Egil har ikke lenger en kone. Hun døde rett etter de siste fødslene, så han sitter igjen med fem barn.
Uansett om han er i sorg eller ikke, er det fem gutter. Den eldste, Mikkel, er ni år gammel. Ivar er sju. Tvillingene Sondre og Lars er fire. Den yngste er bare tre måneder gammel lille Elise, den etterlengtede datteren.
Han får aldri tid til å sukke når barna roper etter mat. Når han legger dem i seng, sitter han ofte ved kjøkkenbordet midt på natten og røyker en sigarett.
I starten gjør Egil så godt han kan på egen hånd. Svigermoren kommer innom en gang i blant og hjelper litt. Familien har ingen andre slektninger i nærheten. Hun prøver å ta med Sondre og Lars, og sier at det vil bli lettere for ham. Så kommer to kvinner fra barnevernet og foreslår at alle barna skal sendes på internat.
Egil nekter kraftig. Hvordan kan jeg gi fra meg mine egne barn? tenker han. Det er vanskelig, men hva skal han gjøre? Barna vokser sakte, så de vil en dag bli store.
De eldste klarer av og til å gjøre lekser. Med Elise får han mest trøbbel, så han håper at Kolbjørn og Ilya, naboens to gutter, kan hjelpe til.
Sykepleier Kari Nordahl kommer ofte på besøk og passer på dem. En dag lover hun Egil å skaffe en barnepike. Det er tungt for en mann med en nyfødt, sier hun. Hun er pen, arbeidsom og jobber på sykehuset som barnepike.
Kari er ikke gift og har ingen egne barn ennå. Hun har vokst opp i en stor slekt fra nabobyen, og så kommer Luisa inn i huset deres.
Luisa er lav, kraftig, rund i ansiktet, med en utdatert flette ned til midjen. Hun snakker lite, men alt i huset endrer seg når hun er der. Huset skinner igjen alt blir vasket, renset.
Hun vasker barnas klær, viker dem på nytt, passer på Elise og lager mat. På skolen og i barnehagen merker lærerne straks forandringen. Barna er rene, velstelte, knappene på genserne er ikke lenger sydd med svart tråd på hvitt, albuene er ikke skitne.
En dag blir Elise feberkald. Legen sier at hun vil bli frisk, men at omsorgen må være god. Kari blir ved sengen hele natten, legger aldri hodet ned. Hun hjelper Elise med å gå på toalettet, og etter hvert blir hun en fast del av Egils husholdning.
De yngste kaller Luisa mamma og savner en morkjærlighet. Luisa gir dem ros, klapper dem på hodet og klemmer dem. Barna liker henne.
Mikkel og Ivar roper først på Luisa som en fremmed, men etter hvert begynner de bare å rope: Luisa! verken barnepike eller mor, bare Luisa, så de kan huske at de har en ekte mor i livet.
Luasas familie er imot at hun er i huset.
Hvorfor henger du en slik drakt på deg? Er det få gutter i bygda?
Det er gutter, svarer hun, men Egil er min, og barna blir vant til at jeg er her
Slik lever de. Femten år flyr forbi umerket. Barna går på skole, vokser. Ikke alt går glatt noen ganger gjør de feil. Egil blir sint, griper tak i beltet. Luisa drar ham bort og sier: Vent litt, pappa, først må du roe deg ned
De krangler og ber om tilgivelse iblant. Luisa blir ikke lenger kalt Luisa i bygda, men Lise eller Ludvigsdatter, med respekt. Mikkel er nå gift og venter sitt første barn.
De unge lever hver for seg; Mikkel jobber på gårdsbruket i Østerdalen. Han er mekaniker og får både diplomer og bonus hvert år. Ivar studerer ved universitetet i Hamar, og Luisa er stolt han blir ingeniør.
De hjelper hverandre, både i lek og i kriser. Elise går inn i niende klasse, også hun er en stolthet for Luisa. Hun synger, danser, og ingen fest går uten henne.
Egil tenker på hvordan Nina nå Kari har valgt en ny kvinne for ham. Denne sommeren merker Luisa at noe er galt med kroppen. Hun er gammel, men har aldri vært syk, så hun blir bekymret.
Egil prøver å jage henne fra verandaen med sigaretten; hun blir dårlig. Først tror hun det vil gå over, men den blir verre, og hun må oppsøke lege.
