Viktor fant ham ved veien i oktober.
Valpen satt i grøftekanten, våt og bitte liten, og stirret på bilene som suste forbi som om han ventet på noen helt bestemt. Viktor var på vei til hytta for å hente poteter, bremset et øyeblikk, tenkte han bare skulle se. Men valpen løftet hodet, og da var det hele avgjort. Potetene ble liggende i jorden en uke til.
Han kalte ham Mars. Navnet kom fra naboen Ragna, da hun så det røde, ørete vesenet med labber som var altfor store i gangen.
– Rød, nesevis, ubegripelig, sa hun. – Mars. Passer perfekt.
Viktor lo den gangen.
Mars vokste fort. Til våren tok han opp hele venstre halvdel av sofaen og anså det som sin rett. Viktor bante først, men ga seg. Å sove alene i leiligheten var verre enn med en hund som peset og av og til rykket labben i søvne.
De ble venner ikke med én gang, men gradvis, slik folk blir venner som ikke har det travelt noe sted. Morgenlufting. Matfat klokken sju om kvelden. TV-en. Noen ganger snakket Viktor høyt til Mars. Mars satt ved siden av og lyttet alvorlig, bare gjespet av og til og viste alle tennene.
– Du har rett, sa Viktor. – Nok.
Og skrudde av TV-en.
***
Ulykken skjedde i april da de kom hjem fra kveldsluftingen.
Viktor husket ikke så godt hvordan det skjedde. Glatt, en bil skjøt ut på fortauet fra rundt hjørnet, Mars var i bånd, og så røk båndet. Viktor ble kastet mot kanten. Han slo siden, lå noen sekunder og hørte bare sin egen pust og et fjernt skrik.
Da han reiste seg, var Mars borte.
Båndet lå på asfalten. Plastspennen var knekt i to.
Han lette til midnatt. Gikk tre kvartaler, ropte navnet, spurte forbipasserende. De ristet på hodet. Noen sa de hadde sett en rød hund som løp mot jernbaneovergangen, men det var førti minutter siden, og ikke sett mer.
Hjemme satte Viktor seg på kjøkkenet og stirret lenge på det tomme matfatet.
Så reiste han seg. Skrev en etterlysning, printet tjue ark. Om morgenen satte han dem opp i hele strøket, ringte tre veterinærklinikker og dyrebeskyttelsen i Fabrikkgata.
– Hvis en rød hund, blandingsrase, kommer inn, sa han i røret. – Vennligst ring. Her er nummeret mitt.
En uke gikk.
Så en måned.
Etterlysningene bleknet i mairegnet, og Viktor satte opp nye. Så satte han opp nye igjen i juni. Veterinærklinikkene var tause. Fra dyrebeskyttelsen i Fabrikkgata ringte de to ganger, begge ganger feil, begge ganger var det feil hund.
I juli sa Ragna forsiktig gjennom døren:
– Viktor, kanskje du skal ta en annen. Det er så mange i dyrebeskyttelsen.
– Nei, svarte Viktor.
Hun tilbød ikke mer.
Leiligheten uten Mars ble annerledes.
Ikke tom, nei. Tingene sto på plass, kjøleskapet surret, naboene trampet ovenpå halv ti som vanlig. Men noe var forandret.
Viktor plukket opp en gammel ball fra gulvet, som Mars hadde jaget rundt i gangen. La den på hylla. Tenkte seg om, og la den i skuffen. Så tok han den opp igjen og lot den ligge på hylla.
Om morgenen rakte hånden seg vanemessig etter båndet ved døren. Båndet hang. Ingen steder å gå.
Han begynte å gå på tur alene. Samme rute, samme tid, bare uten Mars. Han kunne ikke selv forklare hvorfor. Han bare gikk.
I august ringte datteren fra Trondheim.
– Pappa, kom hit. Bo hos oss, få litt hvile.
– Kan ikke.
– Hvorfor?
Han var stille et øyeblikk. Sa:
– Hvis han kommer tilbake.
Datteren var også stille. Så sa hun «greit» med en stemme som var som når noen har mer å si, men lar være.
Mars kom tilbake i oktober.
Viktor hørte skraping på døren litt før sju om kvelden. Først tenkte han at han innbilte seg. Støy fra trappeoppgangen, trekk, hvem vet. Men skrapingen kom igjen. Ihjertig, med pauser, som om noen visste at døren ville bli åpnet, bare måtte vente litt.
Han åpnet.
På dørmatten satt Mars.
Eldre. Pelsen var klippet flere steder, der det tydeligvis hadde vært sår. Venstre side var litt innsunket. Og rundt halsen hadde han et halsbånd. Fremmed, brunt, av lær, med messingspenne og en liten merkelapp med ordet «Tassen».
Viktor sto lenge i døråpningen og så på ham. Mars satt og så på Viktor. Høyre øre hang, rød flekk på pannen som en ujevn stjerne. De samme øynene, rav med mørk kant.
