Viktor fant ham ved veien i oktober.
Valpen satt i grøftekanten, våt og veldig liten, og så på bilene som kjørte forbi, som om han ventet på en bestemt. Viktor var på vei til hytta for å hente poteter, bremset et øyeblikk, tenkte han bare skulle se. Men valpen løftet hodet, og da var det avgjort. Potetene ble liggende i jorden en uke til.
Han kalte ham Mars. Navnet fant naboen Solveig på da hun så et rødt, øretroll med for store labber i gangen.
– Rød, nesevis og ubrukelig, sa hun. – Mars. Helt perfekt.
Viktor lo da.
Mars vokste fort. Til våren tok han allerede opp hele venstre halvdel av sofaen og mente det var hans rettmessige plass. Viktor bante først, men ga seg. Det var verre å sove alene i leiligheten enn med en hund som peset og iblant sparket med labben i søvne.
De ble venner ikke med en gang, men gradvis, slik folk blir venner som ikke har det travelt. Morgentur. Matfat klokken syv om kvelden. TV. Iblant snakket Viktor høyt til Mars. Mars satt ved siden av og lyttet alvorlig, bare gjespet iblant og viste alle tenner.
– Du har rett, sa Viktor. – Det holder.
Og slo av TV-en.
***
Ulykken skjedde i april, da de kom tilbake fra kveldsturen.
Viktor husket dårlig hvordan det gikk for seg. Glatt, en bil kom ut på fortauet fra et hjørne, Mars var i bånd, så røk båndet. Viktor ble kastet mot kanten. Han slo siden, lå i noen sekunder og hørte bare sin egen pust og et fjernt skrik.
Da han reiste seg, var Mars borte.
Båndet lå på asfalten. Plastspennen var knekt i to.
Han lette til midnatt. Gikk tre kvartaler, ropte navnet, spurte forbipasserende. De ristet på hodet. Noen sa de hadde sett en rød hund som løp mot jernbaneovergangen, men det var førti minutter siden, og de så den ikke lenger.
Hjemme satte Viktor seg på kjøkkenet og så lenge på den tomme matskålen.
Så reiste han seg. Skrev en etterlysning, printet ut tjue ark. Om morgenen klistret han dem opp i hele nabolaget, ringte også til tre veterinærklinikker og til dyrebeskyttelsen i Fabrikkveien.
– Hvis det kommer inn en rød hund, blandingsrase, sa han i telefonen. – Ring meg vær så snill. Her er nummeret mitt.
En uke gikk.
Så en måned.
Etterlysningene falmet i maidagen, og Viktor satte opp nye. Så satte han opp nye igjen i juni. Veterinærklinikkene var tause. Fra dyrebeskyttelsen i Fabrikkveien ringte de to ganger, begge ganger feil, begge ganger var det ikke den rette hunden.
I juli sa Solveig forsiktig fra døren:
– Viktor, kanskje du kan ta en annen. Det er så mange i dyrebeskyttelsen.
– Nei, svarte Viktor.
Hun spurte ikke mer.
Leiligheten uten Mars ble annerledes.
Ikke tom. Nei. Ting stod på plass, kjøleskapet surret, naboene trampet i etasjen over halv ti som vanlig. Men noe var forandret.
Viktor plukket opp en gammel ball fra gulvet, som Mars hadde jaget rundt i gangen. La den på hyllen. Tenkte seg om og la den i en skuff. Tok den så frem igjen og lot den stå på hyllen.
Om morgenen rakte hånden seg vanemessig etter båndet ved døren. Båndet hang der. Ingen steder å gå.
Han begynte å gå turer alene. Samme rute, samme tid, bare uten Mars. Kunne ikke forklare hvorfor. Han bare gikk.
I august ringte datteren fra Trondheim.
– Pappa, kom hit. Bo hos oss, få litt hvile.
– Kan ikke.
– Hvorfor?
Han var taus et øyeblikk. Sa:
– Hva om han kommer tilbake.
Datteren var også taus. Så sa hun “okay” med en stemme som var som når noen vil si noe annet, men bestemmer seg for å la være.
Mars kom tilbake i oktober.
Viktor hørte kloring på døren litt før syv om kvelden. Først trodde han det var innbilning. Støy fra trappeoppgangen, trekk, hvem vet. Men kloringen kom igjen. Påtrengende, med pauser, som om noen visste at døren ville bli åpnet, bare man ventet litt.
Han åpnet.
På dørmatten satt Mars.
Eldre. Pelsen var klippet flere steder, der det sannsynligvis hadde vært sår. Venstre side var litt innsunket. Og rundt halsen hadde han et halsbånd. Et annet, brunt, av lær, med en messingspenne og en liten plate der det stod ett ord: “Tassen”.
Viktor stod lenge i døråpningen og så på ham. Mars satt og så på Viktor. Høyre øre hang ned, en rød flekk på pannen formet som en ujevn stjerne. De samme øynene, ravfarget, med mørk kant.
