Hjemmevideo
Babycallen stod på kommoden, men i stedet for å følge sønnens sprinkelseng, var den snudd mot soveromsdøra. Sigrid merket det akkurat i det en fremmed kvinnelatter lød gjennom mottakeren ute på kjøkkenvinduet, der den stod og småhveset som en forfrossen radio.
Hun så ikke engang opp med det samme. Teen i koppen var blitt kald, kamilleduften var svak, nesten vass, vannkokeren klikket og tidde, og leiligheten var så stille at alt som brøt lyden var som å få ørene massert. Sønnen hadde sovet i en time. Ståle sendte melding kvart på ni om at han ble sittende lenger på kontoret. Fredagen sneglet seg fremover seig som flytende lynghonning og Sigrid tok seg selv gang på gang i tanken: Alt er på plass hjemme, men freden har ikke funnet veien inn døra.
Hvesingen i babycallen ble høyere.
Sigrid tok seg bort til vinduskarmen, løftet mottakeren med begge hender. Plastikken kjentes småvarm, den lille grønne lampen blinket snilt, som den alltid gjorde. Ut av høyttaleren kom det et dempet pust, litt rasling, og så en mannsstemme. Ståles. Han snakket lavt, men hun kjente stemmeleiet. Kjente det og frøs, fordi lyden ikke kom fra barnerommet, ikke fra gangen, ikke fra nærheten av barnet.
Han var langt hjemmefra.
Og han var sammen med en dame.
Sigrid skrudde ned lyden, i håp om at det hun hadde hørt, ville forsvinne. Det gjorde det ikke. Damen sa noe kort, lattermildt ordene forsvant i brus og Ståle svarte nå tydeligere:
Vent litt. Hun står sikkert på kjøkkenet. Dette er tida for kveldsté.
Tommelen hennes rakk ikke knappen helt i første forsøk, hun trykket igjen, og lyden dempet seg, men forsvant ikke. Mottakeren fortsatte å puste med noen andres liv. Akkurat sånn føltes det. Ikke som en feil eller en glipp, men som en fremmed tilstedeværelse i deres leilighet, akkurat i det arbeidshverdagen hennes burde ha blitt erstattet av te og duse babylyder.
Blikket gled mot gangen og soveromsdøra. Hun kunne skimte barnerommet i mørket bak den på gløtt. Barfot tapte hun mot det kalde gulvet, og stoppet foran kommoden.
Kameraet var faktisk snudd.
Ikke mot senga, ikke mot vinduet, ikke mot den grønne lenestolen hun pleide å sitte i med lille Bjørn på fanget, men rett mot døra. Objektivet fanget en bit av gangen og halve soverommet. Ståle hadde montert babycallen tolv dager tidligere. Trygghet, sa han. Bjørn har blitt så stor, våkner kanskje om nettene, og hvis du er på kjøkkenet eller badet, får du det med deg. Det hørtes fornuftig ut da. Nå var det såpass tørt i munnen hennes at tanken på hvor mange kvelder han egentlig stirret på henne og ikke på babyen, formelig surklet i halsen.
Ståles stemme lød igjen fra kjøkkenet, lavere denne gangen.
Jeg sa jo, ikke nå.
Sigrid gikk tilbake til vinduskarmen, satte mottakeren på plass og husket plutselig nettbrettet. Det gamle, som lå sammen med kokeboken og babyserviettpakken i spiskammerset. Ståle hadde installert appen selv da han fant frem babycallen praktisk at begge kunne følge med, sa han, for voksne forstår du, i ordentlig familier finnes ingen hemmeligheter. Ja, han hadde en egen tone akkurat da, nesten ærbødig, som om det å logge seg på hjemmet sitt via app var voksenhet i praksis.
Hun fant nettbrettet, slo det på og satte seg ved bordet.
Det flimret blå grålys fra skjermen, fingrene kalde selv om kjøkkenet var for varmt for mars. Radiatoren under vinduet pustet ut ørkentørr hete, og koppens hank var allerede blitt lun. Appen lyste opp, kameralogoen blinket, så kom listen med datoer.
Arkiv.
Hun stirret på ordet, som om hun aldri hadde sett det før. Trykket.
Det var flere opptak enn hun hadde trodd.
