Hunden brydde seg nesten ikke lenger, den hadde egentlig bestemt seg for å forlate denne harde verden…
Ingrid hadde bodd i så mange år i det lille huset ytterst i utkanten av bygda. Når noen kalte henne ensom, lo hun stille for seg selv. Ensom, sier de? pleide hun å svare med et smil. Nei, dere, jeg har en stor familie!
Bygdekvinnene nikket godmodig til henne, men så snart hun snudde ryggen til, byttet de blikk og ristet på hodet bak hennes rygg. Hvordan kunne det være familie når hun verken hadde mann eller barn, bare dyr Men Ingrid regnet nettopp disse firbeinte og fjærkledte skapningene som sine egne. Hva folk mente, betydde lite for henne. De som bare syntes man holdt dyr for nytten: ku for melka, høns for eggene, hunden til å vokte, katten for å ta mus. Hos Ingrid bodde det fem katter og fire hunder, og alle bodde inne i varmen, ikke ute i låven, noe som fikk naboene til å riste på hodet.
Men de kommenterte det ikke; de visste det var fånyttes å diskutere med rare-Ingrid. Hun svarte alltid bare med et glimt i blikket: Nei altså, de har hatt nok av ute-livet. Nå koser vi oss her hjemme.
Fem år tidligere falt livet hennes i grus på én dag da mistet hun både mannen og sønnen sin. De var på vei hjem etter en fisketur, da en lastbil plutselig kom over i motsatt kjørebane Da hun etter hvert klarte å reise seg etter sorgen, skjønte hun: hun kunne ikke bli boende i leiligheten, hvor alt minnet henne om de hun hadde mistet. Det var ikke til å holde ut å gå på de samme gatene, handle i de samme butikkene, møte alle som gav medlidende blikk.
Et halvt år senere solgte hun leiligheten, tok med seg katten Synnøve og kjøpte et lite hus i utkanten av bygda. Om sommeren jobbet hun i hagen, og om vinteren i kantina på kommunehuset i sentrum. Med tiden kom det stadig nye dyr til noen tasset rundt utenfor kantina, noen satt utenfor butikken og ventet. Slik samlet hennes familie seg: ensomme sjeler som livet ikke hadde vært særlig snille mot. Det varme hjertet til Ingrid lappet sammen deres gamle sår, og de svarte med trofasthet og kjærlighet.
Det hendte det var vanskelig å forsørge alle sammen. Mange ganger lovet hun seg selv aldri flere dyr… Men så slo været om i mars, og det var nesten som den iskalde februar kom tilbake med snø som slo mot bakken og en bitende vind som pep rundt hushjørnene.
Denne kvelden hastet Ingrid for å rekke siste buss til bygda. Helga sto for døra, og hun hadde stoppet på butikken etter arbeid for å kjøpe mat både til seg selv og dyrene. Sekkene var tunge, og hun gikk målbevisst, tenkte bare på varmen hjemme. Men hjertet hennes var som i eventyrene det merket noe før øynene. Med bare få skritt til bussen stanset hun og snudde seg.
Under benken lå en hund. Den kikket rett på henne, men blikket var dødt, glassaktig. Et tynt lag snø hadde lagt seg på pelsen; den hadde nok ligget der lenge. Folk hastet forbi, dro skjerfene tettere om seg, ingen stanset. “Har virkelig ingen sett den?” tenkte hun.
En uro grep henne. Busstider og løfter til seg selv var glemt idet hun satte fra seg posene og gikk bort. Hunden blinket svakt. Takk og lov, du lever! pustet hun lettet ut. Nå da, lille venn, skal vi hjem…
Dyret rørte seg ikke, men gjorde ingen motstand da Ingrid forsiktig dro henne ut fra under benken. Det virket som om hunden var klar for å forlate denne kalde verden
Ingrid forstod aldri helt hvordan hun greide å bære både bæreposer opp til bussholdeplassen og samtidig løfte den livløse hundekroppen. Vel innenfor varmestuen, fant hun seg en krok, satte seg ned og begynte å gni den magre kroppen varm, brettet hendene rundt de iskalde labbene.
Nå, kjære deg, vi skal hjem vi to. Du blir hund nummer fem i flokken min det er da et pent tall, sa hun stille.
Hun fant frem en karbonade hun hadde pakket med seg og rakte den til den stivfrosne gjesten. Først snudde hunden seg vekk, men etter litt gjenoppvarming våknet det et glimt i øynene, nesa dirret, og matpakken ble tatt imot.
En time senere sto Ingrid ute ved vegen med hunden hun nå kalte Frida, og vinket etter biler bussen var for lengst gått. Hun brukte skjerfet som provisorisk bånd, selv om det ikke hastet Frida holdt seg tett ved føttene hennes. Etter ti minutter stoppet endelig en bil.
Tusen takk for at du stopper! Jeg tar gjerne hunden på fanget, hun skal ikke skitne til noe, sa Ingrid.
Det går nok bra, svarte sjåføren. Hun kan jo sitte i setet, hun er jo ikke liten.
Men Frida ville helst ligge tett inntil Ingrid, så de klamret seg sammen på setet. Varmere slik, lo Ingrid.
Sjåføren nikket og skrudde opp varmen. De satt musestille hele veien Ingrid så tankefullt på snøkornene i lyset fra lyktene mens hun strøk den nye vennen sin. Mannen sendte innimellom et blikk på det slitne, men rolige ansiktet ved siden av; han hadde nok skjønt at denne hunden var funnet, ikke eid.
Utenfor huset hjalp sjåføren henne med sekkene. Snøen ved porten var så høy at han måtte skubbe til med skulderen for å få åpnet. De rustne hengslene gav etter, porten hang på snei. Det skulle vært gjort for lenge siden, sukket Ingrid.
Fra huset strømmet bjeffing og mjauing. Dyrene løp henne i møte. Der er dere jo! Nå skal dere hilse på Frida, den nye søsteren deres! ropte hun.
Hundene snuste nysgjerrig på posene, katten strøk seg mot beina på mannen. Kom nå inn i varmen, hvis du tør møte denne store familien, smilte Ingrid. Vil du ha litt te?
Takk, men det er sent, svarte han. Dyrene dine venter nok på mat og kos.
Neste dag, utpå formiddagen, banket det i gårdsplassen. Ingrid tok på seg jakka og gikk ut der sto sjåføren fra dagen før. Han var allerede i gang med å montere nye hengsler på porten, og verktøykassen lå på bakken.
God dag! smilte han. Jeg var visst skyld i dette i går kveld, så jeg tok meg friheten å reparere. Jeg heter Vidar, forresten og du?
Ingrid…
Den firbeinte familien flokket seg rundt ham mens han bøyde seg ned for å klappe dem. Gå inn og varm deg, Ingrid. Jeg blir gjerne med inn på en kopp te når jeg er ferdig. Jeg har forresten kake i bilen og litt snacks til både folk og firbeinte…
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