– Hvor har du vært? sa Viktor.
Mars reiste seg, tok et skritt over terskelen og gikk inn i gangen slik de går som kan planløsningen utenat. Til høyre, bort til matskålen. Skålen var der den alltid hadde vært. Tom, selvsagt.
Viktor lukket døren. Gikk ut på kjøkkenet. Hendene skalv litt mens han åpnet kjøleskapet.
– Greit, sa han. – Greit.
Neste morgen kjørte han til veterinærklinikken.
Mars ble undersøkt, fikk nødvendige vaksiner, og de sjekket chipen. Viktor spurte om halsbåndet. Veterinæren tok platen og leste høyt:
– «Tassen». Er det et annet navn?
– Noen ga ham et annet navn, sa Viktor.
– Bodde han hos noen?
– Han bodde et sted i et halvt år. Vet ikke hvor.
Veterinæren så på ham, så på Mars, så på Viktor igjen.
– Det hender, sa hun. – Hunder forlater iblant, men kommer tilbake. Spesielt de smarte.
Viktor svarte ikke. Så på Mars som satt på metallbordet med uforstyrrelig blikk og fant seg i undersøkelsen.
På baksiden av platen fant de et telefonnummer.
Viktor ringte fra bilen mens Mars satt i baksetet og så ut av vinduet.
Telefonen ble tatt etter tredje signal.
– Hallo?
– God dag, sa Viktor. – Dere hadde en hund. Rød. Dere kalte ham Tassen.
Lang stillhet.
– Ja, sa en stemme. En kvinne, ikke ung lenger. – Det hadde vi. Han forlot oss i september. Vi lette etter ham.
– Han er hos meg. Det er min hund. Han heter Mars. Han forsvant i april.
Igjen stillhet. Så sa kvinnen:
– Han bodde hos oss. Vi matet ham, behandlet ham. Han hadde sår.
– Takk, sa Viktor.
– Han er en god hund.
– Ja.
Pause.
– Bor dere langt unna? spurte kvinnen. – Fra Bjørkeveien?
– Et annet strøk.
– Herregud. Han kom selv i april. Bare la seg ved gjerdet vårt og gikk ikke.
Viktor så gjennom frontruten på en grå gårdsplass med bladløse popler.
Samtalen døde liksom av seg selv. Viktor la bort telefonen. Mars peset i baksetet, lå med hodet på labbene.
Hjemme tok Viktor av Mars det fremmede halsbåndet. La det på bordet, så lenge på det. Brunt, av lær, med platen «Tassen». Godt arbeid, ikke billig.
Et halvt år hadde hunden vært et sted. Og likevel kom han tilbake.
Viktor tenkte på kvinnen fra Bjørkeveien. Hvordan hun hver dag matet ham, strøk ham, ble nok glad i ham. Og så i september gikk hun ut om morgenen, og han var borte. Og hun lette. Ringte kanskje etterlysninger.
Han tok telefonen.
– Det er meg igjen, sa han da hun tok den. – Ville si at hvis dere vil besøke ham, har jeg ingenting imot det.
Stille.
– Virkelig? sa hun.
– Virkelig.
Hun kom på lørdag. Ragnhild, sekstifire år, i grå frakk og med en nettingpose med eplesyltetøy og en pose med hundemat, den samme som Mars var blitt vant til det halve året.
Mars så henne fra gangen og kastet seg ikke, nei. Han bare gikk bort og stakk nesen i håndflaten hennes. Logget glad.
De drakk te. Ragnhild fortalte hvordan hun fant ham ved gjerdet i april, hvordan hun kjørte ham til veterinæren, hvordan han var redd de første dagene, men ble vant til det. Viktor fortalte om ulykken, om båndet som røk, om etterlysningene han satte opp.
Mars lå mellom dem på gulvet og slumret. Iblant løftet han hodet, så på den ene, så på den andre.
– Han valgte oss begge, sa Ragnhild.
Viktor så på hunden. Så på kvinnen ved siden av.
– Det ser sånn ut.
Det fremmede halsbåndet la Viktor i en skrivebordsskuff. Han kastet det ikke.
Mars tok igjen opp venstre halvdel av sofaen og jagde ballen rundt i gangen klokken ett om natten. Etterlysningene på stolper ble våte i novemberregnet og løsnet av seg selv.
Ragnhild kom på lørdager. Hun hadde med syltetøy, iblant spurte hun om råd angående rips, hun hadde en hage på Bjørkeveien, og Viktor kunne sitt med hager. De snakket mens Mars slumret mellom dem.
En kveld tok Viktor opp fra skuffen det brune halsbåndet med platen «Tassen». Så på det. Platen glimtet under lampen.
I gangen hang to bånd. Et rødt, gammelt. Et blått, nytt, som Ragnhild hadde tatt med en lørdag og hengt opp i stillhet, uten å spørre om lov.
