Dagbok, 14. mars
I dag har jeg tenkt mye på livet, alt det som har vært. Kanskje fordi det var akkurat for tjue år siden alt endret seg, men også fordi alt jeg ofret snart fikk sin mening.
Jeg heter Ingrid Hov, og jeg er snart 56 år gammel. Jeg mistet min kjære Erik for mange år siden. Han var min beste venn, min lagspiller i alt, og faren til mine to gutter: Sindre og Marius.
Vi bodde i utkanten av Drammen, i et lite hus bygget av slitne never og mange kvelder, vegger som manglet tapet og tak som knapt holdt regnet ute. Erik var tømrer, stolt og nøysom, alltid med sagflis på klærne og et lite smil i skjegget.
Men en arbeidsdag for tjue år siden raste stillaset sammen. Erik kom aldri hjem igjen den dagen. Ingen erstatning, ingen rettferdighet. Bare tomhet. Og regninger.
Den dagen ble jeg både mor og far. Vi hadde ingen buffer, bare det gamle huset og en liten skråning arvet fra familien til Erik.
Hver morgen minnet ensomheten på seg. Men også hvorfor jeg skulle stå opp for guttene mine.
Jeg tenker ofte på den aller første gangen Sindre så på meg med de bestemte øynene sine: «Mamma, jeg vil bli pilot.»
Ord større enn hverdagen. Dyre, fjernsynte drømmer. Vi satt i mørket, jeg sydde hull i klær, lyset hadde gått igjen fordi jeg ikke hadde NOK til strømregningen.
«Pilot?» spurte jeg, med et smil jeg ikke helt trodde på.
«Jeg vil fly BergenOslo, mamma. Store fly.»
Selv med frykten gnagende inni meg, sa jeg: «Du skal få fly, gutten min. Jeg skal hjelpe deg.»
Flyskolen kostet mer enn vi noen gang hadde hatt. Men da begge ble tatt opp på Norges Luftfartsskole, visste jeg hva jeg måtte gjøre.
Jeg solgte huset. Jeg solgte skråningen. Jeg solgte den siste stolen Erik satt i.
«Hvor skal vi bo, mamma?» spurte Marius.
Vi leide et visningsrom i Strømsø. Delt kjøkken og bad med tre andre familier, regnet dryppet ned på putene om høsten.
Jeg vasket klær for folk i byen, gjorde rent på kontorer på Bragernes, bakte fyrstekake og svele til torget på lørdager. Fingrene mine sprakk av såpe og kulde, ryggen verket, men guttene mine fikk aldri droppe ut av skolen.
Sindre fullførte utdannelsen først, så Marius. Men å bli SAS-pilot i Norge er en lang vei. Timer skulle flys, lisenser kjøpes.
Sjansen kom men ikke hjemme. De fikk praksis i utlandet, begge to.
Før de reiste, sa Sindre og Marius i kor: «Vi kommer tilbake, mamma. En dag skal du være vår første passasjer.»
Tjue år gikk. Telefoner. Postkort fra fjerne steder. Videreutdannelse, erfaringer savnet var alltid hos oss.
Hver gang jeg hørte lyden av et fly over Drammen, løp jeg ut og kikket mot skyene. «Kanskje er det en av guttene mine»
Håret mitt ble hvitt, kroppen tregere, men håpet forsvant aldri.
En morgen ringte det på døra i min lille leilighet, som jeg med blod og svette hadde kjøpt tilbake etter mange års slit.
Der sto de. Sindre og Marius. I SAS-uniform, kapteinsjakker med gullstriper og blomster i hendene.
«Mamma» mumlet Sindre. Tårene trillet. Jeg hulket. Naboene kom ut og så oss, det gjorde ikke noe.
Vi var hjemme.
Neste dag tok de meg med til Gardermoen. Jeg skalv av nervøsitet og glede: «Skal jeg virkelig få fly?»
«Ja, mamma,» lo Marius. «I dag er du vår æresgjest.»
Sindre tok taleren over høyttaleren mens vi ventet på avgang:
«Mine damer og herrer, vi har i dag med oss kvinnen som ofret alt for at vi kunne bære dette uniformen. Vår mor.»
Folk klappet, noen gråt. Jeg skalv. Da flyet tok av, lukket jeg øynene.
«Nå flyr vi,» hvisket jeg for meg selv.
Da vi landet, satte de meg i en bil og kjørte til Krøderen, til en vakker rød stue ved innsjøen. Marius stakk nøkler i hånden min:
«Denne er din, mamma.»
«Nå er det vi som skal ta vare på deg,» sa Sindre, med den samme stemmen som da han var liten.
Jeg sank ned på kne, gråt og lo, tenkte på alt jeg hadde solgt, alle svele jeg hadde bakt, alle regnvåte netter på hybler.
Og jeg skjønte noe: Jeg hadde aldri vært fattig. Jeg var rik, fordi jeg hadde fått elske så mye.
Senere den kvelden satt vi sammen på trappen mot vannet og så på den oransje himmelen. Vinden kjentes ut som en klem fra Erik der oppe.
Nå kan jeg endelig hvile.
For guttene mine lærte å fly men de lærte også hva kjærlighet og oppofrelse betyr.
Og når en mor sår kjærlighet, får hun alltid vinger tilbake.
