Dagbok, 12. november 1941
Den bitende novembervinden har dette året vært nådeløs her på Hedmarken. Grenene klirret mot hverandre og rev siste rest av varme fra den frosne jorda. Veien fra bygda til Elverum sykehus var en eneste gjørmete suppe, og vår gamle kjerre slet med de dype, vanntunge hjulsporene.
Vi kommer oss ikke fram til sykehuset, dette er håpløst, hikstet mor, Martha, mens hun tørket røde, såre øyne med et brodert lommetørkle.
Det går bra, Maren, vi kommer oss fram, svarte far, Torgald, tappert. Han klappet den slitne fjordingen og holdt tømmene med forfrosne hender.
Jeg, Maren, vred meg i smerte på høyet baki vogna. Jeg ønsket bare at alt skulle være over, at denne fødselen, og smerten, skulle ta slutt. Alt hadde blitt snudd på hodet: jordmora i bygda hadde brukket benet, og distriktslegen var reist av gårde til et sykt barn på nabogården.
Tenk på barnet ditt, på Lars, tenk på mannen din, hvisket mor og strøk over den store magen min.
Jeg tenker på dem hele tiden, mamma.
Hva vil du kalle den lille? spurte mor, og stemmen hennes skalv av frykt og ømhet.
Lars sa, hvis det blir jente, så skal hun hete Ingebjørg. Blir det en gutt, ville han ha Olav.
Det er fint, vennen min. Jeg tror faren din får oss trygt fram. Se, der borte skimter vi allerede pipene fra tresliperiet da er det ikke langt igjen til byen.
Vi kom oss omsider til porten foran Elverum sykehus. Da kom riene for fullt. Kort tid etter ble det født en bitteliten, men sterk pike, som med første skrik fylte rommet med sitt nærvær. Da jeg omsider holdt datteren min, overveldet av tårer og glede, forsto jeg at all smerte bleknet mot kjærlighetens kraft.
Ingebjørg. Det navnet fikk du av pappaen din. Han skal komme hjem og vi skal være en familie.
Jeg kjente et intenst behov for å skrive til Lars, og ba sykepleieren om papir og blyant straks hun hadde tatt med seg Ingebjørg ut for å undersøke henne.
Vent litt, Thorhild, jeg skal hente det du trenger, mumlet hjelpepleieren, med et stramt drag om munnen.
Sykepleieren var lite vennlig der hun bryskt kastet journaler på plass og sukket oppgitt.
Har det hendt noe? våget jeg å spørre.
Det angår ikke deg, sa hun surt, uten å se på meg.
Da jeg kom tilbake til rommet, så jeg at en annen kvinne pakket sakene sine. Hun het Ragnhild. Det var noe uendelig tomt i blikket hennes. Hun virket så oppgitt da hun la vekk klærne og forsvant ut, som om hun la livet sitt igjen bak seg.
Ti minutter senere kom sykepleieren inn, slang papiret på senga og så bistert på meg før hun nok en gang forsvant med døren smellende etter seg.
Hvorfor blir jeg her flere dager, mens hun fikk dra med en gang? ble jeg nødt til å spørre.
Hun dro av seg selv. Barnet er her. Hun hadde ingen steder å dra med det. Sånn er det noen lager barn tilfeldig og vil ikke bære ansvaret.
Hva fikk hun? Jeg klarte ikke å forestille meg at noen kunne dra fra sitt eget barn.
Jente. Frisk og fin. Hva mer kan man be om? svarte hun, og forsvant.
Jeg prøvde å samle tankene, og etter at Ingebjørg var hos meg til amming, satt jeg lenge og skrev brev til Lars. Tanken på den foreldreløse jenta skar i hjertet. Da jeg ruslet nedover gangen, hørte jeg gråt fra barnerommet. Jeg trodde det var min jente, men i senga lå Ingebjørg fredelig det var den nyfødte uten familie som gråt fortvilt.
Hva vil du her inne? snappet den eldre barnepiken.
Jeg trodde min datter gråt. Men kanskje dere burde gi den andre litt trøst?
Hun har ingen mor. Hun skal til barnehjemmet. Sånn er det, ikke ditt anliggende.
Jeg måtte bite meg i leppa for å ikke si mer, og gikk derfra. Om natta lå jeg søvnløs og tankene kvernet.
Morgenen etter klarte jeg ikke motstå impulsen:
Kan jeg mate henne? spurte jeg stille barnepiken.
Ikke tale om! Hun skal jo til barnehjem. Skal ikke bli vant til omsorg!
Barnehjem? hvisket jeg forskrekket.
Hvor ellers da? sa hun som til et barn.
Jeg gikk direkte til Legen, doktor Arne Fossli.
Har du et øyeblikk?
Kom til saken. Jeg har mye å gjøre, Maren.
Jeg vil ta med meg den foreldreløse jenta hjem. Jeg har nok melk til begge. To unger på gården er ikke noe problem.
