Tål, kjære! Du er nå i en ny familie, og du må respektere deres regler. Du har giftet deg, ikke bare kommet på besøk.
Hvilke regler, mamma? Alle er her så tullete! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er tydelig!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor?
Fest! Fest! På med en gang! ropte Gunn Haldorsdatter, midt i kjøkkenet, ansiktet rødt av sinne, øynene brente av raseri. Når mannen går ut og fester, er det kvinnen som får skylden. Hva skal jeg forklare deg nå?
Gunn var i full krig. Hun skrek på sin svigersønn, den unge mannen Bjørn, som om hun var gal. Alt kom av at hun mistro henne, den yngre datteren, for utroskap fra hans sønn, den unge Borghild.
Synnøve, en spenstig, sart pike med store, naive øyne, stod oppsatt mot veggen og prøvde å få den rasende kvinnen til å roe seg.
Gunn, det er jo urimelig. Han har familie, barn forsøkte Synnøve å forsvare seg, men svigermoren avbrøt henne med en håndbevegelse som en fluktende flue.
Dette er din familie? Eller ditt barn som ikke vil ha meg og besteforeldrene? spottet hun. Din oppdragelse, forresten!
Hvilken oppdragelse, Gunn? Ivan er bare ett år gammel. Han er fortsatt helt liten, protesterte Synnøve dempet.
Liten? kvinnen rynket på nesen. I Egersens barnebarn er enda mindre. Han gjør akkurat som din hun viftet mot barnerommet.
Egentlig er han ditt barnebarn, svarte Synnøve med skjelvende stemme. Barna merker dårlige mennesker. Kanskje derfor vil han ikke gå til dere.
Er vi dårlige? Så er dette en fargerik geit! ropte Gunn. Hvor bor du, vakre vår? Hvem betaler du for maten? Hvem bruker du andres penger? Utakknemlig!
Synnøve var lei av å krangle med den stormende svigermoren. Hun hadde tusen ganger sagt til Bjørn at hun ønsket å bo for seg selv, men den bortskjemte sønnen av sin mor så ingen nødvendighet i det.
Han likte å bo hos foreldrene. Han følte seg som en katt i fanget til moren. Han gikk rolig på jobb, mens alle huslige plikter vask, rydding, matlaging ble håndtert av de eldre. Ikke et liv, men et eventyr!
Synnøve prøvde først å opprette kontakt med Gunn. Hun hjalp til i huset, støttet henne i alt, selv når Gunn rant over livets små irritasjoner og naboer. Men etter hvert skjønte hun at alt var forgjeves.
Uansett hvor god og tjenestevillig Synnøve prøvde å være, hatet Gunn henne, og Synnøve skjulte ikke dette.
Jeg tok med den udugelige inn i huset, som om det ikke fantes noen andre unge kvinner fortalte Gunn Haldorsdatter til naboen mens Synnøve samlet leker som Bjørn hadde kastet rundt i vinduet, og alt ble hørt.
Til og med fra nabobyen kom han! Det måtte være en grunn! Våre damer er bedre, flittigere og klokere.
Ikke sant! nikket nabokvinnen, den sladderaktige bestemor Mona, som allerede hadde hørt alle landsbyens sladder.
Jeg forstår det, men du, Gunn, du har alltid sagt at hendene dine ikke er tilstrekkelige. Du kan ikke ordne det.
Du aner ikke hvor mye! Ingen kan stole på deg. Enten mister du eller ødelegger. Og barnet ditt er ikke som det andre.
Hos Egersens barnebarn er det en helt annen sak. En rolig, forstandig gutt. Denne lille eningen er bare oppblåst og gjør som om han øver seg. Det er tydelig at genene er feil.
Når livet ble uutholdelig, ringte Synnøve til moren i nabobyen, klaget og gråt. Moren svarte:
Tål, kjære! Du er nå i en ny familie, så du må følge deres regler. Du har giftet deg, ikke bare kommet på besøk.
Hvilke regler, mamma? Alle er her helt tullete! Spesielt svigermoren! Hun hater meg, det er åpenbart!
Har du noen gang hørt om en snill svigermor? Alle har vi gått gjennom dette, og du må også. Det viktigste er at du ikke viser hvor tungt det er. Tål.
Synnøve skjønte at hun ikke kunne løse saken med den sky og ubesluttsomme moren, så hun truet med å ringe faren.
Du må skåne faren din! skrek moren. Du vet at han har en pågående prøveløslatelse. Ett feiltrinn, og han blir bak lås og slå!
Synnøve forsto alt. Hun visste at faren elsket sin eneste datter dypt. Han hadde fått en betinget dom for et innbrudd han hadde gjort da noen hadde truet Synnøve i den lokale butikken.
Hun visste også at faren ikke ville tie hvis han fikk vite hvordan svigermoren mishandlet sin eneste datter. Han var en hett temperament!
Jeg vil ikke fortelle faren, svarte Synnøve. Men hvis svigermoren fortsetter slik jeg vet ikke hva jeg vil gjøre.
Alt vil ordne seg, kjære, gjentok moren for å berolige henne. Om noen uker vil du ikke engang huske denne praten.
Synnøve ville helst glemme det, men forholdet til Gunn ble bare verre. Gunn virket stadig mer bitter, som om alt var hennes egen skyld. Selv hennes mann, den gamle Ivan Steffensen, en sliten mann, kunne ikke holde igjen.
Hvorfor roper du kontinuerlig på jenta? prøvde Ivan en morgen da krangelen hadde nådd toppunktet. Hun vil gå bort fra oss! Det er riktig å gjøre!
