Kjære dagbok,
Hvordan kan du selge det?! ropte mor, Sofie Andersdatter, forvirret mens hun så på meg. Hvor skal jeg bo? På trappen? På togstasjonen? Har du tenkt å sette meg i et aldershjem?
Mamma, hvorfor begynner du igjen sukket jeg, Kåre, mens jeg så på hennes knuste ansikter.
Skal du tilby meg en tommel fra vaskemaskinen? ropte hun høyere. Har du mistet forstanden, Kåre?!
Ikke rop. Jeg vil bare snakke om mulighetene
Hva skal vi snakke om?! Et hus er ikke noe man kan selge når man har det vanskelig! hun sprang fra bordet. Jeg er født her, du vokste opp her. Og nå vil du selge det!
I det øyeblikket kom naboen vår, Lydia Olsdatter, inn i stua uten å banke.
Sofie! Hvor sitter du fast som om du er begravd? Du sa selv at du skulle så alle åkerne i år. Forrige vinter falt du nesten sammen! Hvor er planene dine for hagen?
Lydia, jeg har prøvd, ærlig talt Sofie senket blikket. Spireknoppene har akkurat begynt å vise seg, men jeg klarer ikke å rive dem opp.
Ikke riv! Jeg ga deg for en måned siden telefonnummeret til Ivar, bonde fra Nærøysund. Han ville ha pløyd åkeren for deg! Du skulle så noe nyttig i stedet for bare roser som du beundrer i din alder
Kåre sa at han kanskje kommer med venner på sommeren. Grill, bål. Jeg har syriner, roser
Å, dine «roser»! fnyste Lydia. I fem år har sønnen din kun kommet tre ganger. Og hver gang med øl, ikke med grill.
Han har så mye å gjøre på jobben
Husker du vinteren da snøen feide inn? Ingen mat, ingen medisiner! Heldig at jeg kom forbi. Hvor var din «flittige» sønn da du trengte ham? Du kan ikke engang få tak i ham på telefon.
Han kommer alltid når jeg roper
Sofie, du er som en ung jente: du tror og venter. Tiden går. Du må tenke med hodet, ikke bare med hjertet. Du trenger jordbønder mer enn du trenger roser!
Kanskje jeg faktisk skal så. Der rosene har dødd
Det er riktig. Hva hører du fra datteren?
Alt som vanlig. Kåre snakker av og til bursdag, nyttår det er det hele.
Jo sjeldnere Kåre dukker opp, jo mindre bekymring. Jeg vil ikke skremme deg, men fremtiden blir stille
Sofie Andersdatter bodde på gården Bjørkedalen, like utenfor Trondheim. For tjue år siden mistet hun mannen sin i en bilulykke på E6. Datteren Alva ble født først. Hun var rask til å lære seg både vask og matlaging. Kåre kom senere, da moren var over førti. Han var hennes trøst. Mellom dem var det femten år i alderen. Ulike tider, ulik oppdragelse.
Alva dro først.
Mamma, jeg vil gifte meg.
Med hvem? Med den Romar fra bygda? Jeg tillater det ikke! Han har hverken fag, utdanning eller kultur!
Dette er mitt liv, mamma. Jeg er ellevetten år nå.
Har du sett magen hans? Der er det kun fett, ingen sjel!
Det er ikke ytre ting, han er snill og smart. Han har fått jobb i byen.
Og du skal reise med ham? Hva gjør jeg da her alene?
Jeg vil studere og bo.
Sofie gråt, ba og tryglet. Men Alva, med en liten koffert, sprang ut av vinduet og forsvant. Ingen brev, ingen telefon. Bare sporadisk rykte gjennom felles bekjente.
Kåre bodde lenge hos mor. Han bygde en liten terrasse med benk, huskestativ, grill og plen. Blomster. Ingen grønnsaksbed, ingen poteter.
Mamma, hvorfor trenger du bed? Det er en ny matbutikk i Bjørkedalen! Alt er der poteter, squash, grønt. Hvorfor belaste ryggen din?
Sånn er det blitt, at alt skal være eget
Men det var før! Nå er vi i det 21. århundre!
Sofie ga etter. Hun levde beskjedent, men koselig. Kåre leverte mat, medisin, tok henne til legen. Så møtte han en jente, Marina. De giftet seg. Sofie tok imot henne, men de kom aldri overens. Hun var aldri glad i landbruket, og enda mindre i å være svigermor.