Han tok av seg brillene, stirret lenge på meg og svarte til slutt lavt: Er du sikker?
Ja. Jeg er sikker.
Han nikket. Med glede i brystet gikk jeg tilbake til avdelingen, hentet den lille, la henne til brystet og kjente alt i meg åpne seg mot dette hjelpeløse barnet.
Alt skal bli bra, kjære. Nå har du en mor. Jeg kaller deg Solveig. Solveig og Ingebjørg… To navn, to håp.
Da vi kom tilbake til gården på Kapp, var mamma forfjamset.
Du har født tvillinger, Maren?
Ja, to jenter: Solveig og Ingebjørg.
De er ikke særlig like, men la gå. De får forskjellig å ta etter, svarte hun.
Far løftet Solveig varsomt og mumlet: Deg skal jeg skjemme bort.
Jeg smilte for meg selv. Sannheten holdt jeg for meg selv, i brevet til Lars lot jeg det stå: jeg har tatt med et spedbarn hjem, en foreldreløs, og håper du forstår i ditt varme hjerte.
Fem år gikk. Begge jentene vokste opp til å bli sunne, vakre og rampete. Ingen forskjell ble gjort mellom dem. Jeg tenkte aldri over at Solveig ikke var av mitt kjøtt og blod; jeg hadde ammet, trøstet og våket over henne like mye som over Ingebjørg. Mor og far hjalp oss det de kunne. Lars var lenge på Østfronten, men til slutt skrev han at han snart kom hjem heldigvis uskadd.
Den dagen han kom, løp den vesle nabogutten Petter barbeint gjennom bygda og ropte: Soldat! Soldat kommer hjem!
Alle strømmet ut. Jeg vasket barneklær ute, og da jeg så Lars, visste jeg med ett at alt var vel. Jeg kastet meg i armene hans, og kjente gråten velte fram. Vi gikk sammen gjennom tunet, og familien samlet seg rundt oss med latter og tårer.
Han fant jentene sine i rognebærhagen. Far gikk med støl hofte mellom brede lunder og ropte på barnebarna. De stupte sjenerte fram og Lars tok dem begge i armene som om han aldri ville slippe dem mer.
Tiden gikk. Foreldrene mine døde en etter en, Lars tok arbeid på kommunehuset, jeg på samvirkelaget. Jentene ble atten, og ville bli på gården, ingen bytrang på dem de trivdes i den gamle rognebærlunden de hadde arvet etter bestefar.
Lars syntes ennå de var barn, ville ikke høre snakk om giftemål. Men stormen blåste, og frierne kom likevel Ingebjørg fikk øye på gårdsgutten Øystein, Solveig fikk glimt av den lune Gunnar på traktoren.
En dag kom det en fremmed kvinne til tunet, pent kledd i Oslo-mote med hatt og lakksko, som ingen på bygda brukte. Hun spurte etter Maren Skoglund.
Jeg er Nanna Ekeland, sa hun.
Jeg husket henne vagt fra sykehuset. Vi delte rom i november -41, du fødte samtidig som meg.
Så kalde iskalde ord: Jeg vil møte min datter.
Der snudde hverdagen. Sannheten. Jeg brast i gråt og ropte: Du forlot din datter på barsel! Jeg har elsket henne, våket ved sengen hennes, delt alt godt og vondt med henne, hvordan våger du å kreve henne tilbake nå?
Nanna fortalte om sin frykt, om å være 17 år, forlatt, utstøtt av sin egen far, ung og alene i byen. Anger og savn, men også en slags bitter rettferdighet.
Så stormet Solveig inn. Jeg så på henne og hele sannheten fløt i lyset over kinnet hennes.
Hvem? Hvem av oss, mamma?
Ingebjørg og Lars sto tause.
Solveig… hvisket jeg.
Alt raste. Solveig var fortvilt og sint, og dro sin vei med kun et kort farvel.
Ukene gikk. Ikke et brev, ikke en lyd. Jeg satt hver kveld i rognebærlunden. Lars trøstet meg, sa hun ville komme tilbake, «hun hører hjemme her blant oss, Ingebjørg savner henne, hun er ikke seg selv uten henne.»
Til slutt kom hun. Bleke, slitte Solveig steg ut blant rognebærbuskene, tårene rant. Mor, tilgi meg. Jeg er hjemme. Jeg prøvde, jeg ville møte henne, men jeg hører hjemme her hos dere, i denne hagen, i varmen mellom bær og barndom og kjærlighet.
Uken etter stod vi samlet under de røde rognebærene i hagen, med Ingebjørg i kjole og Øystein nybarbert, Solveig i mammas kniplingsslør og Gunnar ved hennes side. To bryllup, to liv, én familie.
Nanna dukket aldri opp igjen, og Solveig slet ut minnene om den dagen. Etterpå skjønte vi alle: Mor er den som våker ved sengen når feberen raser, gir siste skalken av brød, hvis hjerte brister og jubler for deg, i all slags vær, hele livet. Det er det største av alt.