Hun kommer hjem stille og ettertenksom. Egils spørsmål blir avfeid som tull; hun sier alt er i orden. Men om kvelden, etter at alle har sovnet, roper hun på Egil på verandaen.
Sett deg, far, vi må snakke Vet du hva legen sa? Jeg får et barn Det er for sent å endre noe, men vi må forberede oss hun dekker ansiktet med hendene. Så pinlig, så pinlig
Egil blir overrasket. Så mange år uten barn og nå skjer det!
Hva er det for en skam, mamma? De eldste er nesten på vei til å gå fra hverandre, og du vil ha enda et barn? Naturen har ordnet alt riktig! Da forbereder vi oss!
Hvordan skal vi fortelle barna? De vil si at jeg er gammel, men
Du er ikke gammel! Tini år er bare tall!
Åh, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Så pinlig
Greit. Jeg sier det selv i morgen når alle er samlet.
Han gjør det ved middagsbordet: Mine kjære barn, snart får dere en bror eller en søster. Luisa senker hodet, rødmer til tårer i tallerkenen.
Mikkel, som har besøkt med sin unge kone på søndag, ler høyt.
Så bra, mamma! Flott! Gi meg også en sønn!
Sondre jubler:
Ja, mamma! En bror er på vei!
Lars protesterer:
Nei en jente! Vi har så mange gutter, men bare én jente. La oss få en prinsesse
Elise bare ruller med øynene.
En prinsesse? Du er bortskjemt! Selvfølgelig en jente, mamma! Jeg skal binde sløyfer og kjøpe vakre kjoler! hun jubler.
Kjoler Er du en dukkert? sier Ivar. Å oppdra et barn er også viktig, sier han alvorlig.
Vi oppdrar, sier Egil.
Luisa skjuler den voksende magen med skjerf eller en kjølig kåpe når solen er sterk.
Måneder flyr forbi. Mikkels første sønn blir født. Ivar drar tilbake til studiene etter ferien. Sondre og Lars begynner på landbruksteknisk skole.
Elise starter skoleåret. Huset blir stille, tomt. Hun tilbringer tid på skolen, med venner, og blir til og med eskortert av en gutten fra søndagsdansene.
Luisa sitter våken og venter på Elise. En plutselig smerte treffer henne så hardt at synet blir mørkt.
Egil, hun roper svakt, Egil, det ser ut som
Egil blir blek, skoene glipper fra føttene hans.
Stopp, mamma, jeg kommer med ambulanse! roper Elise, og løper mot døren.
På to minutter er en bil i garasjen.
Mor, Tolik tar oss, han spør far om bilen, vent!
Tolik, altså , tenker hun, mens smerten i magen blir verre.
Å, mamma! Hva skjer!
Fem minutter senere kommer gutten som hadde eskortert Elise.
Far kan kjøre, skal du?
Jeg kjører, tar jakken fra knaggen, sier Egil. Ikke vær redd, Luisa, jeg er med deg
Hele natten sitter Egil på verandaen til det lokale fødeklinikkområdet og røyker en sigarett etter en. Om morgenen åpner døren seg, og en ung barnepike kommer ut.
Røyker du, far? Du må kutte ned Første gang?
Jeg har fem barn, svarer Egil lavt.
Å! Du er rik! Ikke fem, men syv! Din skjønne har brakt dobbelt så mange!
Dobbelt? stammer Egil.
En gutt og en jente! En høylytt gutt, ler hun. Og skjønn jenta! Gå hjem, far, kom tilbake i morgen. Hun blir her bare kort. Barna må ta på seg vekt. Ta med det du trenger, forstår du?
Ja, nikker Egil, forbløffet.
Til utskrivningen samles hele familien. På grunn av dette får de tre studenter fri fra forelesningene og kommer. Sykepleier Kari drar fram to innpakket pakker, en med blått bånd, en med rosa. Bak følger en forvirret Luisa.
Egil tar den ene pakken, men vet ikke hvordan han skal ta den andre.
To er vanskelig Jeg har glemt hvordan, stammer han.
Den andre pakken tar Mikkel:
Gi meg, far Jeg er vant til dette!
Å, så fin! sier Elise, som ser i konvoluttet. Søster, skjønn!
