Gunnar kom hjem fra jakta sint som en veps i et glass. Støvlene sparket han av seg ved døra – den ene til venstre, den andre til høyre. Jakka kastet han mot knaggen, bommet, gadd ikke plukke den opp en gang. Han gikk inn på kjøkkenet og rumlet med vannkokeren.
Åse satt i stua og bladde på telefonen. Hun hørte mannen gå – tungt, nervøst, hvert skritt som en anklage. Den røde hunden Tassen lå ved føttene hennes, med hodet på labbene. Ørene var lagt bak, halen logret ikke. Han merket alltid når husbonden var i det hjørnet, og prøvde å holde seg unna.
– Sånn, sa Gunnar og stilte seg i døråpningen, med hendene på hoftene, slik han alltid gjorde når han skulle si noe han mente var endelig. – Hunden duger ikke til jakt. En udugelig krabat, ikke en skikkelig jakthund. Jeg har drevet og dressert og dressert – null effekt. Anda faller, han sitter. Haren løper forbi, han gjesper. Må kvitte meg med ham.
Åse så opp. Hun så på mannen sin rolig, oppmerksomt, slik man ser på et menneske som har sagt noe veldig dumt, uten å ha oppdaget det selv ennå.
– Kvitte deg med ham? gjentok hun, som om hun smakte på ordet.
– Ja, hva da? Skal vi fore en snylter? En jakthund skal jakte. Men denne… Gunnar viftet med hånden mot Tassen, som presset seg enda tettere inntil Åses bein. – I morgen kjører jeg ham til Pedersen, kanskje han kan ta seg av det. Hvis ikke, kaster jeg ham ut på veien.
«Kaster ham ut på veien» – det var da noe inne i Åse klikket.
Hun reiste seg uten et ord. Tassen spratt opp med en gang, og så bekymret opp på henne. Åse gikk forbi mannen ut i gangen, åpnet oppbevaringsrommet og fant fram en koffert – stor, blå, på hjul. Den samme hun en gang hadde reist til Lofoten med, da de fremdeles reiste sammen.
Gunnar fulgte henne med blikket, men sa ingenting. Han tenkte nok at kona var i gang med en sesongbasert omorganisering.
Men Åse åpnet Gunnars del av garderoben.
Skjorter – en, to, tre, fire. Pent. Underbukser, sokker – i sidelommen. Olabukser – et par fine, et par arbeidsbukser. En grå genser, en gave fra svigermor. Barberskummet fra badet. Tannbørsten.
Gunnar dukket opp i soveromsdøra og så målløs på i noen sekunder. Så gikk det opp for ham.
– Hva er det du driver med?
– Pakker kofferten din, svarte Åse med samme tonefall som hun pleide å si «middagen står på komfyren» eller «brødet er slutt».
– Hvilken koffert? Hvorfor?
– Du sa jo at du måtte kvitte deg med noe. Så da kvitter jeg meg med deg.
Gunnar blunket. Deretter satte han seg langsomt på sengekanten, som om beina hadde gitt etter.
– På grunn av hunden?
– Ikke på grunn av hunden. På grunn av deg.
Hun dro igjen glidelåsen og rettet seg opp. Tassen smøg seg stille inn i rommet og la seg ved dørstokken, som om han holdt vakt.
– Jeg skal si deg noe, Gunnar, siden vi først er i gang. Du kaller Tassen en snylter. Han kan ikke jakte, ingen nytte. Men la oss regne på hvem her som har nytte.
– Åse, nå begynner du.
– Tassen henter ikke anda, det er sant. Men han møter meg hver morgen som om jeg har vært på reise i et halvt år. Han legger labben på kneet mitt når jeg gråter. Og jeg gråter, Gunnar, ofte. Fordi du kommer hjem fra jobb – og setter deg foran TV-en. Fra jakta – og setter deg i sofaen. Sist du snakket ordentlig med meg var da strømregningen var høy. Tre setninger på rad – det var en begivenhet.
Gunnar åpnet munnen.
– Du kan da ikke sammenligne meg og en hund.