– Hvor har du vært? sa Viktor.
Mars reiste seg, gikk over dørterskelen og inn i gangen slik de går som kan planløsningen utenat. Til høyre, mot matfatet. Fatet var der det alltid hadde vært. Tomt, selvsagt.
Viktor lukket døren. Gikk ut på kjøkkenet. Hendene skalv litt mens han åpnet kjøleskapet.
– Greit, sa han. – Greit.
Neste morgen kjørte han til veterinærklinikken.
Mars ble undersøkt, fikk nødvendige vaksiner, sjekket for chip. Viktor spurte om halsbåndet. Dyrlegen tok merkelappen og leste høyt:
– «Tassen». Er det et annet navn?
– Noen ga ham et annet navn, sa Viktor.
– Bodde han hos noen?
– Et halvt år et sted. Vet ikke hvor.
Dyrlegen så på ham, så på Mars, så på Viktor igjen.
– Det hender, sa hun. – Hunder drar av og til, så kommer de tilbake. Spesielt de smarte.
Viktor svarte ikke. Så på Mars som satt uanfektet på metallbordet og fant seg i undersøkelsen.
På baksiden av merkelappen fant de et telefonnummer.
Viktor ringte fra bilen mens Mars satt i baksetet og så ut av vinduet.
Røret ble løftet etter tredje pip.
– Hallo?
– Hei, sa Viktor. – Du hadde en hund. Rød. Du kalte ham Tassen.
Lang stillhet.
– Ja, sa stemmen. Kvinnelig, eldre. – Hadde. Han dro fra oss i september. Vi lette etter ham.
– Han er hos meg. Det er min hund. Han heter Mars. Han forsvant i april.
Igjen stillhet. Så sa kvinnen:
– Han bodde hos oss. Vi matet ham, behandlet ham. Han hadde sår.
– Takk, sa Viktor.
– Han er en god hund.
– Ja.
Pause.
– Bor du langt unna? spurte kvinnen. – Fra Bjørkegata?
– Et annet strøk.
– Herre Gud. Han kom i april. La seg ned ved gjerdet vårt og gikk ikke.
Viktor så ut på den grå gårdsplassen med løvfrie poppeltrær.
Samtalen ebbet ut av seg selv. Viktor la på. Mars peset i baksetet, lå med hodet på labbene.
Hjemme tok Viktor av det fremmede halsbåndet på Mars. La det på bordet, så lenge på det. Brunt, lær, med merkelappen «Tassen». Godt arbeid, ikke billig.
Et halvt år et sted. Og likevel kom han tilbake.
Viktor tenkte på kvinnen fra Bjørkegata. Hvordan hun hver dag matet ham, klappet ham, ble glad i ham, sikkert. Og så i september gikk hun ut om morgenen, og han var vekk. Og hun lette. Ringte kanskje etter etterlysninger.
Han tok telefonen.
– Det er meg igjen, sa han da hun tok røret. – Ville si. Hvis du vil besøke ham, har jeg ikke noe imot det.
Stillhet.
– Virkelig? sa hun.
– Virkelig.
Hun kom på lørdag. Gunnhild, sekstifire år, i grå frakk og med en nettingpose som inneholdt eplemos og en pose hundemat, den sorten Mars hadde blitt vant til i løpet av de seks månedene.
Mars så henne fra gangen og sprang ikke, nei. Han gikk bare bort og stakk nesen inn i håndflaten hennes. Logret glad.
De drakk kaffe. Gunnhild fortalte hvordan hun fant ham ved gjerdet i april, tok ham til veterinær, hvordan han var redd de første dagene, men ble vant til det. Viktor fortalte om ulykken, om båndet som røk, om etterlysningene.
Mars lå mellom dem på gulvet og halvsov. Av og til løftet han hodet, så på den ene, så på den andre.
– Han valgte oss begge, sa Gunnhild.
Viktor så på hunden. Så på kvinnen ved siden av.
– Ser sånn ut.
Det fremmede halsbåndet la Viktor i en skrivebordsskuff. Kastet det ikke.
Mars tok igjen opp venstre halvdel av sofaen og jaget ballen i gangen klokken ett om natten. Etterlysningene på stolpene ble våte under novemberregnet og falt av av seg selv.
Gunnhild kom på lørdager. Hadde med eplemos, spurte noen ganger om råd angående rips, hun hadde en kjøkkenhage i Bjørkegata, og Viktor visste litt om hager. De snakket mens Mars lå mellom dem og sov.
En kveld tok Viktor opp det brune lærhalsbåndet med merkelappen «Tassen» fra skuffen. Så på det. Merkelappen glitret i lampelyset.
I gangen hang to bånd. Ett rødt, gammelt. Ett blått, nytt, som Gunnhild hadde tatt med en lørdag og hengt opp i stillhet, uten å spørre om lov.
