortsatt ligget.
Vi så på hverandre. Så var det «mystikk».
En hund som vekker deg om natten er en historie jeg har hørt før, men dette puslespillet var mer sammensatt.
Så hvorfor kom du til meg? spurte jeg. For å sjekke om hunden har gått litt av sporet?
Ja, innrømmet Øivind ærlig. Noen ganger kommer hun, puster i ansiktet mitt, legger seg over brystet og blir til jeg beveger meg. Som om hun prøver å teste meg.
Nora sukket og la hodet på skoen hans.
En nabo sa: Hun reagerer på alt dødelig, på den tynne verden. Jeg tenkte: nok, tid for en veterinær.
Jeg undersøkte Nora grundig: hjerte jevnt, lunger rene, ledd fine, øyne klare, mage myk, tunge rosa. Ingen smerte eller nevrologisk tegn.
Noren er frisk, sa jeg. «Mysteriet» er i hodet ditt og i byggets koridor.
Øivind hadde ventet et spesielt svar, men måtte nøye seg med en vanlig diagnose.
For henne er den natten en traume. Alt var normalt, så begynte du å puste rar, vri deg. Hun vekket deg, og dere fant Gunnar. Hele flokken er på kant.
Jeg så på Nora:
Nå er det midnatt, klokken tre vi sjekker om noen lever. Hunder har ikke filosofi, de er praktiske.
Så hun patruljerer? spurte Øivind.
Ja, nikket jeg. Hun sover på vakt i oppgangen.
Og hun passer på deg? la han til.
Akkurat, svarte jeg. Gratis nattevakt. Uten kontrakt, men avtalen er signert med nesen.
Han så på Nora med en ny slags forvirring.
Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke forklare henne at Gunnar er på sykehus, ikke under treet
Du kan, foreslo jeg. Ikke med ord, men med handling.
Vi snakket lenge om praktiske ting: Nora trenger å få inntrykk av at natten er til ro, ikke til vakt; Øivind må akseptere at livet har endret seg.
Prøv å tilbringe fem minutter hver natt med henne, rolig, klappe, prate. For hunder er det som en av/påknapp: «Stallen er rolig, kan vi sove».
Og hvis hun kommer igjen klokken tre?
Da går du ut, gjør en liten runde i gårdsplassen, ikke for å lete etter noen, men for å vise Noren at alt er under kontroll. Gå tilbake, ros henne, si alt er bra, og legg deg igjen. Hvis hun fortsetter ubegrunnet etter en uke, ser vi på andre forklaringer.
Jeg la til et siste råd:
Ta en legekonsultasjon. Ikke til spåmann, men til fastlegen. Fortell om nattevåkningene, blodtrykket, hjertet. Nora gjør en god jobb, men hun er ingen lege. Ha en sikkerhetsventil.
Øivind ristet på stolen:
Du er som en spøk, vet du. Sønnen min sier hele tiden: Pappa, gå og sjekk deg.
Se, du har allerede tre «spesialister»: sønnen, legen og hunden. Bare hunden mangler et diplom, men hun kan bite i midnatt.
Nora knurret lavt, som om hun var enig i hvert ord.
Øivind dro, lovte å gå til legen og snakke med Nora. Jeg tenkte at halvdelen av arbeidet var gjort: han sluttet å tro på hundens «mystikk». Resten var å få ham til å slutte se livet som en tom bakgård med et tre og månen, der han bare er en passiv observatør.
Noen måneder senere åpnet døren til kontoret mitt uten at han banket.
Petter, kan jeg komme inn uten time? spurte en kjent skikkelse. Det er bare kort.
Øivind og Nora. Denne gangen så han ut som om han endelig hadde sovet ordentlig. Rynkene var fortsatt der, men blikket var livligere.
Hvordan går nattevakten? spurte jeg mens Nora luktet på tavlen.
Vi har skiftet til dagtid, lo Øivind. Første uke kom hun fortsatt klokken tre, pustet i ansiktet mitt. Jeg stod opp, gikk ut i gården, gikk en runde, sa: Nora, alt er rolig, la oss legge oss. Hun så på meg som en sjef på en nyansatt. Så ble det stillere.
Han satte seg, klappet Noren.
Nå er det bare én gang i uka hun kommer, tar et pust i øret, og hvis jeg beveger meg, drar hun seg tilbake. Før kunne hun nesten få meg til å gå i panikk.
Har du vært hos legen? spurte jeg.
Ja, nikket han. Kardiologen sjekket blodtrykk, blodsukker, alt var i orden. De fant en liten ubalanse, justerte med medisiner og en livsstilsplan.Nora logret fornøyd med halen, som om hun endelig fikk ro i både gatene og hjertet mitt.