Etter å ha gitt Kari blomster og kake, drar de i den kommunale bussen som sjefen i gårdsbruket har skaffet til anledningen.
Så bra, mamma, alle blir fornøyd! smiler Mikkel.
Luisa holder den ene pakken i armene og smiler stille til sine tanker. Barna, hun sier, skal bli gode mennesker Hun ser på Egil som holder den andre pakken.
Vi skal oppdra dem, korrigerer hun, naturligvis sammen
Hva skal vi kalle dem? spør hun barna.
Alle begynner å foreslå navn som de liker eller som minner dem om noen.
Bussjåføren, Egils venn, lytter til den glade summingen bak, og tenker på at hun kanskje ikke er deres ekte mor, men likevel den femte i familien
(Dette er historien, nå kan du like og kommentere.)Den siste pakke blir åpnet i den lille fellesstuen, og en duft av nyfødt hud fyller rommet. En liten gutt med mørkt hår og et sølvglinsende bånd rundt håndleddet kryper inn i den varme klemmen til Luisa, mens en liten jente med krøller som glitrer som høstløv krøller seg rundt halsen på den eldre søsteren, Elise. Alle ser på dem med øyne som har lært å bære både sorg og håp, og i det øyeblikket er det som om tiden står stille den lange reisen fra den første tunge natten med en eneste sigarett til dette lyse, livlige øyeblikket er fullendt.
Egil, med en stemme som knapt dundrer over den stille brummingen av motoren utenfor, tar den lille gutten i armene og sier: «Dette er vår fremtid, vår arv. Jeg har kanskje røkt meg gjennom mange netter, men nå er jeg her for å puste inn deres latter.» Luisa smiler gjennom tårene, men dette er ikke en tåre av smerte; den er en bønn om takknemlighet for de mange år hun har stått ved siden av ham, for hver eneste oppvask, hver nattlig vakt, og for den kjærligheten som har vokst i et hus som en gang var tomt.
Mikkel legger den nyfødte brorens hånd på den lille jentas rygg, og Elise, som nå er blitt en ung kvinne med en sang i stemmen, synger en rolig vuggesang som fyller hver krok i huset. Ivar, med studier som endelig har funnet ro, lover å bringe kunnskap inn i den lille landsbyen, og Sondre og Lars, som nå håndterer jordens rytmer, lover å lære barna om respekt for naturen.
Den første morgenen etter fødselen samles familien rundt kjøkkenbordet. På bordet står en enkel brødskive, men den er dekket av kjærlighetens krydder: latter, historier fra barndommene og drømmer om fremtiden. Kari, som har stått ved siden av Luisa gjennom alt, plukker opp en liten papirkopp og reiser et glass med eplejuice. «Til ny begynnelse», sier hun, og alle løfter glasset høyt.
Luisa ser på den lille gutten som sover med et ryddig bånd rundt håndleddet og tenker på sin egen reise fra en stille barnepike til «Lise», til den hun alltid har vært hjertet i hjemmet. Hun forstår nå at blodet som binder dem, ikke nødvendigvis er den samme, men at kjærligheten er en arv som kan bygges av hver eneste handling, hver eneste hånd som støtter den andre. Hun legger den lille jentas hode på en pute av myke tepper og hvisker: «Du vil vokse opp i en verden hvor du vet at du er elsket, uansett hvem du er. Og du vil aldri gå alene.»
Som solen går ned over den hvite hytta, ser Egil ut over den lille gården, der fire barn leker med den nyfødte gutten mens den lille jenta ser på dem med en nysgjerrig glød. Han tar et siste drag på sin sigarett, slukker den og legger den på bordet. Med et rolig smil sier han: «Dette er slutten på en epoke, men begynnelsen på en ny. Vi har overlevd stormer, vi har mistet, men vi har også funnet nye grunner til å elske. Nå skal vi gå videre sammen.»
Og i den stille natten, mens stjernene blinket over fjellene, hørte de et svakt, men bestemt hyl fra den nyfødte gutten, som om han ropte: «Vi er her. Vi er hele.». Leseren blir igjen med et hjerte som slår i takt med deres, og en visshet om at uansett hvor mange ganger livet prøver å trekke oss fra hverandre, vil ekte familie alltid finne veien tilbake, sterkere enn før.
