Fredag. Kari hadde hatt en tøff dag. Hun måtte ordne noen forretningsavtaler og holde en samtale med ledelsen. Kari skulle vise potensielle leietakere noen boligalternativer. Da hun nærmet seg slutten av arbeidsuka, syntes hun virkelig at hun fortjente å spise middag ute.
Restauranten hun valgte var et fasjonabelt sted i sentrum av Oslo. Folk pleide å feire bursdager der. Utenfor sto det alltid nye, dyre biler parkert. En enkel forrett kostet nesten det samme som en pen festkjole. Men hvorfor skulle man ikke unne seg noe ekstra av og til? Restaurantsjefen kom bort til Kari og fulgte henne til et bord. Det var ikke mange gjester i lokalet, og i bakgrunnen lød rolig jazzmusikk. På scenen sto en norsk sangerinne og sang.
Velkommen til restauranten vår. Jeg vil gjerne anbefale dagens rett, skalldyrsuppe, sa servitøren høflig. Takk, men jeg vil gjerne ha et glass vann først, svarte Kari. Hun var egentlig ikke tørst, hun trengte bare litt mer tid. Hun visste restauranten var dyr, men så dyr! Virket nesten som om mobilnummeret hadde flere siffer enn prisen på menyen. Kari la merke til at restaurantsjefen gløttet skeptisk mot henne. Det var vel ikke mange som bare bestilte vann på et sånt sted. Personalet hadde allerede gjort seg opp en mening: slitne hvite joggesko, en velbrukt svart jakke med merker, og en veske som hadde sett bedre dager.
De sneglet blikk mot Kari og mumlet seg imellom, helt sikre på at hun måtte være en slags tigger. Kari tok opp menyen og later som hun gransket den nøye. «Reker i fløtesaus for disse pengene … jeg kunne betalt strømregninga for samme pris», tenkte hun. «Tiramisu for en halv månedslønn? Bedre å lage den selv hjemme.» Kan jeg få bestille noen bruscetta med blåmuggost og pære? spurte hun servitøren. Jeg må nesten spørre kjøkkensjefen, det står jo under frokostmenyen, svarte han høflig.
Ikke bare servitørene og sjefen, men flere av gjestene i restauranten begynte å stirre på Kari. Prøv å signalisere for gjesten at dette ikke er en gatekafé, men en eksklusiv restaurant, sa sjefen hardt til servitøren inne på kjøkkenet. Kjapp deg, vi kan ikke miste stamkundene våre på grunn av henne. Men hun er jo også vår kunde, jeg må servere henne, protesterte servitøren lavt. Hør på meg nå: Hvis du ikke fjerner den tiggeren ut herfra umiddelbart, skal jeg sørge for at du aldri får jobb på et annet utested i Oslo, freste sjefen irritert.
En dame ved nabobordet hadde overhørt hele samtalen. I mellomtiden prøvde Kari å rette på klærne sine for å ikke se altfor ustelt ut. Hun visste selv at hun så sliten ut. Plutselig kom servitøren med en tallerken fylt med duftende reinsdyrstek med kirsebærsaus. Lukten spredte seg i hele rommet.
Beklager, men dette har jeg ikke bestilt, utbrøt Kari raskt. Du behøver ikke bekymre deg, det er allerede betalt av en fast kunde, forklarte servitøren og nikket mot damen ved nabobordet. Det var det beste Kari noen gang hadde smakt. Kjøttet nærmest smeltet på tungen. Hun bladde nysgjerrig i menyen for å se prisen og hun ble helt paff! Hun følte seg pinlig berørt, ville bort til damen og spørre om kontonummeret henne, så hun kunne betale tilbake med én gang hun fikk lønning.
Beklager, men jeg har virkelig ikke råd til slikt. Dette er dine penger og jeg er jo helt fremmed for deg. Hvorfor valgte du å spandere på meg? Jeg forstår akkurat hvordan du har det, svarte damen med et vennlig smil. Jeg vokste opp i en liten bygd utenfor Tromsø, oppdratt av bestemoren min etter at foreldrene mine døde i en bilulykke. Alt jeg har fått til i livet skylder jeg henne. Hun lærte meg å være snill med andre. Jeg har jobbet hardt og driver nå min egen bedrift, men jeg har aldri glemt bestemorens råd. Derfor ville jeg hjelpe deg i dag.
Da Kari hadde gått, kalte damen på restaurantsjefen. Du er herved oppsagt. Man kan ikke dømme folk ut fra utseendet. Hun var en av våre kunder, og du hadde ingen rett til å kaste henne ut fra min restaurant. Unnskyld, det skal aldri skje igjen, stotret han. Det holder, du trenger ikke komme tilbake i morgen. Menneskelighet er det viktigste jeg ønsker fra mitt personale.
I dag lærte jeg noe viktig: Å behandle andre med respekt og vennlighet kan bety mye mer enn man tror. Bak klær eller fasade skjuler det seg alltid en historie. Det er menneskelighet og omsorg vi trenger mest både fra andre og fra oss selv.
