Hvordan kan du selge?! utbryter Sofie Andreassen forvirret mens hun ser på sønnen sin. Hvor skal jeg bo? I gangen? På stasjonen? Har du tenkt å sette meg i et aldershjem?
Mamma, hvorfor begynner du igjen sukkar Kåre Nilsen.
Vil du gi meg en vaskemaskinboks? sier hun med hevet stemme. Har du mistet forstanden, Kåre?!
Ikke rop. Jeg vil bare snakke om mulighetene
Hva er det å snakke om?! Et hus er ikke noe du kan selge når du har det tøft! hun snur seg brått fra bordet. Jeg er født her, du vokste opp her. Og du har bestemt deg for å sette det på salg!
I samme øyeblikk kommer naboen, Lydia Bjerke, inn uten å banke.
Sofie! Hvor sitter du som en stein? Du sa jo at du dette året skulle så alle grønnsaksbedene. Du nesten falt i fjor vinter! Hvor er planene dine for hagen?
Lydia, jeg prøver, ærlig talt senker Sofie blikket. Sånnene har akkurat begynt å spire, men jeg klarer ikke å rive dem opp
Ikke riv dem! Jeg ga deg for en måned siden telefonnummeret til Ivar, tractorføreren fra Lunde! Han kunne ha pløyd hele åkeren for deg! Så du hadde noe nyttig å så i stedet for bare roser
Kåre sa at kanskje han kommer med venner om sommeren. Grill og bål. Men jeg har syriner, roser
Det er jo dine «roser»! fniser Lydia. På fem år har sønnen din kommet på besøk tre ganger. Og hver gang med øl, ikke med grill.
Han jobber. Han har så mye å gjøre
Husker du vinteren da alt ble borte? Ingen mat, ingen medisiner! Heldig at jeg kom på besøk. Hvor var din «hardtarbeidende» sønn? Du får ikke tak i ham!
Han kommer alltid når jeg roper
Sofie, du er som et lite barn: du tror og venter. Men tiden går. Du må tenke med hodet, ikke med hjertet. Du trenger nå bedene, ikke rosenbuskene!
Kanskje jeg lager bedene. Der syrinene allerede har spiret
Det er riktig. Hva hører du fra datteren?
Som vanlig. Kåre snakker av og til med henne bursdag, nyttår Sånn er samtalene.
Jo sjeldnere Kåre dukker opp, jo færre bekymringer. Jeg vil ikke skremme deg, men det blir bare roligere fremover
Sofie Andreassen bor på gården Bergstad, like utenfor Molde. For tjue år siden mister hun mannen i en trafikkulykke. Datteren Synnøve blir født først. Hun er klok, lærer tidlig å vaske og lage mat. Kåre kommer senere, da moren er over førti. Han blir trøsten hennes. Mellom dem er femten år i aldersforskjell. Ulike tider, ulike oppdragelser.
Synnøve drar først.
Mamma, jeg vil gifte meg.
Med hvem? Med den Romar fra nabobyen? Jeg lar deg ikke! Han har ingen fag, ingen utdanning, ingen kultur!
Dette er livet mitt, mamma. Jeg er allerede atten.
Har du sett ham på innsiden? Der finner du ingen sjel kun fett!
Det er ikke utseendet som teller, han er snill og smart. Han har fått jobb i byen.
Og du skal følge ham? Hva gjør du med meg her?
Jeg skal studere. Og bo.
Sofie gråter, ber. Men Synnøve samler sine eiendeler, hopper ut av vinduet og forsvinner. Ingen brev, ingen ring, kun sporadiske rykter gjennom felles bekjente.
Kåre bor lenge hos moren. Han anlegger en liten hage: en pergola, huske, grill, plen og blomster. Ingen grønnsaksbed, ingen poteter.
Mamma, trenger du egentlig bedene? Det har åpnet seg en butikk i Bergstad! Alt finnes poteter, squash, grønt. Hvorfor bøye ryggen?
Vel, vi har alltid gjort slik at alt er eget
Det var før. Nå er vi i det 21. århundre!
