Kjære dagbok,
For litt over ti år siden giftet jeg meg med Knut Hansen. Vi var begge i begynnelsen av trettiårene; Knut var direktør i et stort firma i Oslo, og jeg hadde en liten skjønnhetssalong i en sidegate på Grünerløkka. Vi fikk to barn, og jeg tok ut foreldrepermisjon før jeg sluttet helt å jobbe. Økonomien var god, for Knuts lønn i kroner var solid.
Knut har alltid vært en karriereorientert type. Han var ofte borte fra hjemmet, og fritiden tilbrakte han ofte sammen med sin mor, Elin Larsen. Elin er en tidligere teateractress, og hun er ikke redd for å spille opp drama både sykdom og raseri for å holde sønnen sin under sitt lags. Hun bruker sine sceneskuespill for å fange Knuts oppmerksomhet.
En gang, under en familiesammenkomst, sa Elin til meg:
Knut hører kun hjemme hos meg, og det spiller ingen rolle at du er konen hans. For ham er familien bare meg! Du må forstå meg, for du er jo også en mor selv. Uansett hva som skjer, må du alltid stå ved mannen din og hjelpe ham!
De ordene har brent seg fast i min hukommelse. Neste morgen spurte jeg Knut om forklaringen. Han prøvde å rettferdiggjøre morens oppførsel som et dårlig spøk, men jeg så rett gjennom det.
Alt godt har sin slutt. I fjor mistet Knut jobben, og han begynte å drikke for å dempe sorgen. Jeg måtte ta igjen jobben i salongen for å få endene til å møtes. Håpet om at han en dag skulle finne seg selv igjen, holdt jeg fast ved, men alt gikk bare videre nedoverbakke. Jeg leverte skilsmissepapirene, og Knut flyttet inn hos min mor i Bergen.
Jeg følte en lettelse over at jeg ikke lenger måtte mette en ekstra munn. Men bare en måned senere ringte Elin:
Har du glemt hva jeg alltid har sagt? Du må alltid hjelpe ektefellen din! Pensjonen min rekker ikke, så jeg krever at du sender meg penger hver måned for å støtte Knut!
Jeg hadde ikke sett meg på sånn frekkhet. Jeg svarte at jeg ville kreve barnebidrag, for det er farens plikt å forsørge barna! Elin hevdet at jeg selv hadde gjort sin sønn så ulykkelig.
Ordene hennes fikk meg til å krype sammen i sofaen, og jeg avsluttet samtalen. Likevel er det merkbart hvor mye jeg fortsatt elsker min eksmann. Jeg vet bare ikke lenger hvordan jeg skal leve med denne tanken.
SynnøveJeg håper at en dag vil roen og klarheten i meg selv overtale meg til å gå videre med hodet hevet.
