HJERTET SLÅR IGJEN
Kjersti fikk lille Ingrid uten at noen visste hvem faren var. Man kan si hun bare “snublet” før ekteskapet.
Ja, Kjersti hadde en ung beundrer som var svært ivrig. Men noen giftemål ble det ikke snakk om. Til gjengjeld var han blendende vakker og usedvanlig høflig.
Kjersti tok ham under armen og med hodet høyt hevet, spaserte hun forbi damene “solsikkene” som satt foran blokka. Disse eldre damene snudde seg bestandig etter forbipasserende, akkurat som solsikker mot sola.
Den unge mannen hadde ingen fast jobb. Han fløy gjennom livet som en sommerfugl. Kjersti matet ham, ga ham kaffe, lot ham sove i senga si. Hun ville lagt ut et blomstrete teppe på veien hans dersom hun kunne.
Men en dag sa han plutselig, at han kjedet seg fryktelig med Kjersti; at hun ikke satte nok pris på ham som mann. Og dessuten kunne hun vel ta ham med til Syden en gang, hvis hun faktisk var glad i ham…
Kjersti gråt seg gjennom hele uka. Så rev hun i stykker bildet av denne “uelsket” mannen og brant det. En hel måned slet hun med sorgen alene. Etter det traff hun Henrik.
…En morgen da Kjersti stresset fordi hun var sent ute til jobben, sto hun og trippet utålmodig på bussholdeplassen. Plutselig stoppet en drosje rett ved siden av henne. Sjåføren åpnet døra og tilbød henne skyss. Uten å nøle hoppet Kjersti inn.
Underveis begynte sjåføren å småprate. Kjersti vurderte ham med et blikk. Mannen var i midten av førtiårene, velpleid, nybarbert, nyklippet, skjorta strøket. Kanskje det mest sjarmerende var de høflige manerene hans. Hele uttrykket hans bar preg av en omsorgsfull kvinnes hånd. Kjersti konkluderte med at det nok var moren hans.
Henrik, som han het, var det stikk motsatte av Kjerstis forrige bekjentskap. Kjersti ga ham nummeret sitt uten å tenke seg om hun ville gjerne bli bedre kjent. Det var faktisk første og eneste gang Kjersti fikk gratis drosjetur.
…De begynte å møtes. Henrik overøste Kjersti med blomster og små gaver, og kjærlighet.
En vårdag gikk Henrik og Kjersti en tur i skogen. Det var lyst i sjelen. Kjersti begynte å plukke hvitveis, og Henrik slengte seg ivrig med. De fikk plukket rikelig. Med buketten sin satte Kjersti seg i bilen.
Henrik satte seg bak rattet, og la forsiktig sin egen store bukett på baksetet. Kjersti tenkte straks: “Til kona.” Men hun turte ikke spørre. Tenk om han er gift? På et halvt år hadde Kjersti blitt vant til Henriks vennlighet, og hun valgte selvbedraget fremfor konfrontasjonen. Hun sa ingenting.
Men like etter kom Henriks kone hjem til Kjersti. Hun hadde med seg to små barn.
Her, unge dame, kan du oppdra disse! De elsker pappaen sin veldig høyt!
Kjersti ble så lamslått at hun knapt fikk frem tørrt:
Unnskyld, jeg visste ikke at Henrik var gift. Jeg mener ikke å ødelegge familien deres. Jeg innbiller meg ikke at jeg kan stifte noe bo under en annens tak.
Samme kveld gjorde Kjersti det slutt med den gifte mannen.
…Neste kjæreste var Georgi.
Han var georgier. Forholdet til Kjersti gikk som en storm og forsvant like raskt.
De møttes i bursdagsselskap hos venninnen. Georgi lot ikke Kjersti være i fred; denne rolige jenta ga raskt etter for den karismatiske mannen.
Georgi vant Kjerstis hjerte med et stort sinn, sjenerøsitet og optimisme. Med ham hadde hun aldri tid til å kjede seg eller synke ned i tungsinn. Georgi fant alltid på noe; livet hans virket problemfritt. Kjersti kunne ha fulgt etter ham til verdens ende. Men, dessverre…
Ett år bar Georgi henne nærmest på gullstol. Så reiste han hjem til Georgia han ble aldri helt fortrolig med livet i Norge. Kanskje var det klimaet, kanskje den syke moren som ropte…
Kjersti følte seg forlatt og uønsket. Nok var nok, bestemte hun. “Jeg får leve alene! Uten tårer i det minste.”