Ikke ett, ikke to. Seks dager på rad. Korte klipp, lange sekvenser, nattskygger, dagsskrap, lyd, bevegelse, tomme barnerom, egne skritt i gangen. Sigrid åpnet første fila og så seg selv bakfra. Grå cardigan, håret satt opp i hui og hast, tåteflaske i hånda. Inn, over dynen til sønnen, ut. Førti sekunder. Neste video: kjøkkenet, filmet gjennom døra. Ikke alt, i biter, men akkurat nok til at hun skjønte: Enheten studerte henne.
Videre nedover.
Hver video var henne. Ikke sønnen, ikke barnets nattero. Henne.
Sigrid åpnet et opptak fra onsdag, klokka ni og tjueto på kvelden. Ståles stemme, ikke nært, men fjernt, som fra et annet rom.
Ser du? Det er på denne tiden hun sitter med te og mobilen.
Damen lo.
Spionerer du på kona di med babycallen?
Ikke overdriv. Jeg vil bare vite hva hun driver med.
Så stille var det på kjøkkenet at Sigrid kunne høre dynetrekket rasle fra barnerommet. Hun trykket på pause. Storetåa føltes numen, som om glasset på skjermen trakk varmen ut av kroppen hennes. Hun satt helt rett, urørlig, stirret mot en usynlig sprekk i kjøkkenflisa den som oppsto da Ståle mistet kjelen på gulvet i fjor høst og bandte fordi alt gikk fløyten den dagen.
Hun begynte videoen igjen.
Bryr du deg virkelig? spurte kvinnen.
Jeg bryr meg om hva som skjer hjemme hos meg.
Hjemme hos deg, eller inne i hodet hennes?
Ståle humret.
Det er vel det samme.
Sigrid skrudde av lyden.
Det tok henne et minutt å reise seg. Hun verken gråt, rev seg i håret eller smalt nettbrettet i veggen, selv om både lufta, stillheten og den grønne lampen på apparatet forventet et eller annet voldsomt. Hun reiste seg, gikk til vasken, lot kaldt vann renne over hendene til hun nesten ikke kjente huden, overvåket vaskedråpene som slo mot stålet, og tenkte: Hvis hun ikke holdt hendene i gang, ville hun snart klore seg fast i stålkanten til neglene hvitnet.
Han kom hjem rett før elleve.
Innen den tid hadde Sigrid rukket å se fem opptak til, høre navnet Solveig, og fått vite sørgelig mye unyttig om seg selv. For eksempel at han visste nøyaktig hvilken dag hun snakket med moren og hvor ofte hun sjekket vinduet på barnerommet. Hun hadde alltid trodd han bare var sjeldent omtenksom. Nå virket det både enklere og skitnere.
Da nøkkelen gikk rundt i døra, hadde hun lagt nettbrettet tilbake i skuffen og vasket koppen.
Våkner du ennå? spurte Ståle i døra.
Jeg ventet på deg.
Han steg inn på kjøkkenet, høy og kledd i mørkeblå skjorte med oppbrettet ermer, mobilen i høyre hånd og poser fra Rema i venstre. Tinningene hadde så smått blitt grå, og på andre kvelder syntes Sigrid det virket ekstra pålitelig; alder var lik trygghet. Nå var det telefonen hun så først. Den samme telefonen som hadde gjort henne hjemme til et gruppemøte for to med seg selv som referat.
Kjøpte yoghurt til ham, sa han, plasserte posene på bordet. Og kesam til deg. Din var tom.
Han snakket som vanlig. Altfor vanlig. Det var det verste den uforfalskede dagligdagsheten i alt sammen, selv fra en fyr som tre timer tidligere hadde diskutert hennes inntak av te med en annen dame.
Takk, svarte hun.
Han så nærmere på henne.
Trøtt? Sår i hodet?
Nei.
Hva er det da?
Hun tørket hendene på et allerede tørt håndkle, brettet det, utfoldet igjen.
Sliten.
Ståle nikket bare. Enten merket han ingenting eller lot som. Med ham var det alltid vanskelig å vite. Han kunne forklare seg ut av alt når han ble tatt i småting, men var mester i taushet når stillhet var best for hans sak. Sigrid mintes hvordan han et år tidligere hadde overbevist henne om felles konto, for det er mest praktisk!. Hun hadde aldri tenkt at hans kjærlighet til åpenhet betydde at bare andres liv skulle være uten privatliv.
Hun sov nesten ikke om natten.
