De rullet opp til den gamle hytta ved skogkanten i skumringen, da himmelen ennå ble blålig før natten tok over. Bilen hostet, stanset, og stillheten senket seg. Bare vinden ruslet gjennom den tomme gården, blåste løse blad og raslet i høyet.
Sånn, sa Sander mens han hentet sekken fra bagasjerommet. Et feriested for folk med solid psykisk helse.
For folk over førti uten penger til et skikkelig feriested, la Kine til mens hun kikket skeptisk på hytten. Se på den.
Hytta så vridd ut, men veggene sto faktisk i rette linjer. Taket var dekket av mose, loftsvinduet var tettet fra innsiden, og et av vinduene i første etasje manglet glass; det var en plastfolie som nå revnet og pisket i vinden.
Dette er ren nostalgi, utbrøt David og slo døren på bilen. Husker du hvordan vi løp hit på skolen? På dagen var vi redde for å gå inn, men om kvelden virket det som om noen stod ved vinduet.
Det var du som var redd, svarte Synne mens hun rettet på skjerfet. Jeg gikk aldri inn. Moren min jaget meg hjem i mørket.
Sander lo. Han var fyrtitusen og to år, ryggen verket etter kjøreturen, og hodet dundret. Han tenkte på da de kunne gå dit fra den andre siden av bygda, le, ha med seg solsikkefrø og billig brus, uten at noen klaget på ryggen.
Så, han klappet i hendene, guidetur på hyttens område. Hvem er vår hovedspåmann?
Du, sa Kine. Du kom på idéen.
Han hadde faktisk kommet på idéen. Da gruppen deres begynte å snakke om en helgetur, sendte han spøkefullt et bilde av en gammel hytte i chatten med teksten: «La oss gå på spøkelsesjakt». Bildet var fra en lokal Facebook-gruppe hvor folk diskuterte at hytta hadde stått tom i mange år. Vitsen ble likt av alle, men den endte opp som det eneste reelle alternativet. Ferieanlegg var dyre, hytter var opptatt, og en fjern slektning av David fortalte via en tredje hånd at hytta juridisk sett var ingen sin, forlatt, og ingen ville ha noe imot at de overnattet.
De gikk nærmere. Fra døren kom en fuktig, gammel treduft. Ingen nøkler, låsen var knekt for lenge siden. Sander dyttet døren med skulderen; den sukkete opp, og tørt løv falt ut.
Herregud, hvisket Synne. Som om vi invaderer noens liv.
Inne var det kjølig, med en lukt av råtten tre, støv og gammel puss. Sander inhalerte dypt, men det kjentes som om halsen ble tett. Gulvet knirket, men bar. I gangen hang en slitt jakke på en spiker, under den lå rustne nøkler, et par enslige sko i ulike størrelser.
Der har vi stemning, sa David.
De gikk inn i det store rommet. Veggene var flasset, noen steder avslørte fargerike, falmede tapeter. I hjørnet sto en sofa med et presset madrass, dekket av et grått, støvete trekk. Ved siden av lå et bord med gule, krøllete papirer.
Kine gikk til vinduet, strøk på rammen. Treverket var ru, malingen flasset av.
Hvis vi blir syke her, drepes du, sa hun til Sander med sin vanlige ironi.
Jeg har førstehjelpsutstyr, svarte han rolig. Og vi er ikke på telt.
Han prøvde å holde tonen lett, men hytta la et press på ham. Det var bare en gammel, forlatt hytte som så mange i landet. Men fordi den sto på grensen til barndommens minner, føltes den mer personlig.
De satte seg ned. David og Synte hadde tatt med soveposer og oppblåsbare madrasser, Kine hadde plastbestikk, en termos med suppe, smørbrød og ost. Sander sjekket om det var strøm, og fant en eneste fungerende stikkontakt. Han plugga inn en liten lampe; en svak gul glød fylte taket.
Å, sivilisasjon, sa Synte.
De spiste rundt bordet, og samtalen gled naturlig over til jobb, barn, lån, nyheter. Latteren var litt høyere enn nødvendig, som om de prøvde å overdøve hyttens knirkende stemme.
Så, hvem bodde her egentlig? spurte Kine mens hun bet i smørbrødet. Jeg husker bare at noen skremte oss med en slags gal mann.
Ikke en gal mann, svarte David. Bare en fyr som bodde alene. Kona døde, sønnen forsvant, og så gikk han gal.
Er det din egen historie eller en offisiell versjon? spurte Sander.
