Viktor Hansen fant ham på veien i oktober.
En liten valp satt på kantsteinen ved hovedveien, våt og bitteliten, og så på bilene som kjørte forbi som om han ventet på noen spesifikk. Jeg var på vei til hytta for å hente poteter, bremset ned et øyeblikk og trodde jeg bare skulle kikke. Men valpen løftet hodet, og så var alt over. Potetene forble i jorden en uke til.
Jeg kalte ham Mars. Navnet ble foreslått av naboen Synnøve, da hun så den røde, ørefulle skapningen med uvanlige poter i gangen.
Rød, snutete, klønete, sa hun. Mars. Passer bra.
Jeg lo da.
Mars vokste fort. Til våren tok han hele venstre side av sofaen og mente det var hans rett. Jeg var først irritert, men ga etter. Å sove alene i leiligheten var verre enn med en hund som snorket og av og til trakk med labben i søvne.
Vi ble venner etter hvert, som folk som ikke har hastverk. Morgenpromenade. Matbolle klokka sju på kvelden. TV. Av og til snakket jeg med Mars høyt. Han satt ved siden av meg og lyttet med alvorlig blikk, men gjespet innimellom og viste alle tennene.
Du har rett, sa jeg. Nok nå.
Og jeg skrudde av TVen.
***
Ulykken skjedde i april, da vi kom hjem fra kveldspromenaden.
Jeg husker bare litt knapt hvordan det gikk til. Veien var glatt, bilen skled av kanten og rammet fortauet. Mars holdt i båndet, men da revnet båndet. Jeg ble kastet mot fortauskanten, traff siden og lå noen sekunder mens jeg bare hørte mitt eget ånde og et fjernt rop.
Da jeg reiste meg, var Mars borte.
Båndet lå på asfalten, plastklipsen hadde sprukket i to.
Jeg lette til midnatt. Gikk tre kvartaler rundt, ropte navnet hans, spurte forbipasserende. De ristet på hodet. En sa han hadde sett en rød hund løpe mot jernbanekrysset, men det var minst før fyrre minutter siden, og han så den ikke mer.
Hjemme satte jeg meg på kjøkkenet og stirret lenge på den tomme matbollen.
Senere skrev jeg en annonse, printet tjue eksemplarer, og satte dem opp i nabolaget i morgen. Jeg ringte også tre veterinærklinikker og et dyrehjem i Fabrikkveien.
Hvis en rød blandingshund dukker opp, sa jeg i røret, ring meg, vær så snill. Nummeret mitt er …
En uke gikk.
Så en måned.
Annonsene ble bleke i mairegnet, og jeg satte dem opp på nytt. Igjen i juni. Veterinærene holdt kjeft. Dyrehjemmet i Fabrikkveien ringte to ganger, begge ganger ved en feiltakelse, begge ganger om en annen hund.
I juli sa Synnøve forsiktig fra døren:
Viktor, kanskje du vil ta en annen? Det er mange i dyrehjemmet.
Nei, svarte jeg.
Hun foreslo det ikke mer.
Leiligheten uten Mars føltes annerledes.
Ikke tom, men stillere. Ting stod på samme plass, kjøleskapet summet, naboene trampet over ti om morgenen som vanlig. Men noe var forandret.
Jeg plukket opp den gamle ballen Mars pleide å jage i gangen, la den på hyllen, tenkte meg om, og puttet den i en skuff. Så tok jeg den frem igjen og la den på hyllen.
Om morgenen strekte hånden seg automatisk mot båndet ved døra. Båndet hang der. Ingen steder å gå.
Jeg begynte å gå turer alene, samme rute, samme tid, men uten Mars. Jeg kunne ikke forklare meg selv hvorfor. Jeg bare gikk.
I august ringte datteren min fra Trondheim.
Pappa, kom og bo hos oss, du kan slappe av.
Jeg kan ikke.
Hvorfor?
Jeg tenkte et øyeblikk og svarte:
Kanskje han kommer tilbake.
Hun tier et øyeblikk, så sier hun «greit» med den stemmen man bruker når man vil si mer, men holder igjen.
Mars kom tilbake i oktober.
Jeg hørte en skravling ved døra klokken åtte på kvelden. Først trodde jeg det var vinden fra trappen, men skravlingen gjentok seg, sta, med pauser, som om noen visste at døra ville åpne seg, men måtte vente litt.
Jeg åpnet.
På dørmatten satt Mars.
Han så eldre ut. Pelsen var delvis klippet der han hadde hatt skader, venstre side av magen var litt brent. På halsen hadde han et annet halsbånd brunt skinn med en messingspenne og en liten brikke med ett ord: «Venn».