Sønnen klynket et par ganger, hostet én, men Sigrid var alltid før Ståle rakk å løfte på dyna i det hele tatt. Ved siden av pustet han jevnt, sånn som folk gjør som aldri har grunn til å våkne midt på natta. Hun grep gjennom minnets bunker, centimeter for centimeter, alle disse merkelige spørsmålene, denne nesten overmenneskelige nøyaktigheten. Hans Snakket lenge med moren din i dag? Hans tilsynelatende tilfeldige Hvorfor spiste du ikke i dag? Hans venlige Trøtt, ja? Ingen kan vite så mye uten å få vite det eller snoke det frem.
Mot morgenkvisten innså hun: Ikke snakk med ham med én gang.
Altfor mange år hadde hun bodd med en mann som alltid fylte stillheten med ord. Han ville ta rommet, forvrenge og forvirre, forklare så grundig at hun til slutt fremsto som nevrotisk kone med for mye fantasi. Hun kunne allerede høre hans framtidige setninger: Du misforstår totalt, det handler ikke om deg, Solveig er bare en kollega, jeg var bare opptatt av Bjørn, du er overfølsom nå. Han var mester i snu på ting. Få skyld over på reaksjonen, ikke på selve handlingen.
Lørdag morgen var han nesten for hyggelig.
Litt for ivrig til å stå opp til sønnen, hjelpe til med grøten, vaske skåla etterpå, selv om det normalt ville blitt liggende i vasken til kvelden kom. Sigrid så på hvordan han lekte på teppet, kastet en sokk i lufta, tok opp barneskjea fra gulvet, tenkte på hvor lett samme person kunne være både omsorgsfull far og snik-kikker i sitt eget hjem.
Du er veldig stille i dag, sa Ståle da de var alene på kjøkkenet.
Er jeg ikke alltid det?
Til tider. Men nå er det helt stilt.
Hun åpnet kjøleskapet, strakte seg etter yoghurt, lukket.
Sov dårlig.
På grunn av ham?
Nei. Bare sånn.
Han sto nærmere nå, la hånden på skulderen hennes. Før pleide det å være beroligende. Nå føltes det som en isklump i ryggraden, og hun forsøkte å bite tennene sammen.
Sigrid, hva er det? Alt er fint.
Og det var nettopp det: Ikke bare løgnen, men hvor hverdagslig den var. Som om løgnen tok på seg tøfler om morgenen og helt kledelig helte té i koppen uten en eneste bank.
Hun snudde ikke på hodet.
Jada.
Du ser ikke på meg.
Jo da, gjør jeg vel.
Nei, du gjør ikke det.
Hun løftet omsider blikket. Ståle smilte allerede det smilet hun tidlig i ekteskapet trodde var tålmodighet. Nå så hun noe nytt: vissheten om at samtalen kunne holdes på plass, stoppes og aldri slippes ut døra.
Har du funnet på noe nå? spurte han.
Nei.
Gudskjelov.
Så gikk han til sønnen, uten å merke hvordan fingrene hennes festet seg til bordkanten.
Dagen sneglet seg fremover. Sigrid gikk rundt og gjorde det hun pleide: bar tallerkener, vasket små sokker, luftet ut, kokte suppe. Men alle tingene fikk egne betydninger. Nettbrettet var ikke lenger gammel teknologi. Babycallen ikke lenger kun for Bjørn. Ståles mobil bare et sterkt symbol.
Senere, da han dro ut for å handle bleier, åpnet hun arkivet igjen.
Skjermen dirret blå. Kjøkkenet luktet halvspist suppe og våt støv fra vinduskarmen. Fileteringsprosjektet fortsatte ikke for utroskapens skyld, men for å finne grensa. Hvor startet det? Hvilken dag? Hvilket minutt?
Svaret lå i opptaket fra torsdag.
Der snakket Ståle til Solveig, men på en helt annen måte; ingen vitser, knapt skuespill.
Aner hun noe? spurte Solveig.
Ikke ennå.
Hvis hun begynner å grave da?
Grav i vei. Jeg har alt i orden.
Sier du det?
Sier det.
Pausen var lang nok til at Sigrid måtte svelge hardt.
Nå drar du det for langt, sa Solveig.
Jeg tenker framover.
Tenker du på Bjørn også?
Hvordan skulle jeg ikke gjort det?
