30. mars
Hold deg unna meg! Jeg har aldri lovet å gifte meg med deg! Dessuten vet jeg ikke engang om det er mitt barn. Kanskje det ikke er mitt i det hele tatt? Gå du din vei, jeg tror jeg drar nå, sa Lars kaldt til forbløffede Ingrid.
Der sto jeg, kunne ikke tro verken det jeg hørte eller det jeg så… Var det virkelig Lars, han som svevde på skyer med meg og visket søte ord?
Var det min Lasse, han som kalte meg Ingjerd og lovet meg hele verden?
Nå var alt jeg så en ukjent, stresset og sint mann… Jeg gråt i flere dager, vinket Lasse farvel for alltid.
Men alderen jeg var tross alt trettifem, og med mitt anonyme vesen og usynlig liv, visste jeg at sjansene for ekte kjærlighet var små. Så jeg bestemte meg for å få barnet mitt!
Da tiden var inne, fikk jeg en liten jente med kraftig stemme. Jeg kalte henne Ragnhild.
Hun vokste opp rolig og snill. Det var som om hun visste at uansett om hun ropte eller ikke, ville ingenting forandre seg.
Jeg sørget for at Ragnhild fikk mat, klær og leker. Men kjærligheten kom liksom aldri naturlig hos meg. Aldri et ekstra kjærlig klem, aldri tid til å ta henne med ut det ble bare ikke slik. Hun strakte ofte hendene ut etter meg, men jeg var enten opptatt, sliten eller hadde vondt i hodet. Morinstinktet våknet rett og slett aldri.
Da Ragnhild var sju, hendte det noe uventet jeg møtte en mann.
Ikke bare det, jeg tok ham med hjem! Hele tettstedet begynte å sladre så useriøs Ingrid var blitt!
Mannen, Per, var verken lokal eller fast tilknyttet noen. Han jobbet der han fant noe, og bodde visst overalt og ingensteds. Kanskje han til og med var en luring, mente folk. Jeg jobbet på nærbutikken, og han hjalp til med å losse varer. Slik begynte vårt forhold.
Snart inviterte jeg Per hjem for å bo hos oss. “Hva med datteren din?” hvisket naboene. Ingen kunne få Per til å åpne seg, han sa så lite sikkert hadde han noe å skjule.
Men jeg brydde meg ikke om andres meninger. Jeg visste innstinktivt at dette var sjansen jeg hadde igjen.
Etter en stund begynte bygdefolket å mene noe annet om han ordknappe Per.
Huset mitt hadde forfalt uten en manns hånd gikk det bare én vei. Først fikset Per trappen, deretter lappet han taket, satte opp gjerdet. Hver dag var det noe nytt han reparerte, og hjemmet mitt fikk nytt liv. Da folk så at Per kunne sine saker, begynte de å be om hjelp. Han svarte ofte: “Hvis du er gammel eller fattig, hjelper jeg deg gratis. Ellers må du betale meg i kroner eller brød og melk.”
Noen betalte i penger, andre med hjemmelaget syltetøy, kjøtt eller egg.
Før Per kom inn i livet vårt hadde jeg ikke mulighet til å ha husdyr, så Ragnhild fikk sjelden melk. Nå hadde vi hjemmelaget melk, rømme og smør i kjøleskapet.
Per var en mann med gull i hendene som vi sier, både snekker og kokk. Selv jeg begynte å blomstre, selv om skjønnhet aldri hadde vært min sterke side.
Jeg ble mildere mot Ragnhild også. Hun gikk nå på skolen, og jeg fant til og med et smil i meg. Plutselig visste jeg at hun hadde smilehull.
En dag satt jeg på trappa og så på Per jobbe med noe i hagen. Så løp jeg til nabojenta og ble borte til kvelden tiden forsvant. Da jeg åpnet porten hjemme, ble jeg stående som frosset.
Midt på tunet hang det en huske! Den svaiet i vinden og ropte på meg.
“Er den til meg? Onkel Per! Har du laget den til meg? Huska?!” kunne jeg ikke tro mine egne øyne.
“Klart den er til deg, Ragnhild,” svarte vanligvis tause Per og lo.
Og jeg gyngte høyere og høyere til vinden suste i ørene aldri hadde jeg vært så glad!
Per tok på seg å lage mat også, fordi jeg måtte på jobb grytidlig. Han laget både frokost og middag. Han bakte kaker og lagde den beste gratengen! Han lærte meg å lage mat og dekke bordet så mange talenter skjulte det seg i denne stille mannen.
Da vinteren satte inn, fulgte Per meg til og fra skolen hver dag. Han bar skolesekken min og fortalte om sitt eget liv.
Han fortalte om hvordan han hadde pleiet sin syke mor og solgt leiligheten for å hjelpe henne. Og hvordan broren klarte å lure ham fra barndomshjemmet. “Slik kan nære folk også være,” sa han, så jeg skulle forstå.
Per lærte meg å fiske. Om sommeren tok han meg med til elva i grålysningen, vi satt stille og ventet på napp. Slik lærte han meg tålmodighet.
Etter hvert kjøpte han min første sykkel og lærte meg å sykle. Når jeg slo knærne til blods på grusveien, var det Per som fant frem grønnsåpe og plaster.
“Ingrid, jenta slår seg jo,” klagde mamma til ham.
“Neida, hun lærer å reise seg igjen,” svarte han alltid rolig.
En nyttårsaften fikk jeg hvite skøyter av Per. Familien satt samlet rundt middagsbordet, Per hadde dekket opp sammen med meg.
Klokka slo midnatt, vi skålte og lo. Dagen etter våknet jeg av min egen lykkelige skrik:
“Skøyter! Jeg har ekte skøyter! Tusen takk, tusen takk, Per!”
Jeg klemte dem inntil brystet, og tårene rant nedover ansiktet mitt.
Så gikk vi ut til elva Per måkte isen fri for snø, og jeg hjalp så godt jeg kunne. Han holdt meg i hånden, viste meg hvordan jeg skulle holde balansen, og etter mange fall var jeg plutselig på beina alene! Jeg jublet og kastet meg rundt halsen på ham.
“Takk for alt! Tusen takk, pappa…”
Da gråt Per, av glede. Han tørket diskret vekk de små maskuline tårene, men i vinterkulda frøs de til små iskrystaller på kinnet hans.
Senere vokste jeg opp og flyttet til byen for å studere. Det ble mange utfordringer akkurat som for de fleste. Men Per var alltid der.
Han kom på avslutningen, kjørte mat til meg på hybelen så jeg aldri skulle gå sulten.
Han førte meg til alters da jeg giftet meg. Da jeg lå på sykehuset og fødte, stod han utenfor på trappen sammen med mannen min, spent på gode nyheter. Han trillet barnebarna på tur og elsket dem som bare en far kan.
Så, som livet går, tok også Per farvel. Ved graven sto jeg og mamma, la på en neve jord og sukket tungt.
“Farvel, pappa… Du var den beste far i verden. Jeg skal alltid huske deg…”
Han ble igjen i hjertet mitt for alltid. Ikke som “onkel Per”, ikke bare som stefar, men som FAR.
For far er ikke alltid den som fødte deg, men den som oppdro deg, som delte dine gleder og sorger. Den som aldri slapp hånden din.