Jeg sto i dørsprekken og så på ham. Mars så på meg. Høyre øre hang lavt, et rødt flekk i pannen formet som en ujevn stjerne. De samme ravgule øynene med mørk kant.
Hvor har du vært? spurte jeg.
Mars reiste seg, gikk inn som om han visste huset utenat. Til høyre, mot matbollen. Bollen sto på samme sted som alltid, tom selvfølgelig.
Jeg lukket døra, gikk på kjøkkenet. Hendene skalv lett mens jeg åpnet kjøleskapet.
Greit, sa jeg. Greit.
Neste morgen kjørte jeg til veterinærklinikken.
Mars ble undersøkt, fikk nødvendige vaksiner, chippen ble sjekket. Jeg spurte om halsbåndet. Veterinæren tok brikken og leste høyt:
«Venn». Er det et annet navn?
Noen har gitt ham et annet navn, svarte jeg.
Han har bodd hos noen?
Et halvt år et sted. Jeg vet ikke hvor.
Veterinæren så på meg, så på Mars, så tilbake på meg.
Det skjer, sa hun. Hunder forsvinner noen ganger og kommer tilbake. Spesielt de smarte.
Jeg svarte ikke. Jeg så på Mars som satt rolig på metallbordet og lot seg undersøke.
På baksiden av brikken sto et telefonnummer.
Jeg ringte fra bilen mens Mars så ut av vinduet på baksetet.
Etter tredje pip ble samtalen tatt.
Hallo?
God dag, sa jeg. Dere hadde en hund. Rød. Navnet på brikken var Venn.
Et langt stille.
Ja, svarte en eldre kvinnestemme. Den var hos oss. Den forsvant i september. Vi har lett etter den.
Den er hos meg. Det er min hund. Navnet er Mars. Den gikk bort i april.
Et nytt stillhet. Så sa kvinnen:
Den bodde hos oss. Vi matet den, pleide den. Den hadde sår.
Takk, svarte jeg.
Den er en god hund.
Ja.
Et lite opphold.
Bor dere langt? spurte hun. Fra Bjørkeveien?
Et annet område.
Å, gud. Den kom selv i april. Ligger ved gjerdet vårt og ville ikke gå.
Jeg så ut av frontruten på den nakne gården med trær uten blader.
Samtalen døde ut av seg selv. Jeg la fra meg telefonen. Mars pustet tungt på baksetet, la hodet på bukkene.
Hjemme tok jeg av ham det fremmede halsbåndet, la det på bordet og stirret lenge på det. Brunt skinn, messingspenne, brikken med «Venn». God kvalitet, ikke billig.
Et halvt år hadde han vært et annet hundeliv. Og han kom likevel tilbake.
Jeg tenkte på kvinnen fra Bjørkeveien. Hvordan hun hver dag matet ham, klappet ham, knyttet seg til ham. Så i september forsvant han, og hun lette, ringte, kanskje satte opp plakater.
Jeg tok telefonen.
Det er meg igjen, sa jeg da hun svarte. Jeg ville bare si at du er velkommen på besøk, hvis du vil.
Stilhet.
Er du sikker? spurte hun.
Ja.
Hun kom på en lørdag. Gudrun, 64 år, i en grå frakk med en kurv full av eplekompott og en pose hundemat som Mars hadde blitt vant til.
Mars så henne fra gangen, men han løp ikke, han kom rolig bort og støtet nesen mot håndflaten hennes. Haleføret logret glad.
De drakk te. Gudrun fortalte hvordan hun hadde funnet ham ved gjerdet i april, tatt ham til veterinæren, hvordan han først var redd, men deretter vant seg til livet. Jeg fortalte om ulykken, den revne leinen, de oppslagene jeg hadde hengt opp.
Mars lå mellom dem på gulvet og sov. Av og til løftet han hodet, så på den ene, så på den andre.
Han valgte oss begge, sa Gudrun.
Jeg så på hunden, så på kvinnen ved siden av.
Så ser det ut, ja.
Det fremmede halsbåndet ble lagt i en skuff på bordet, men ikke kastet.
Mars tok igjen igjen plass på venstre side av sofaen og jaget ballen i gangen ved midnatt. Annonser på stolpene ble våte av novemberregnet og falt av seg selv.
Gudrun kom hver lørdag. Hun tok med kompott, spurte noen ganger om rips, hun hadde en liten hage i Bjørkeveien, og jeg hjalp til der jeg kunne. Vi pratet mens Mars slumret mellom oss.
En kveld tok jeg frem det brune halsbåndet med «Venn» fra skuffen, så på det i lyset fra lampen. Det glinset.
I entreen hang to leier. En rød, gammel. En blå, ny, som Gudrun hadde tatt med en lørdag og hengte opp i stillhet, uten å be om lov.