– Jeg sammenligner ikke. Jeg konstaterer. Tassen er levende. Han føler. Han elsker. Bare sånn, uten å ville ha noe igjen. Han trenger ikke at jeg er tynn eller lager mat. Han trenger at jeg er her. Når var det siste gang du ble glad for at jeg eksisterer?
Stillheten i rommet hang som tøy på en snor – tung, våt, ubekvem.
Gunnar så på kofferten. Så på kona. Tassen løftet hodet og så på ham uten nag, uten sinne. Han bare så. Hunder kan ikke bære nag; de har for store hjerter til det.
– Jeg mente det ikke alvorlig, sa Gunnar. – Ble bare opphetet. Karene lo.
– Karene lo. Og for å ikke tape ansikt foran dem, bestemte du deg for å kaste ut et levende vesen. Som stoler på deg. Som løper mot deg når du kommer hjem. Men han aner ikke at du ville kastet ham ut. Han tror du er god.
Gunnar gned seg i ansiktet. Skjegget stakk – han hadde ikke barbert seg på to dager på jakt.
– Og kofferten, er det alvor?
Åse tidde. Utenfor kranglet spurvene i rognebærtreet. Kjøleskapet sukket og ble stille.
– Alvorlig, Gunnar. Det handler ikke om Tassen. Tassen var dråpen. Du snakker om et levende vesen som om det var en gjenstand – «kvitte seg», «kaste ut». Hva om jeg ikke passer inn i morgen? Kaster du meg ut da? Kjører meg til mamma – «ikke brukbar lenger, ta henne tilbake»?
– Nå overdriver du.
– Det er du som har overtrådt. For lenge siden. Du har sluttet å se at det finnes levende vesener rundt deg. Jeg er levende. Tassen er levende. Vi er ikke verktøy. Ikke et gevær du kan selge om det skyter skjevt. Vi er en familie. Og familien kaster man ikke bort.
Gunnar satt og følte seg som han ikke hadde følt på lenge. Før var det sånn: han sa noe, kona var enig. Ikke fordi Åse var svak. Hun kunne la være å svare – tålmodig, på den stillferdige måten. Hun sparte på det. Glattet over. Han hadde vent seg til at han kunne si hva som helst – uten at det fikk konsekvenser.
Men det kunne det.
Tassen gikk bort til Gunnar og stakk den våte snuten i hånden hans. Han kom bare bort, fordi han så at mennesket hadde det vondt. Og når man har det vondt, må man være nær. Det visste Tassen ikke med forstanden – men med hele seg, gjennom hele den røde pelsen sin.
Gunnar så på hunden. På den våte snuten, de brune øynene, på halen som forsiktig vippet litt – «nå da, blir vi venner?»
Og da slo det ham. Ikke til tårer – han var da en mann. Men noe veltet inni ham, som en båt i en brottsjø – plask, og du er på den andre siden.
– Åse. Sett bort kofferten.
– Hvorfor?
– Fordi, sa han og klappet Tassen på hodet, – jeg er en idiot.
– Det vet jeg. Spørsmålet er: er du en idiot som lærer, eller en som er helt håpløs?
Gunnar smilte skjevt. Selv nå – hun hadde evnen.
– Jeg lærer. Tilgi meg. For Tassen. Og for alt.
Åse gikk bort til kofferten og åpnet den. Hun tok ut barbermaskinen og tannbørsten og la dem på nattbordet.
– Skjortene henger du opp selv.
Gunnar nikket. Han bøyde seg ned til Tassen og klødde ham bak øret.
– Nå da, snylter, sa han med skjelvende stemme. – Skal vi fortsette å leve?
Tassen logret så halen nesten slo ned lampen. Han hoppet opp og slikket Gunnar på nesen. Satte seg og så på dem begge med det blikket bare hunder har: av en ubetinget, ufortjent lykke.
Neste jakt tok Gunnar uten Tassen. Han kom hjem med to ender og en pose sukkebein fra markedet.
– Hvem er det til? spurte Åse, selv om hun visste svaret.
– Snylteren, mumlet Gunnar. Og smilte.
Kofferten satte Åse tilbake på oppbevaringsrommet. Men ikke langt inne. Sånn at den var lett å få tak i.
Bare for sikkerhets skyld.