En dag, som alltid, kom Kåre, omfavnet meg, la frem varer og satte seg ved bordet.
Mamma, jeg vil snakke. Jeg har en idé Den er veldig lønnsom.
Du vil igjen snakke om forretning?
Mor, i Bjørkedalen kjøper folk tomter! De vil bygge en hyttepark. Infrastruktur, alt som trengs. Hvis vi selger huset med tomt, kan du kjøpe en fin ettromsleilighet i Trondheim. Jeg får også kapital til å starte noe selv.
Vent Hva med meg? Hvor skal jeg bo?
Ikke tenk på det nå. Vi kan leie en leilighet eller bo på et pensjonat. Ikke på gata!
Du vil ha meg i en leilighet? På et gårdssted hvor hver liten krukke er familietradisjon? Er du gal? Dette er vårt familiehjem!
Mor, det er bare et hus. Gammelt, ubekvemt. Så lenge prisen holder, må vi selge.
Aldri! Sofie knyttet nevene. Så lenge jeg lever, skal huset stå. Jeg vil ikke skrive meg inn i testamentet!
Kåre reiste brått, tok nøklene og gikk uten et farvel.
Jeg så ut på gårdsplassen. På blomsterbedet stod en rosenbusk i halvblomst. I den ene hånden holdt jeg en spade, i den andre en øks. Jeg tenkte å vende jordet til grønnsaker, men klarte ikke å løfte den.
Fungerer det fortsatt? ropte Lydia fra andre siden av gjerdet.
Jeg har ingen kraft. Ikke i armene, ikke i sjelen.
Det er for sent! Sesongen er borte. Kanskje Kåre aldri kommer tilbake.
Hva foreslår du?
Tenkt klart. Ordne alt riktig du får en ettromsleilighet i Trondheim. Sykehus, butikk, varme, naboer. Sivilisasjon.
Jeg lå våken hele natten, tenkte. Tidlig neste morgen tok jeg bussen til Trondheim, til Kåre. Jeg bestemte meg for å gå på kompromiss og snakke rolig.
Jeg gikk opp til tredje etasje. Stoppet ved døren.
Fra innsiden hørtes en stemme:
Vær så snill, hun vil ikke selge! Sta som en traktor!
Så gå og jobb med lasten! Hvordan skal jeg holde forretningen min? Vi er på grensen, og du kvekker! La den brenne i Bjørkedalen!
Jeg sto fast. Så banket jeg hardt på døren.
Mamma?! svarte Kåre.
Takk, sønn, for at du har lagt meg til hvile! stemmen min skalv. Jeg kom for å snakke, forsones. Men nå vet du: Jeg selger ikke! Aldri! Jeg vil heller grave meg ned enn gi fra meg til ditt forretningsprosjekt!
Mamma
Gå vekk med ditt demon! ropte hun. La deres foreldre selge leiligheter! Men mitt hus ikke rør det!
Jeg snudde meg og gikk. Natten tilbrakte jeg på togstasjonen. Morgenen kom, jeg kom hjem igjen. Tre dager lå jeg i sengen, så tok jeg øksen, men klarte ikke å nærme meg busken.
Om morgenen banket noen på døren.
Hvem er der?
Mamma, det er meg. Alva.
Alva?! Sofie stivnet. Min datter
Mamma, hvordan har du det?
Jeg stemmen brast.
Kåre ringte. Han sa du har gått gal, du vil ikke selge huset. Jeg sa til ham: gå bort. Han trodde du hadde gitt opp Men jeg forsto at det er på tide å komme tilbake.
Datter men vi
Når var det sist? Jeg har tre barn. Nå forstår jeg deg!
Barn?
To døtre og en sønn. Romar er nå slank, driver med sport, jobber i IT.
Og du ?
Vi kommer på helgene. Jeg bringer mat, alt du trenger. Vi er nå nærmere, mamma.
Hva med bedene?
Du trenger dem ikke lenger. Du har nå barnebarn.
Sofie brast i gråt og omfavnet datteren. Jeg satt igjen med en klar forståelse: noen ting er for store til å selge, andre må beholdes for å holde familiebåndene levende.
**Lærdom:** Det er viktigere å lytte til hjertet og tradisjonene enn å jage profitt; ekte rikdom finnes i familie og minnene vi beskytter.