Akkurat da Kjersti hadde innfunnet seg med skjebnen som enslig kvinne, oppdaget hun at et nytt liv vokser under hjertet hennes. Da nyheten kom, stivnet hun! For det første: hvem er far til barnet? Og hva nå? Hvordan holde forstanden oppe i alt dette?
…En jente ble født. Kjersti ga henne navnet Ingrid. Ingrid ble hele meningen med Kjerstis liv. Jenta lignet på Georgi: sorte øyne, mørke krøller og det smittende smilet. Det gledet av en eller annen grunn Kjersti. Kanskje fordi hun elsket ham som ingen andre. Når hun så på Ingrid, mimret hun om lyse bekymringsløse dager med Georgi.
Selvfølgelig, av og til hadde hun lyst til å hyle av maktesløshet og misunnelse overfor gifte venninner. Men all tid og krefter gikk med til Ingrid, så gråte kunne hun rett og slett ikke tillate seg.
…Første september, Ingrid begynner på skolen.
Hun ble plassert ved pulten med en gutt som het Emil. Ingrid mislikte ham straks, og Emil kalte henne en “krøllete tulling”.
Barna tålte ikke synet av hverandre. Læreren så seg nødt til å bytte plass på dem. Likevel rakk de å krangle og slåss både titt og ofte i friminuttene.
Etter hvert dro Kjersti til skolen for å finne ut hvorfor Ingrid kom hjem klort og oppskrapet. Læreren, litt skyldbetynget, ga straks adressen til Emils familie. “Ta det gjerne med foreldrene,” foreslo hun.
Kjersti nølte ikke og dro for å forsvare barnet sitt.
…Døra ble åpnet av en småtravel mann, tørket hendene på et håndkle han hadde hengende om halsen.
Er det meg du skal til? Kom inn, vær så snill. Skal bare gi min rakker litt mat, så lager jeg kaffe, sa han og forsvant ut på kjøkkenet.
Kjersti tok av seg skoene og gikk inn i en liten stue. Med én gang skjønte hun at her hadde det ikke vært en kvinne på lenge: klær over alt, støv som danset i solstrålene og en sur røyk-lukt.
“Ja, vel…” tenkte Kjersti.
Verten kom inn med et brett; på det to kopper nytraktet kaffe. (Den duften ville Kjersti aldri glemme.)
Hva skylder jeg et så trivelig besøk? spurte mannen.
Jeg er moren til Ingrid, begynte Kjersti.
Aaa, da skjønner jeg alt min Emil er visst betatt av datteren din, smilte han.
Og det er derfor min Ingrid kommer hjem full av kloremerker? Kjersti gikk rett på sak.
Unnskyld? Hva sa du? faren til Emil så forvirret ut.
Jeg bare ber deg snakke med sønnen din. Takk for kaffen, sa Kjersti raskt og reiste seg for å gå.
Jeg skal snakke med ham, ikke bekymre deg, svarte han vennlig.
“Rakkeren” satt musestille ved kjøkkenbordet.
Kjersti gikk hjem. Den natten fikk hun ikke sove. Hun tenkte på møte med Emils pappa. Noe hadde slått rot i henne: denne lune mannen, nesten som drømmemannen hun aldri hadde trodd hun ville treffe. Og så denne kaffen! Ingen frier hadde noen gang servert henne kaffe, bare champagne, vin, martini i lange baner. Aldri kaffe. Nå lengtet hun etter å vite mer om denne familien.
Ubevisst ryddet og vasket hun leiligheten i tankene. Flyttet møbler, satte blomster i vinduskarmen… og fikk nesten lyst til å klappe “rakkeren” forsiktig på hodet.
Neste morgen våknet Kjersti med godt humør. Hun ba Ingrid være snill med Emil på skolen og ikke starte noen nye krangler.
Ukene gikk.
Så kom foreldremøtet hvor Kjersti igjen møtte denne mannen. Hun forsto nå at Emil ikke hadde noen mor. Hvorfor ellers var det bare pappa på møtet?
Dette fikk Kjersti til å ta mer initiativ.
Emils far tilbød seg å følge Kjersti og Ingrid hjem etter møtet. Det var desember, kvelden hadde allerede blitt mørk. Kjersti sa straks:
Gjerne!
Mannen presenterte seg:
Jeg heter Marius.