Sofie går med på det. Hun lever beskjedent, men koselig. Kåre leverer mat, medisiner, kjører henne til legen. En dag møter han jenta Marina, gifter seg, og Sofie tar henne inn. De passer ikke på hverandre, men Sofie viser liten forakt for bondelivet og for svigermoren.
Under et annet besøk omfavner Kåre moren, legger frem mat og setter seg ved bordet.
Mamma, jeg vil snakke. Jeg har en idé Den er lønnsom.
Du tenker på forretning igjen?
Mor, i Bergstad kjøper folk opp jord! De vil bygge et hytteområde. Infrastruktur, alt som trengs. Hvis vi selger huset ditt med tomt, kan du kjøpe en fin ettroms leilighet i Molde. Jeg får igjen startkapital.
Vent Hva med meg? Hvor skal jeg bo?
Mor, ikke begynn. Kanskje et pensjonat eller leie en leilighet. Ikke på gaten!
Du vil ha meg i en leilighet? Fra hagen vår, som har vært i familien i generasjoner? Er du gal? Dette er vårt familiebarn!
Mor, det er bare et hus. Gammelt, upraktisk. Så lenge prisen holder, må vi selge.
Aldri! Sofie knytter nevene. Så lenge jeg lever, blir huset stående. Jeg vil ikke skrive meg inn i testamentet ditt!
Kåre reiser seg brått, tar med seg nøklene og går uten å si farvel.
Sofie går ut i hagen. På blomsterbedet står en rosenbusk i halvblomst. I den ene hånden holder hun en spade, i den andre en øks. Hun bestemmer seg for å vende bedet til grønnsaker, men klarer ikke å røre den.
Går det fortsatt? roper Lydia fra bak gjerdet.
Jeg er tom for krefter. Ikke i hendene, ikke i hjertet.
Det er for sent! Sesongen er borte. Og Kåre han kommer kanskje aldri tilbake.
Hva foreslår du?
Tenk klart. Ordne alt riktig du får en ettroms leilighet i Molde. Lege, butikk, varme, naboer. Sivilisasjon.
Sofie får ingen søvn hele natten, tenker. Om morgenen hopper hun på bussen og drar til Molde, til Kåre. Hun vil gi etter, snakke rolig.
Hun går opp til tredje etasje. Står stille ved døren.
Fra innsiden høres en stemme:
Vær så snill, hun vil ikke selge! Stubborn som en bulldoser!
Da blir du lastebilsjåfør! Hvordan skal jeg holde forretningen?! Vi er på grensen, og du knegler! La den dø i Bergstad!
Sofie fryser. Så slår hun med øksen i sinne.
Mamma?! svarer Kåre.
Takk, sønn, for at du har begravd meg! stemmen hennes skjelver. Jeg kom for å snakke, forsones. Men nå vet du: Jeg skal aldri selge! Aldri! Jeg heller graver meg ned enn gir den bort til din forretning!
Mamma
Gå vekk med ditt spøkelse! roper hun. La foreldrene deres selge leiligheter! Men mitt hus rør det ikke!
Sofie snur seg og går. Hun tilbringer natten på togstasjonen. Om morgenen drar hun hjem igjen. Tre dager ligger hun i sengen, så tar hun øksen, men klarer fortsatt ikke å nå busken.
Om morgenen banker noen på døren.
Hvem er der?
Mamma, det er meg. Å Å
Å, min lille datter?! Sofie stopper opp. Min kjære
Mamma, hvordan har du det?
Jeg stemmen vakler.
Kåre ringte. Sa du har gått fra vettet, vil ikke selge huset. Jeg svarte: gå vekk. Han trodde du allerede hadde gitt opp Men jeg skjønner: Det er på tide å komme hjem.
Min jente men vi
Når var det sist? Jeg har tre barn. Nå forstår jeg deg bedre!
Barn?
To døtre og en sønn. Romi er nå slank, driver med sport, jobber i IT.
Og du?..
Vi kommer på helgen. Jeg gir deg mat og alt du trenger. Vi er nærmere nå, mamma.
Grønnsaksbed?
Du trenger dem ikke lenger. Nå har du barnebarn.
Sofie gråter og omfavner datteren.
