Hunden hadde nesten sluttet å bry seg; det var som om den hadde gitt opp denne kalde og harde verden
Ingrid hadde i mange år bodd alene i et lite hus ytterst i utkanten av bygda. Når noen sa at hun var ensom, måtte hun bare smile.
Ensom, jeg? Nei da, jeg har jo en stor familie! svarte hun med et glimt i øyet.
De andre kvinnene i bygda nikket overbærende, men straks hun snudde ryggen til, utvekslet de blikk og gjorde den velkjente bevegelsen ved tinningen, som om hun var litt rar. Familie, tenkte de, hun har verken mann eller barn bare dyr å dele livet med Men for Ingrid var det nettopp disse firbeinte og fjærkledde som var hennes familie. Hun brydde seg ikke om bygdas meninger; for henne var ikke dyrene bare til nytte, de hørte hjemme i huset. Så hun hadde fem katter og fire hunder, alle bodde inne i varmen, ikke ute på tunet, noe som fikk naboene til å riste på hodet.
Sin undring og småkritikk beholdt de likevel for seg selv, for det var ingen vits i å diskutere med denne snodige dama. Ingrid bare lo når noen ymtet frempå:
Slapp av, det er nok kaldt og mørkt ute for dem, her inne har vi det godt alle sammen.
Fem år tidligere hadde alt snudd for henne på én skjebnesvanger dag mistet hun både ektemannen og sønnen. De var på vei hjem fra en fisketur da en fullastet lastebil kom ut av svingen Da hun kom til seg selv igjen etter ulykken, forsto hun at hun ikke kunne bli i leiligheten, hvor alt minnet henne om det som var tapt. Hver gate, hver butikk og alle de medlidende blikkene gjorde det uutholdelig.
Et halvt år senere solgte hun leiligheten og flyttet til bygda sammen med katten Sofia. Hun kjøpte seg et lite hus i utkanten. Om sommeren stelte hun i hagen, og om vinteren jobbet hun på kafeteriaen på Alvdal. Med årene samlet hun stadig på flere kjæledyr: noen kom tuslende til henne ved bussterminalen, andre snek seg etter henne fra kafeen, på jakt etter litt mat. Slik ble flokken stadig større; dyr som livet hadde glemt, fant varme og trygghet hjemme hos Ingrid og hun ga dem sin kjærlighet, og fikk lojalitet igjen.
Hun forsørget dem alle, selv om det iblant var trange tider. Ofte lovet Ingrid seg selv at nå var det stopp, flere kunne hun ikke ta til seg Men en marsdag vendte været brått tilbake til vinter. Isvinder rev i nettinggjerdene, og kram snø la seg tett, selv om krokusen nettopp hadde vist seg.
Det var denne kvelden Ingrid hastet til siste bussen hjem. To fridager ventet, så hun hadde kjøpt inn både mat til seg og dyrene, og bar noen tunge poser i begge hender, sammen med matpakker fra kafeen. Hun tenkte bare på å komme seg hjem til varmen og rakk ikke reflektere over annet. Men hjertet hennes stanset henne, slik det av og til skjer i eventyrene hun stoppet opp rett før bussholdeplassen, snudde seg og kikket bakover.
Under benken lå det en hund. Den så direkte på henne, men med et sløvt, dødt blikk. Snøen hadde lagt seg over den, og Ingrid forsto raskt at hunden måtte ha ligget der i flere timer. Folk hastet forbi, godt innpakket, ingen stoppet.
Ingen har sett denne stakkaren? tenkte hun med et stikk i brystet.
Alt press inni henne knyttet seg sammen, og hun glemte alt om busser og løfter til seg selv. Hun løp bort, slapp posene og rakte ut hånden. Hunden blunket sakte.
Å gudskjelov, du lever kom, lille venn, vi skal hjem
Hunden verken gjorde motstand eller forsøkte å kjempe imot da hun forsiktig dro den frem under benken. Det var som om dyret hadde gitt opp; det orket ikke lenger denne verden.
Ingrid kan i dag ikke helt forstå hvordan hun klarte å bære både de tunge posene og hunden til bussterminalen. Inne i ventehallen satte hun seg innerst og begynte å varme den magre kroppen, med varme hender rundt de kalde små potene.
Nå kommer du deg snart, vennen min. Vi skal hjem, vi har flere som venter på deg, hvisket hun stille.
Du blir hund nummer fem, det er vel fint å være et rundt tall.
Hun fant frem en karbonade fra posen og rakte mot den frostkalde gjesten. Først snudde hunden seg bort, men etterhvert som varmen kom i kroppen, lyste det i øynene og nesen dirret så tok hun imot matbiten og tygget langsomt.
En time senere stod hun utenfor med det som nå het Frida det navnet hun straks gav hunden og rakk opp hånden for å få skyss, for bussen hadde dratt for lenge siden. Hun lagde et makeshift halsbånd av et skjerf, men Frida fulgte lydig med, trofast ved beina hennes. Etter ti minutter stoppet en grå Volvo.
Tusen takk! Jeg skal ha Frida på fanget, hun skitner ikke til noe, bedyret Ingrid.
Bare settes på setet, det går fint, svarte sjåføren.
Men Frida krøp inn mot henne, og de to satt trygt sammen i forsetet.
Det varmer, smilte Ingrid.
Føreren slo opp varmen og de kjørte i taushet, begge i sine egne tanker. Ingrid så på snøfnuggene i lyset fra lyktene og lot Frida hvile i armene. Da de kom frem, hjalp sjåføren henne med posene. Snøskavlen foran porten var så høy at han måtte presse opp med skulderen. Porten falt av hengslene.
Skulle vært gjort for lengst, sukket Ingrid.
Fra huset hørtes bjeffing og mjauling, og dyra hun kalte sin familie strømmet ut i tunet.
Nå har dere ventet! Se, vi har fått et nytt familiemedlem, sa hun og lot Frida titte forsiktig frem bak beina hennes.
Hundene logret og snuste i posene.
Kom dere inn, det er kaldt kom inn hvis du tør møte hele denne gjengen, lo Ingrid til sjåføren. Skal du ha en kopp te?
Nei, det går bra, klokka har blitt mye, svarte han. Skjem bort dine firbeinte, de har ventet lenge
Neste dag, mot lunsjtider, hørte hun banking fra tunet. Hun tok jakken på, og så at gårsdagens sjåfør sto der, i full sving med å sette på nye hengsler på porten. Verktøyet lå pent oppstilt på bakken.
God dag! smilte han. Porten røk i går, så jeg tenkte jeg like godt kunne ordne det. Jeg heter Lars, forresten.
Ingrid, svarte hun stille
Hele hennes dyreflokk kom logrende og mjauende mot gjesten, som bøyde seg ned og klappet alle.
Gå inn og få deg varmen, Ingrid. Jeg er straks ferdig og vil gjerne ha en kopp te. Forresten, det ligger kake i bilen og noe ekstra godt til hele flokken
Senere, mens jeg iakttok Frida som lå varm og trygg i senga, tenkte jeg: Det er ikke blodsbånd som gjør en familie, men varme, lojalitet og at vi tar oss av hverandre når det trengs. Kanskje det er det viktigste av alt å huske.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