Faren min fortalte det. «Ikke gå inn, eieren er ond, spiser alle». Så ble han tydeligvis funnet han knirket i ansiktet. Eller han forsvant. Kort fortalt, en dyster historie.
Synte senket blikket. Hun hadde nylig mistet moren, og begravelsen hadde vært tung. Sander visste at hun hadde klamret seg fast i små detaljer for å holde seg oppe.
Jeg foreslår at vi offisielt åpner vår egen skrekkfestival. Etter maten en tur gjennom hytta. Finn loftet, kjelleren, rommet med blodige skrift. Første som skriker, vasker opp.
Kine fnøs.
Selvsagt, en unnskyldning for å slippe unna.
Etter maten, litt varmet opp, tok de lommelykter og begynte å utforske. Sander gikk først. Korridoren var mørkere enn lampen rakte. Veggene hadde flasset maling, et krumt speil speilet deres silhuetter. På gulvet lå et gammelt teppe, slitt i hull.
Dette kunne vært en film, hvisket Synte.
Vi filmer allerede, svarte David og hevet mobilen.
Rommene var like hverandre: tomme skap, nakne vegger, gamle aviser, knuste tallerkener. I ett rom hang en falmet kalender med havutsikt; årstallet var omtrent tjue år tilbake.
Tenk, han så på samme hav hver dag, men dro aldri bort, sa Sander.
Kine så på ham.
Som oss, bemerket hun.
Sander trakk på skuldrene. Han hadde en drøm om å forlate bygda, så byen, så landet, men endte opp i distriktskontoret, jobbet med tall, regnet andre folks penger. Noen ganger føltes livet hans som den samme kalendere siden ingen snur den.
Attic ble funnet først etter en skjult trapp bak en smal dør. Trinnene knirket, men holdt. Øverst var det mørkt, med støv og tung, gammel fuktighet.
Pass på, sa Sander. Hvis noe faller, er jeg ikke ansvarlig.
Loftet var lavt, med skrå tak. Spindelvev hang mellom takstolene. Langs veggene sto kasser, gamle kofferter, planker.
Der er det, sa David. Et lager for andres ting.
Kine bøyde seg til en kasse.
Det er bøker og notatbøker, sa hun.
Sander lyste inn. I boksen lå slitte bøker, skolenotater, en tykk rutebok bundet med tau.
Åh, skatter, sa han. Vi har funnet gull.
Han grep tak i ruteboken. Tauet løsnet lett. På omslaget, skrevet med en kulepenn: «Dagbok. 1998». Skriften var hakkete, barnlig, men stor.
Nå begynner det, sa Synte.
Det er bare en dagbok, protesterte Sander, selv om han følte et trykk i magen.
De satte seg igjen i det store rommet, lampen kastet en gul sirkel, mens mørket lå rett utenfor. Sander åpnet dagboken. Første side hadde navnet «Sindre». Etternavnet var vasket bort av fukt.
Les, oppfordret David.
Sindre skrev: «10. mars. Jeg kranglet med faren igjen. Han sier jeg er en taper. Jeg sier jeg drar når jeg blir 18. Han ler. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg fanget for alltid.»
Stilheten senket seg. Selv vinden dempet seg for et øyeblikk.
Jøss, rett fra 90tallet, kommenterte David.
Fortsett, hvisket Synte.
Sindre skrev om en mor som gråt om natten, en far som kom hjem beruset og kastet ting, en knust kopp på gulvet.
Kine strammet grepet om bordkanten. Hun husket selv en far som kom hjem i rus og ropte. Sander så hvordan hun klemte fingrene.
Kanskje vi skal stoppe? foreslo hun. Vi er ikke på en terapisession.
Vent, sa Synte. Litt til.
Sander var splittet mellom nysgjerrighet og en merkelig skyldfølelse. Han fortsatte å lese. Sindre drømte om å bli programmerer, men faren hans ville at han skulle jobbe på fabrikken. Moren gråt i skjul, broren var syk og i sykehuset, faren mente det var en straff.
Det er likt oss, sa David plutselig. Ikke bokstavelig, men
Sander nikket. Alle hadde de en historie om foreldre som presset, drømmer som ble knust, og et ønske om å rømme.
Vinden utenfor økte. En dør smalt i korridoren. Synte hoppet, lo nervøst.
Hytta snakker, sa David, lekende. Den liker ikke at vi leser hemmelighetene dens.
Veldig morsomt, mumlet Kine.