Hyggelig, jeg er Kjersti, svarte hun med et smil.
Tydeligvis likte Marius henne.
Han spurte forsiktig om de skulle feire nyttår sammen. Kjersti tenkte at hun vel hadde ingenting å tape. Det var lenge siden hun trodde på eventyrprinsen… Og hvor mange ganger skal man være redd for å brenne seg når man først har blitt skuffet? Sju år uten noen å dele hverdagen med hadde modnet Kjersti for Marius sin invitasjon.
Senere fortalte Marius at han var skilt for lenge siden. Kona giftet seg straks med hans beste venn. Emil beholdt han selv.
Marius hadde heller ikke skjønt hvor sterkt også han skulle begynne å savne kvinnelig nærhet, hvor mye Emil virkelig trengte en mor. En kveld innrømmet Marius sin kjærlighet til Kjersti.
Han hadde klart ikke å glemme henne siden den første kaffen hjemme hos seg.
Marius så i Kjersti både en perfekt hustru og en trygg mor for Emil.
Kjersti og Ingrid flyttet inn til Marius men først spurte de barna om det var greit.
Ingrid og Emil nikket motvillig.
Livet begynte å rulle… Marius var så lykkelig at han kunne vrenge fjell. Familien kjøpte seg en lys og romslig leilighet. Kjersti viet seg til hjem og barn.
Ingrid og Emil vokste opp i kjærlighet. Kjersti behandlet Emil som sin egen sønn.
Marius forgudet Ingrid, han var mild og varm mot sine to kjæreste jenter.
…Årene gikk og barna ble voksne. Emil og Ingrid giftet seg.
Marius og Kjersti ga sin velsignelse til det overraskende ekteskapet. Brudeparet bestemte seg for å dra på bryllupsreise til Paris, og Kjersti foreslo en sydentur for henne og Marius.
Marius nølte.
Kjersti, kanskje du heller skal kjøpe deg noe fint for de pengene?
Vær nå så snill! Vi kan for en gangs skyld få litt tid bare oss to! Dét har vi fortjent, insisterte Kjersti.
Og Marius ga etter.
De tilbrakte en uke i en liten kystby.
Det ble en uke av uendelig lykke. Marius overgikk seg selv han ga Kjersti blomster, strødde komplimenter, fortalte henne hvor høyt han elsket henne.
Avreisedagen tok de farvel med havet. Tidlig morgen, stranden var tom. Marius kysset Kjersti mykt og sa lavt:
Kjersti, jeg elsker deg inderlig. Virkelig…
Nå går jeg og tar et siste bad.
Kjersti så ham aldri mer.
Han druknet.
Redningsmannskapet fant ikke Marius. Havet lå speilblankt.
…Alene kom Kjersti hjem. Hun var i sjokk lenge. Den plutselige, meningsløse ulykken snudde alt på hodet.
Hvorfor skjedde dette nettopp Marius? Han som hadde vært så god svømmer. Hvorfor skulle hun bli enke som femtifemåring? Hvorfor svarte hun ham ikke på stranda, at hun også elsket ham?
For hun forsto det ikke: Da tok han jo farvel med henne.
Og mange flere spørsmål ble skreket inn i natten.
Kjersti lukket seg inne. Hun hatet havet. Livet mistet farger. Ingenting gledet lenger. Hun fikk jo ikke engang besøkt en grav; det fantes ingen.
Hjertet hennes var sønderrevet. Hun orket nesten ikke puste. Det sies at tiden leger alle sår. Feil! Den bare demper smerten verdens største savn etter et menneske man elsker. Man tror sårene har grodd, men rører man ved dem, brenner smerten fortsatt. Minnene gir aldri slipp, men vekker sorgen på nytt igjen og igjen.
…Kjersti leide to små hender. Katja og Martin. Hennes tre år gamle barnebarn. Familien rusler gjennom høstparken.
Som tradisjon stikker de innom kafeen. Kjersti kjøper is til Katja og Martin, en kopp kaffe til seg selv. Den samme kaffen. Den samme duften. Den gjør henne litt svimmel på en god måte. Kjersti føler noen ganger at Marius er like ved. At han ser alt og vet alt om henne…
…Årene gikk. Sakte lærte Kjersti å leve videre, og hun takket livet for å ha fått Marius. For de tjuefem årene med lykke.
Livet tar slutt; kjærligheten gjør det aldri.