Jeg skal gå bort! skrøt Gunn, med all sin raseri rettet mot mannen. Jeg skal dra saken for retten, få tilbake hver krone vi har mistet de siste årene! Jeg skal ta barnet hennes, så hun ikke får oppdra et barn i en så verdiløs familie!
Synnøve visste at Gunn spratt med tomme ord, men hun var fortsatt redd. Hun elsket fortsatt sin ektemann, Bjørn.
Ryktene om at Bjørn i hemmelighet flørtet med sin eksOlga, viste seg å være kun landsbyens sladder, som svigermoren selv hadde spredd videre.
Hvor lenge Gunn ville fortsette å trakassere Synnøve, er ukjent, men hennes sladderlyst var uten grenser. En dag, i godt humør etter en ny «seier» over svigersønnen, fortalte hun sin beste venn, bestemor Mona, om sine «bragd». Hun la til nye detaljer, pyntet på historien, og spredte den videre til en annen venn, til og med til mannen sin og slik nådde historien om den «dumme svigerdatteren» og den strenge svigermoren hele landsbyen.
Bjørns far, den strenge mannen, to meter høy med brede skuldre, tenkte raskt. Han tok med seg en øks, den han nettopp hadde brukt til å hogge ved, og uten å ta av seg arbeidsjakken hoppet han på sin gamle motor, en Volvo 240, og uten å si et ord til kona, satte han kursen mot nabobyen for å befri datteren fra den ydmykende fangenskapet.
I mellomtiden brøt det ut et ekte skandale i Gunns hus. Den unge moren hadde for et øyeblikk forlatt den lille gutten Vilde på den nye, lysende oransje sofaen for å hente en ny bleie.
Da hun kom tilbake, oppdaget hun en liten brun flekk under ham. I Gunns øyne vokste flekken til en enorm, sort sopp som truet med å svelge hele stuen. Hun stormet inn som en torden og ropte på svigerdatteren:
Du ødela sofaen! Min favoritt! Vet du hvor mye den kostet? Jeg vil rive av deg armene og sy dem på nytt, så du får vondt!
Jeg skal ordne opp. Jeg skal vaske alt, prøvde Synnøve å roe henne, med skjelvende hender og en klut i hånden.
Hva skal du vaske? Den er jo ny! Hvorfor skulle du vite? Du har aldri kjøpt noe med egne penger!
Og dere? brøt Synnøve sammen. Dere har alltid levd på mannens skuldre!
Gunns ansikt ble rødt av skam.
Nå tørk av flekken, så må dere marsjere hjem med gutten! Dere skal bo hos meg og lære dere god oppførsel!
Synnøve, gråtende, prøvde å fjerne flekken. Den brune merket på den lyse sofaen nektet å gi etter, som om den lo av hennes hjelpeløshet. Den lille Vilde, som forsto morens uro, skrek høylytt; hans gråt forsterket den allerede spente atmosfæren.
Gunn sto over Synnøve, fortsatte å kaste ut kraftige banning. Hun merket ikke at en fremmed figur hadde kommet inn i døråpningen. Det var Synnøves far, Kjell. Han sto som et monument, hånden knyttet rundt øksens treskaft.
Et øyeblikk snudde Gunn seg, som om hun følte en tilstedeværelse. Øynene hennes falt på verktøyet.
Hun visste alt om Kjells temperament, hans fortid og den betingede dommen. Frykten kjørte inn i henne som en kald vind.
Å, hei, Kjell! Jeg jeg oppdro Synnøve mumlet Gunn.
Jeg hørte hvordan du oppdrar henne, svarte Kjell med en dyp, truende stemme, og gikk rett inn i rommet, kun i sokkene.
Han løftet øksen over hodet, så Gunn automatisk trekke seg tilbake. I stedet for å svinge, la han den forsiktig på skulderen og rakte hånden til datteren.
Kom, Synnøve, du har ingenting å gjøre her, sa han og førte henne mot døren.
Stopp, svoger! ropte Gunn, nå litt komme tilbake fra sjokket. Hva skal jeg si til min sønn?
La ham komme til meg, med sin kone. Jeg vil snakke med ham som en mann, svarte Kjell med et kaldt blikk som talte mer enn ord.
Kjell tok med seg Synnøve og lille Vilde. Bjørn nølte lenge med å hente sin familie; han fryktet å møte svigerfaren. Til slutt samlet han motet.
Kjell og Bjørn satt ned i den lille kjøkkenet. Kjell truet ikke, men hans rolige, faste stemme og øksen som hvilte på bordet ga ordene tyngde.
Bjørn lovet at de skulle bo for seg selv, at Gunn ikke lenger skulle blande seg i deres liv, og at han ville beskytte Synnøve og barnet. Han sverget også å aldri la svik komme inn igjen.
Da Kjell ga Bjørn en fast håndtrykk, kjente han at spøken med denne mannen var dårlig; han måtte holde sine løfter.
Fra den dagen holdt Gunn seg unna svigerdatteren og barnebarnet. Hun hilste aldri på dem i gaten, og hun lot dem være i fred.
Bjørn og Synnøve bodde for seg selv. Deres liv ble fylt med forståelse og ro. Kanskje de hadde lært svigerens visdom, eller kanskje kjærligheten bare vant.
**Livsvisdom:** Når respekt og forståelse fra begge sider svikter, er det modigheten til å stå opp for seg selv og sette grenser som til slutt skaper fred i familien.
