Hun byttet ut bestemors stygge ring med moderne smykker – og moren hennes lagde et drama Min mor ga meg min bestemors ring. Dette er ingen vintage-ring, men et lite pent design (hvis man kan kalle det et design), og den er altfor stor for meg. Jeg ville aldri brukt den. Så jeg tenkte, siden ringen nå er min, kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil med den. Jeg gikk til gullsmeden og byttet den med et smykke jeg faktisk likte – med litt ekstra betaling. Jeg ringte moren min for å dele min glede over det nye kjøpet, men hun reagerte med sinne. Hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du selge ringen uten at jeg visste det? Det er ikke bare en ring, det er et minne. En familieklenodie. Jeg forklarte at siden ringen er min, har jeg rett til å bestemme over den. Men det hjalp ikke. Mamma ville ikke engang høre på meg. Vi la på. Litt senere ringte hun, men da var jeg så sint at jeg ikke tok telefonen. Hun sendte meg en SMS. Det viste seg at dette uheldige smykket ikke var min gave likevel, men noe jeg fikk til oppbevaring – jeg kunne altså ikke gjøre noen ting med det. Så hvorfor skulle jeg ha den? Det er en dårlig situasjon. Det er rart at min mor oppførte seg slik. Enten gir man noe bort, eller ikke. Min bestemor lever fortsatt, og forholdet mellom oss og min mor er ganske spent. Hva slags klenodie er det? Dette er historien jeg leste på Facebook-feeden min i går, og jeg ble så dratt inn at jeg bare måtte diskutere det. Personlig kan jeg ikke forestille meg å kvitte meg med en familiearv. Greit, kanskje det ikke er et smykkeverk, men det er fortsatt en del av familiehistorien, enten man liker det eller ikke. Selv om ingen noen gang bruker ringen, er den en sjeldenhet. Neste generasjon vil se med undring på hva slags smykker deres forfedre brukte. Og moten går i sirkler. For datteren vil det være et minne om moren når hun en dag ikke er her, og om bestemoren også. Men denne jenta byttet den ut med en moderne variant. Jeg nevner ikke engang kvaliteten på dagens gull. Til sist kan man jo ta ringen til gullsmeden for å lage noe nytt. På den måten beholdes minnet, og smykket blir brukt, ikke liggende ubrukt. Det forblir en del av historien. Om ikke annet kan man kjøpe seg nye smykker, og la ringen være i fred. Jeg står helt på morens side og forstår hennes sinne. Det falt henne ikke engang inn at datteren kanskje ikke skjønte at dette er et minne. Det er en gave, men en som bør tas vare på. Det er ikke alltid greit å selge eller gi bort vanlige gaver, og dette er bestemors ring. Men på den annen side kan man forsøke å forstå datteren. Hun bryr seg ikke om gamle ting – hun vil ha noe hun kan bruke, ikke bare oppbevare. Loppemarkeder er fulle av gamle familiearv som før eller siden blir unødvendige. Kanskje det er bedre å leve her og nå, uten å binde seg til familiehistorier? Om ikke hun har behov for slike minner, skal vi da klandre henne? Og hennes mor har heller ikke lært henne disse enkle sannhetene.

Mamma ga meg ringen som tilhørte mormor. Ringen er verken gammel eller stilfull, og designet er, ærlig talt, lite pent om det i det hele tatt kan kalles et design. Den er også altfor stor for fingeren min, og jeg kunne aldri tenkt meg å bruke den. Ettersom jeg nå eier ringen, tenker jeg det må være greit å gjøre med den hva jeg vil. Jeg tok derfor turen til gullsmeden, la til litt ekstra penger, og byttet den til en moderne ring som jeg virkelig liker.

Da jeg ringte mamma for å fortelle hvor fornøyd jeg var med det nye kjøpet, tok det helt av. Hun ble rasende.
«Hvordan kunne du gjøre noe slikt? Selge ringen uten å spørre meg først? Det er jo ikke bare en ring, det er minner. En familieklenodium.»

Jeg prøvde å forklare at når noe først er gitt til meg, så har jeg jo rett til å bestemme over det. Men hun ville ikke høre. Hun var så oppskjørtet, og samtalen endte uten noen løsning. Senere ringte hun meg igjen, men jeg var fortsatt så irritert at jeg ikke svarte. Hun sendte meg en melding, og da kom det frem at ringen egentlig bare skulle oppbevares hos meg, ikke gis bort jeg skulle ikke gjøre noe som helst med den. Hva skal jeg med det? Hele situasjonen føles bare ubehagelig. Det er rart hvordan mamma oppfører seg enten gir man bort noe til noen, eller så lar man være. Mormor lever fortsatt, og forholdet mellom henne, mamma og meg er temmelig spent allerede. Hvor spesielt minne skal egentlig en slik ring være?

Jeg leste denne historien på Facebook i går, og ble så engasjert at jeg ville ta opp temaet her. Personlig kunne jeg aldri bare kvitte meg med et familieklenodium, selv om det kanskje er mer kitsj enn kunsthåndverk. Det er uansett en del av familiehistorien, uansett hvilket forhold man ellers har. Ingen bruker kanskje ringen, men slike gamle ting er sjeldne i dag. Generasjonene etter oss kommer til å studere med interesse den typen smykker forfedrene brukte, og hvem vet kanskje blir det moderne igjen? Ting går jo alltid i sirkler. For datteren blir det jo et minne, den dagen mor ikke er her lenger. Og om mormor også.

At jenta bytter ringen mot en moderne versjon vel, jeg skal ikke si noe om kvaliteten på dagens gull. Det går an å ta med gamle smykker til gullsmeden og få dem oppgradert, så både minnet og bruken ivaretas. Man kunne fortsatt bevart historien, samtidig som smykket ble brukt og likt. Slik hedrer man arven, og ringen kan sendes videre til neste generasjon.

Man kan jo også bare bruke litt av egne penger på nytt smykke, og la den gamle ringen ligge i fred.

Selv støtter jeg mamma fullt ut og forstår irritasjonen hennes. Det falt henne sikkert aldri inn at datteren ikke skjønte at ringen var et minne. At det var en gave ment for å beholdes. Til og med vanlige gaver føler man ikke er riktig å selge eller gi bort med en gang, og her snakker vi om mormors ring.

Men på den andre siden kan jeg prøve å forstå datteren litt. Kanskje hun ikke er typen som knytter seg til ting. Hun vil helst ha ting hun faktisk kan bruke, ikke bare ha liggende. Loppemarkeder er jo fulle av gamle familiesaker som før eller siden havner der fordi noen ikke trengte dem. Kanskje det er bedre å leve i nuet og ikke binde seg til gamle historier? Hvis hun ikke har behov for slike minner, må vi egentlig dømme henne for det? Kanskje mor heller aldri fortalte henne betydningen av disse enkle sannhetene.