I dag var det gjester hjemme. Hos oss var det nesten alltid noen på besøk.
Alle satt og drakk, flaskene hopet seg opp, men det fantes nesten ikke mat. Ikke engang et brødstykke kunne jeg finne… På bordet lå bare sneiper og en tom makrellboks, jeg så nøye etter en gang til, men fant ingenting.
Jeg går nå, mamma, sa jeg og begynte rolig å dra på meg de slitte skoene mine.
Jeg håpet fremdeles at mamma skulle stoppe meg, at hun kanskje ville si:
Hvor skal du, gutten min, du har ikke spist, og det er kaldt ute. Bli inne. Jeg skal straks koke litt grøt, kaste ut gjestene og vaske gulvet.
Jeg ventet alltid på et vennlig ord fra mamma, men hun likte sjelden å si ting på en mild måte. Ordene hennes var skarpe, de fikk meg til å krympe meg og ønske å gjemme meg unna.
Denne gangen bestemte jeg meg for å dra for godt. Jeg var seks år gammel og syntes selv jeg var voksen nok. Først ville jeg tjene litt penger, så jeg kunne kjøpe et rundstykke, kanskje til og med to, for magen rumlet av sult.
Hvordan man tjente penger visste jeg ikke, men da jeg passerte Narvesen-kiosken, så jeg en tom flaske som stakk opp av snøen. Jeg puttet den i posen, fant en forlatt bærepose, og brukte halve dagen på å samle flasker.
Det begynte å bli en god bunke, de klirret i posen. Jeg forestilte meg hvordan jeg skulle kjøpe et mykt, ferskt rundstykke med valmuefrø, eller kanskje et med rosiner, eller muligens et med glasur men så kom jeg på at alle flaskene neppe ville rekke til glasur, så jeg lette etter enda noen flasker.
Jeg beveget meg nær plattformen på Lillestrøm stasjon, der voksne menn ventet på tog mens de drakk øl. Jeg satte fra meg den tunge bæreposen ved kiosken og løp for å plukke opp en nettopp forlatt flaske. Mens jeg var borte, kom det en møkkete og sint kar, han tok posen min, kastet et blikk på meg som fikk meg til å snu og tusle videre.
Drømmen om rundstykket forsvant som dugg for solen.
Det er jammen hardt å samle flasker også, tenkte jeg og fortsatte å traske i de sørpete gatene.
Snøen var våt og tung. Føttene mine var gjennombløte og iskalde. Mørket hadde falt på, og jeg husker ikke engang hvordan jeg ramlet inn i en trapperom, nærmest kravlet meg inn til radiatoren på reposet, og sovnet.
Da jeg våknet, trodde jeg først at jeg fremdeles drømte. Det var lunt, stille og koselig og det luktet noe vidunderlig godt!
Så kom en dame med et mildt og varmt smil inn.
Nå da, lille venn, sa hun vennlig. Har du fått varmen? Sovet godt? Bli med og spis litt frokost. Jeg så deg i oppgangen i natt, du lå der som en valp. Tok deg med hjem.
Er dette mitt hjem nå? spurte jeg, fortsatt litt vantro.
Hvis du ikke har noe annet sted å bo, så er det ditt hjem nå, svarte hun.
Alt føltes som et eventyr. Den fremmede tanten matet meg, tok vare på meg, kjøpte nye klær. Etter hvert fortalte jeg henne om mamma hjemme.
Den snille tanten het Ingrid, et navn som for meg lød nesten magisk. Jeg hadde aldri hørt det før, og tenkte bare gode feer kunne hete noe så pent.
Vil du at jeg skal bli mammaen din? spurte hun en dag, rakte armene ut og holdt meg inntil seg, akkurat som jeg alltid hadde drømt om.
Klart jeg ville det, men lykken tok brått slutt. Mamma dukket opp etter en uke.
