Hun var lenket fast til et tre og knurret av smerte, men den gamle mannen tok likevel sjansen og nærmet seg.
Vinteren dette året ser ut til å ha bestemt seg for å viske bort den lille bygda Øvre Rendal fra kartet. Kulda er så gjennomtrengende at småfuglene faller døde ned fra himmelen i flukt. I slikt vær ville ingen ansvarlig husvert jage hunden sin ut, men midt i snøstormen legger den gamle jegeren Sigurd, kjent som Hauk blant folk i traktene, ut i skogen. En ubehagelig anelse driver ham fremover.
Ved myra Svartsæteret, et sagnomsust sted man helst ikke snakker høyt om, får han øye på noe som slår pusten ut av ham. En enorm hvit ulvetispe fra fjellet, fastspent i et stålvaier til et tre, presser sin siste varme mot seks små valper som holder på å fryse ihjel. Dette kan umulig være et uhell eller jaktlyst; dette er kaldblodig vold utført av en beryktet dyremishandler, kjent bare som Slakteren.
Sigurd vet altfor godt at et eneste skritt mot ulven kan koste ham livet. Men å gå fra henne og la henne dø, det klarer han ikke. Han drar kniven fram ikke for å skade, men for å kutte vaieren løs. Sammen står de overfor en kamp mot både kulde og et menneskelig mørke som er verre enn noen villdyrets fare.
Først tror Sigurd at lyset leker med øynene hans når han ser den hvite flekken ved det gamle, svertsvidde treet. Men da han kommer nærmere, skjønner han det er den legendariske fjellulven, fanget i en felle lagt ut for å dra dyret langsomt mot døden. Vaieren har skåret dypt inn i halsen hennes og rundt potene vrimler seks små, nesten forfrosne bylter.
Ulvetispa møter mennesket med bistre tenner, ingen bønn i de isblå øynene bare rasende morsvilje, villig til å dø fremfor å gi barna sine fra seg. Sigurd tar av vottene og løfter hendene, åpne og tomme. «Slapp av, vakre. Jeg er ikke han. Jeg har kommet for å hjelpe deg, ikke skade deg,» sier han lavt, mens snøbanket rundt drypper av blod.
Så skjer det utrolige. Da en tung grein ramler ned med et knekk rett over dem, trekker ikke Sigurd seg unna, men skjermer ulvevalpene med kroppen. Den frigjorte ulvetispa kaster seg ikke over strupen hans. I stedet slikker hun ham hurtig ved tinningen. En stilltiende avtale er inngått.
Den gamle lager en enkel slede og, med vond rygg og store krafttak, drar han den tunge ulven og kullet hjem til stua si. Han skjønner med ett at han ikke lenger er alene.
Livspusten
Hos Sigurd blir det et sant kaos. Den dyktige veterinæren Ingrid, ordknapp og bestemt, kommer straks. Hun syr sammen sårene på ulvetispa som Sigurd døper til Alva. Men gleden varer ikke lenge: Den minste valpen, Lille-Truls, slutter plutselig å puste. Kulda har stoppet det lille hjertet.
«Det er for sent,» sier Ingrid. Men Sigurd nekter å gi seg. Med grove never masserer han det lille brystet og blåser luft forsiktig ned i den vesle svelget. Tiden står stille. Så, med ett, trekker Lille-Truls pusten, og fra det øyeblikket finner han bare ro på Sigurds gamle skinnstøvel.
Det verste ser ut til å være over. Ulvevalpene blir sterkere og husjetter rundt i stua, mens Alva ser på Sigurd med et blikk fylt av tillit sjelden hos ville dyr. Men faren er ikke over. Krypskytteren Gunnar, kalt Slakteren, oppdager at «byttet» hans har rømt, og vender tilbake. Først surrer en drone over huset, deretter slipper noen bedøvelsesgass inn om natten.
Pels mot barn
Sigurd våkner med dundrende hodebank, og kjenner frykten bite ivrig. Lille-Truls er borte. På bordet ligger en lapp, naglet fast med kniv: «Vil du se ungen i live, tar du med ulvetispa til gamlegruva ved midnatt.» Slakteren har funnet det svakeste punktet og bruker det mot ham.
«De vil bytte, ja,» sier Sigurd til Ingrid, som nå ser en annen side av den gamle skogvokteren soldaten han en gang var. Han tar frem den gamle snøkamoen fra kisten, gnir ansiktet inn med aske, og legger hendene om armbrøsten stilt, men dødelig.
Alva reiser seg, halter stillferdig etter. Hun skjønner. Dette handler ikke om byttehandel, men om å redde og gi igjen. Ingrid trosser alle råd og følger etter, med førstehjelp i sekken.
Nattens oppgjør
Den gamle gruva glimter av flomlys, og bevæpnede karer holder vakt. Sigurd og ulvetispa nærmer seg i ly av vinden. Bandittene venter på en gammel, hjelpeløs mann, men der kommer skyggen fra skogene.
Strengen på armbrøsten klinger stille. En bedøvelsespil treffer vakten. Veien inn er åpen. Sigurd stormer inn mot lageret, der Slakteren holder buret med den skjelvende Lille-Truls. Krypskytteren rekker ikke skyte før det hvite uværet ramler ut fra mørket.
Alva slår Slakteren ned og holder ham i bakken med all sin kraft. Hun dreper ham ikke, men legger bare tennene rundt strupen hans, øynene så intense at mannen blir grå i løpet av sekunder. Da kommer Ingrid ilende, ringer politiet, mens Sigurd bryter opp buret og løfter Lille-Truls tett inntil seg.
Etterspill
Dette sprer seg fort med lokalavisa. Gunnar og gjengen hans får solide dommer. Ingrid ordner, som «kontakter og skjemaer», at Alva og valpene får bli registrert som «ulvehunder» og kan bli på Sigurds vakttårn ute i skogen.
Den gamle jegeren kjenner seg ikke lenger ensom. Om kvelden ligger en stor, hvit ulvetispe fredelig ved føttene hans, og Lille-Truls sover trygt i fanget hans. Sammen beviser de: Familie handler ikke alltid om blod. Noen ganger er det de som går gjennom ishelvete for deg.
