Du, hør nå her! Du skulle bare visst hva som skjedde hos gamle Astrid ute på landet. Katten hennes, den gamle Bamse, tok kvelden. Og det var ikke hvem som helst, altså! Bamse hadde flere seire bak seg både over naboens puser og mus i fjøset. Men han begynte jo å dra på åra, ble hele tjueto år gammel, så noe annet var vel ikke å vente.
Så Astrid pakker inn Bamse i et rent kjøkkenhåndkle, griper spaden, og tusler bak uthuset for å grave grav. Mannen hennes, Gunnar, drev og rotet nedi kjelleren med noe han ikke fikk til, og banna og sverta som bare en nordmann kan.
Når Astrid hadde gjort sitt for Bamse, kastet hun igjen jorda, og kom gående tilbake med den leirete spaden slengende i hånden. Da kom Edel, hun nye naboen fra byen, forbi.
God dag, Astrid! sier Edel sånn formelt hun er litt sånn byfrue, vet du. Hva holder du på med da?
Nei du, sier Astrid. Gunnarn min måtte gi tapt i dag, stakkar. Nå har Gud hentet ham. Jeg gråt litt og så la jeg ham i jorda bak uthuset.
Edel stivner helt, hun hadde jo sett Gunnar på Kiwi bare i går, kjørende trillebår og kjøpe sukker, røyk og ei lita flaske akevitt.
Det kan da ikke være sant? døde Gunnar så brått? Jeg så ham jo i går!
Jadda, i går var han støl i kroppen, men i full vigør. Spiste opp hele silda sjøl, og vi koste oss sammen på kvelden sier Astrid, og sukker tungt.
Edel begynner å få store øyne.
Men i dag tidlig, vet du, da var det slutt. Han la seg på benken, mumla noe, og så var det over, sier Astrid rolig.
Edel slår korsets tegn som om hun enda visste hvordan. Jaja, sånn er livet vel. Var-Gunnar så borte vekk. Men hvorfor den spaden da?
Har jo sagt det, sier Astrid tålmodig. Gravla ham bak uthuset, sveipa han i et rent laken, og satte ei grankvist så jeg skulle finne igjen plassen.
Edel var ikke akkurat oppvokst på bygda, skjønte ikke helt at Astrid kunne grave ned mannen sin sjøl, uten videre. Og stikke en grein, for å huske hvor.
Du er nå i hvert fall grundig, Astrid, sier Edel og er helt forvirra. Men skal du ikke si ifra til lensmann og alt det der?
Da så Astrid bare rart på henne, før hun lo høyt og hjertelig. Jøye meg, skal vi mase på lensmann for hver gamle krok som forsvinner, eller? Lensmannen springer jo ikke rundt etter hver en Gunnar som takker for seg. Da får vi heller ringe justisministeren direkte, du!
Edel tidde stille. Astrid slengte spaden over på andre skuldra.
I byen har dere vel deres regler og lover, sier hun med et lurt smil. Hos oss går det på gamle måten. Dørn en, så grav vi ham nedi. Masse plass bak uthuset.
Ja jeg skjønner jeg har litt å lære om bygda, mumler Edel. Men må du grave ham i buskaset, da? Kan du ikke heller legge ham på kirkegården, sånn som folk?
Nå begynte Astrid å bli småirritert. Og hvor skulle jeg legge han, da, syns du? Ikke på kirkegården sammen med ordentlige folk vel. Det blir for mye av det gode. Alle har da alltid ordnet det bak uthuset.
Edel fikk så hakeslepp at hun satte seg på en stabel vedskier, og lot som hun ikke var redd for spaden til Astrid.
Du altså, samler folk bak uthuset! Ble det mange etterhvert? spør hun forsiktig.
Å, joda, sier Astrid tankefullt. Før Gunnar var det for eksempel Tassen. Snill å se til, men skikkelig kjeltring innerst inne. Kom gjerne snikende på natta og la seg under dyna mi, og hele lakenet vått om morgenen! Den fikk passet sitt påskrevet, for å si det mildt. Og før det hadde jeg Kose han var snill og mild, men også han ble gammel og takka for seg. Jeg har vært gjennom en del, altså.
Så satte hun spaden brått ned i mosen, som for å markere punktum.
Nå ligger de pent på rekke: Gunnar, Tassen, Kose… mine kjære. Og ikke vær redd, Edel dattera mi Tone har lova å finne en ung en til meg snart. Skal da vel holde ut i mange år til!
Hva Edel egentlig tenkte, veit jeg ikke. For i det samme kom gamle Gunnar opp bak skjøtet, full av jord og sinna som en okse.
Er du ute etter å ta livet av meg, kvinnfolk? ropte han. Fikk halve kjellertaket over meg, ropte og ropte! Klarte så vidt å komme meg løs, mens hun her står og skravler!
Han rev spaden ut av hånda hennes og sa: Gi meg det verktøyet! Må jo grave frem støvlene mine, og flaska står igjen der nede og!
Da glapp det for Edel, hun seg fredelig ned fra krakken og svimte helt av. Så da var det nå i hvert fall godt at den lille flaska med akevitt fortsatt lå i kjelleren den kom godt med etterpå!