Hun var nesten edru, men skrek og skjente på den fremmede damen som hadde tatt meg inn: Jeg har fortsatt foreldreansvar for sønnen min, så ingen skal ta ham fra meg!
Hun dro meg med seg ut i vinterkulda. Det snødde, og jeg syntes huset til tanten så ut som et hvitt slott der jeg så det forsvinne bak meg.
Livene våre deretter var bare triste. Mamma drakk, jeg løp ut fra leiligheten, sov på Oslo S, lette etter flasker, kjøpte brød for småpengene. Jeg pratet ikke med noen og tryglet ikke om noe.
Etter hvert fikk mamma ikke ha meg mer, og jeg ble plassert på barnehjem.
Det vondeste var at jeg ikke klarte å huske hvor huset til den snille damen var det som lignet et hvitt slott.
Tre år gikk.
Nå var jeg på barnehjemmet. Jeg var fortsatt stille og holdt meg mye for meg selv. Det kjæreste jeg visste var å tegne igjen og igjen tegnet jeg det samme bildet: Et hvitt hus, og snøfnugg som dalte ned.
En dag kom det en journalist på besøk. Lederen viste henne rundt overalt og presenterte barna. Så kom de bort til meg.
Dette er Tomas en god og spennende gutt, men han sliter med å få venner og tilpasse seg. Vi jobber for å finne en familie til ham, forklarte hun til journalisten.
Hei, jeg heter Ingrid, sa journalisten, og rakte frem hånden.
Jeg skvatt til, ble varm i kroppen, og begynte å fortelle om den andre snille tanten Ingrid. Stemmen min løsnet, kinnene blusset jeg følte meg levende. Lederen så forundret på forvandlingen.
Navnet Ingrid ble som en nøkkel til hjertet mitt.
Journalisten Ingrid gråt da hun hørte min historie. Hun lovte å skrive om meg i lokalavisen, så kanskje den snille damen ville lese det og finne ut at jeg ventet på henne.
Hun holdt det hun hadde lovet. Og et lite hverdagsmirakel hendte.
Den snille damen abonnerte ikke på avis, men hadde bursdag, og kollegaene hennes hadde gitt blomster. Fordi det var vinter, var blomstene pakket inn i avispapir. Da hun pakket ut blomstene, fikk hun øye på overskriften Snille Ingrid, en liten gutt leter etter deg!
Hun leste og forsto at det var jeg, Tomas, gutten hun en gang hadde reddet fra gangen og ville adoptere.
Jeg kjente henne igjen straks. Jeg kastet meg i armene hennes. Vi gråt, både jeg, Ingrid, og personalet på barnehjemmet.
Jeg har ventet så lenge på deg, sa jeg.
Det var vanskelig å la henne gå hjem den kvelden. Hun kunne ikke ta meg med med en gang, det måtte ordnes adopsjon, men hun besøkte meg hver dag.
P.S.
Senere fikk jeg et lykkelig liv. Nå er jeg 26 år, har gått på teknisk fagskole. Jeg planlegger å gifte meg med ei flott jente. Jeg er glad, utadvendt, og først og fremst elsker jeg mammaen min, Ingrid, som jeg skylder alt.
Først da jeg ble voksen, fikk jeg vite at ektemannen til Ingrid forlot henne fordi hun ikke fikk barn. Hun følte seg helt alene, men fant meg i oppgangen og gav meg kjærlighet og et nytt hjem.
Da mamma hentet meg, tenkte Ingrid trist, Det var tydeligvis ikke meningen. Så ble hun uendelig lykkelig da hun likevel fant meg igjen på barnehjemmet.
Jeg forsøkte senere å finne ut hva som skjedde med min biologiske mamma. Jeg fant ut at vi leide en leilighet i byen, men for mange år siden dro hun av gårde med en mann som nettopp var sluppet ut av fengsel. Jeg ønsket ikke å lete mer. Hvorfor skulle jeg det?
Livet har lært meg at kjærlighet kan komme fra de mest uventede steder og sette spor i deg for alltid.