Sindre skrev om en bror som aldri ble frisk, at legen sa det ikke ville bli bedre, og faren la skylden på ham. Sindre skrev: «Hvis jeg ikke hadde blitt født, hadde alt vært annerledes. Men jeg kan ikke si det er sant. Hvorfor gjør det så vondt?»
Sander kjente en klump i halsen. Han sluttet å lese høyt, lot fingeren gli over linjene. Følelsen av skyld som han ikke hadde ansvar for, men som ble med ham.
Hva nå? spurte Synte. Hva er neste?
Ingenting spesielt, svarte Sander. Bare vanlige ting.
Gi meg den, sa Kine og rakk etter dagboken.
Han nølte med å gi den fra seg. Det føltes som om han skulle holde på de andres ord som en skatt, men han ga den til henne.
Kine leste stille, rynket pannen. Synte kikket over skulderen hennes. David gikk rundt i rommet, så inn i korridoren, og kom tilbake.
Det er fortsatt en seng i soverommet, sa han. Med madrass. Skremmende å tenke på hvem som har sovet der.
Kine slo dagboken igjen.
Det er nok for i dag, erklærte hun. Jeg vil ikke lese mer.
Hva er greia? spurte David.
Ingenting, bare hun så etter et sted å legge den, og la den tilbake på bordet. Jeg vil ikke gå videre til sykehuset og begravelser. Jeg er ikke klar.
Synte reiste seg.
Jeg lager te, sa hun. Det er kaldt.
På kjøkkenet, som egentlig var en gammel flislagt krok, fant de en fungerende komfyr. De tente på vannet, og Synte rørte i en tekanne med teposer. Sander stod i døråpningen og så på skulderne hennes som ristet lett.
Hvordan går det med deg? spurte han.
Jeg er greit, svarte hun. Det føles bare så kjent, som om jeg leser min egen historie med andre navn.
Sander tenkte på en gang faren hans kastet en askebeger i veggen i raseri, og han samlet opp bitene, tenkte at hvis han hadde gjort bedre i skolen, hadde dette aldri skjedd.
De drakk te på gamle barkrakker, prøvde å holde samtalen lett, men hytta hadde allerede gjort seg inn i deres liv, og det var vanskelig å riste den av.
La oss i kveld prøve en seanse med Sindre, foreslo David. Se hva han har å si.
Du er gal, sa Kine. Det finnes ingen spøkelser.
Hva så er da her? spurte han. Bare en gammel hytte? Hvorfor føles det så ubehagelig?
Fordi du er lett påvirket, sa Synte. Og fordi vi leser en annens dagbok.
Sander var stille. Han husket at han selv hadde hatt en dagbok i ungdomsskolen, på videregående, så på universitetet, og så sluttet da han giftet seg, fikk barn og begynte å jobbe heltid. Den lå fortsatt i en eske på loftet, og han tenkte av og til på hva som kunne ha skjedd om noen hadde funnet den.
Natten falt raskt. Vinden utenfor ble til en ekte storm. Noe ristet på taket, en løs planke slo. Inne var det kjøligere, til tross for varmeren som David hadde tatt med.
De la soveposene i det store rommet. Kine insisterte på at de skulle sove sammen, ikke spre seg i separate rom.
Jeg ligger ikke alene i dette hull, sa hun. Kall meg en feig.
Jeg også, sa Synte.
Sander krøp nærmere veggen. Madrassen knirket svakt. De slukket lampen, beholdt kun lommelykten som lyste mot taket. Lyset var svakt, men hindrete rommet i å bli helt sort.
Så, sa David, klar for å sove, forteller vi skumle historier?
Vi har allerede lest én, svarte Synte.
Etter en stund sovnet de, men Sander følte kroppen bli tung og tankene bli trege. På grensen mellom drøm og våkenhet hørte han Kine hviske til Synte om jobben, om sjefen, om at hun ikke hadde krefter igjen. Så ble alt dempet av vindens sus.
Han drømte hytta. Ikke forlatt og støvete, men som et vanlig hjem: suppe på kjøkkenet, TV som spilte en konsert, en gutt på sofaen som lignet ham selv i tenårene og skrev i en notatbok. I korridoren hylte noen, en dør smalt. Gutten så ut til å late som han ikke hørte.
Sander våknet av en høy lyd, som om noe tungt falt på gulvet. Rommet var mørkt, lommelykten var død. Vinden ulte fortsatt. Han lente seg på armen, lyttet. Hjertet hamret.
Sander tok dagboken, la den i sekken og forlot den gamle hytta for godt.
