Ingrid sto og stirret fortvilet inn i kjøleskapet mens hun holdt seg til tinningen. Mannen hennes hadde nok en gang spist opp alt. Hun kunne ikke begripe hvor all maten tok veien. Nylig laget borte vekk på et blunk.
Å ta opp dette med Thomas var som å snakke til en murvegg, og det endte alltid i en liten krig. Hun ble oppgitt av å se ham slenge hjemme dag ut og dag inn, på andre måneden uten arbeid. Selv jobbet hun, og det var ikke mye annet pengene rakk til enn de matvarene som forsvant i ekspressfart. Hun hadde for lengst vent seg til tørre brødskiver og tynn kaffislabb. Etter jobb orket hun sjelden å lage ordentlig mat, og Thomas virket helt overbevist om at hun spiste seg god og mett før hun kom hjem.
I morgen drar jeg hjem. Vi må hjelpe Karl, ropte Thomas fra stua.
Ingrid trakk bare på skuldrene hun følte seg elendig. Dagen etter våknet hun opp med feber og bestemte seg for å bli hjemme. Hun tok noe paracetamol og la seg under dyna.
Hun våknet av leven fra kjøkkenet. Noen drev og slo i grytelokka mens kjøleskapsdøra gikk opp og igjen annenhvert minutt. Livet i leiren tok seg bare opp så begynte man å nynne på sanger der inne også. Ingrid dro på pysjen og gikk ut på kjøkkenet. Der sto Thomas søster, en dame Ingrid egentlig ikke hadde noe særlig forhold til.
Hun mente selv at broren selvsagt skulle forsørge ikke bare sin egen familie, men henne og ungene også. Familien sin økonomi hadde ofte fått lide hver gang Thomas hjalp søsteren. Nå hadde hun saumfart skapene, presset matvarer ned i plastbokser, og var allerede godt i gang med å klargjøre dagens fangst.
Ja, så hyggelig å se deg! utbrøt Ingrid.
Hvorfor er ikke du på jobb? Søstera skvatt til.
Jeg er syk. Vet Thomas at du er her, eller?
Han ga meg nøklene selv.
Så det er altså ikke Thomas som har appetitten fra svarte skogen, men du som har lange og letthendte fingre.
Han er broren min, jeg kan da forsyne meg for barna mine.
Bare det at broren din verken jobber eller handler inn, og jeg foretrekker faktisk å vite når jeg forsørger to familier i stedet for én i skjul.
Hva vil du jeg skal gjøre? Jeg har ikke råd til å brødfø alle alene, beklager at jeg tok noen skiver servelat.
Lever inn nøklene, ellers ringer jeg politiet. Har du glemt at broren din ikke har en tøddel med denne leiligheten å gjøre?
Skal du ringe snuten for en billig salami? Du er ikke riktig klok! Ta nøklene, din gnier! Jeg skal si til ham at han har fått seg ei nydelig kone, han.
Bare hyggelig. Han finner seg nok ei ny ei i løpet av uka.
Ingrid ble stående og hulke hele denne tiden hadde de bare holdt henne for narr. Hvem ville nå trodd at svigerinnen hennes raidet kjøleskapet og ribbet det for alt bortsett fra brødsmuler? Det som irriterte henne mest var at Thomas lot som ingenting og bare skyldte på sitt dypt ulveaktige matinntak.
Ingrid var egentlig ikke overrasket, for som mor så barn. I denne slekta kunne hvem som helst stikke innom og rappe det som fristet øyet helt uten å spørre. Etter mange runder med seg selv ringte hun Thomas og sa at nå var det slutt, hun ville skilles.
La meg komme hjem, vi må snakke om det! Ikke steng meg ute, sa Thomas.
Det trengs ikke, jeg har fått med meg det viktigste.
Noen folk forandrer seg aldri, tenkte Ingrid, og det var egentlig bare trist å ha kastet bort alt det gode ungdomsåret. Nå var han fremmed for henne og helt ærlig burde hun stengt døra lenge før.