Sigrid trykket på pause. Rettet seg opp. Sønnens rom var stille, utenfor lo noen ungdommer, en bil smalt med døra utenfor. Verden levde sin helt normale lørdag, mens Sigrids skjerm lagret en alternativ familiehistorie hvor mannen samlet alt i en egen liten mappe. For forklaringer? For framtidens unnskyldninger? For den dagen han ønsket å vise: se her, hun er sliten, taus, søvnløs, sitter på kjøkkenet og gråter.
Det var knapt mulig å trekke pusten. Ikke dypt eller rolig, bare akkurat nok til at luften stanset nederst i brystet.
Hun trykket videre på avspillingen.
Hører du deg selv? spurte Solveig.
Jeg hører at jeg gjør det riktige.
Dette handler ikke om omsorg lenger.
Hva da?
Kontroll.
Han lo kort, tørt.
Det var da et sterkt ord.
Men treffende.
Sigrid lukket filen.
Akkurat der forskjøv alt seg. Inntil da kunne det med mye godvilje forklares som utroskap, små løgner og stiv mannsdialog. Men denne kjølige dialogen ikke svik eller tilsnitt, men kontroll redefinerte det hele. Ikke et øyeblikks svakhet. Ikke en enkelt feiltakelse. Et gjennomført, planlagt regime, nesten striglet nok for excel-ark.
Senere kom han hjem uten spor av drama.
Han hadde matvarer, satte seg på gulvet ved siden av Bjørn, leste traktorboka, og spurte i forbifarten:
Ringte du moren din i dag?
Det hørtes ut som en tilfeldig kommentar. Men Sigrid kjente stikket i ryggraden.
Nei.
Pleier ellers å ringe på lørdager.
Glemte det.
Ja ja.
Han bladde til neste side. Papiret raslet. Et vanlig ord, en daglig lyd. Også satt stikket dypt: Nøyaktigheten til en fyr som har ført regnskap over andres vaner litt for lenge.
Til middag pratet han lite. Sigrid enda mindre. Bjørn slo med skjea, drysset brødsmuler, og var den eneste i huset som levde ekte lørdagskveld. Da Ståle tok med gutten ut på badet, benyttet Sigrid sjansen til å åpne den ferskeste videoen.
Den var nyopptaket fra natten mot søndag.
Korridoren var tom, så hørtes skritt, hvisking, bilstøy, og Solveigs stemme lød nærmere.
Er du helt sikker på at dette ikke er for mye?
Helt sikker.
Selv om det ender med brudd?
Sigrid stivnet. Det ble sagt så rolig, som om de snakket om tirsdagsvær.
Blir det brudd, sa Ståle, har jeg bevis på at gutten har det tryggere hos meg.
Solveig tidde.
Han fortsatte:
Hørte du ikke, hun sover ikke. Mister besinnelsen. Sitter halve natta på kjøkkenet. Glemmer mat. Alt er dokumentert.
Ståle…
Ja?
Du har vel egentlig bestemt deg?
Jeg har ikke bestemt noe. Jeg forbereder meg på alt.
Sigrid trengte ikke høre mer. Hun lot nettbrettet dumpe ned på bordet, holdt hånden over munnen for ikke å rope ut i en leilighet hvor ingen uansett hørte. Her var det nakne: Ikke tilfeldig prat. Ikke tomt sidesprang. Han samlet bruddstykker av hennes liv. Ikke for å forstå henne. For beredskap. For sin egen «sannhet». For den dagen alt skulle opp i dagslys.
Klokka på veggen gikk unødvendig høyt. Eller føltes det slik bare i kveld?
Sigrid satt våken til grålysningen. Ikke gråt, ikke stormet hun rundt, ikke meldte hun moren, selv om fingrene lengtet etter telefonen. Hun stirret på skjermen, mørk og død, og kjente hvordan det bygget seg opp noe kjølig og rett inni henne. Ikke varmt, ikke lett, men stabilt som en hylle fylt opp, én krukke om gangen. Først fakta. Så et til. Deretter neste. Helt til sannheten fikk egen vekt.
Neste morgen våknet Bjørn tidlig og krevde hele verden på en gang: grøt, kopp, ball, utsikt, mamma og pappa. Ståle tok ham på armen og lo da gutten dro ham hardt i skjortekragen. Sigrid så på dem og husket den andre stemmen til Ståle. Tørr, kalkulerende, sikker på at han planla så det sang.
Klokken ti sov Bjørn igjen.
Da innså hun: Ingen flere utsettelser.
Kjøkkenet badet i sløvt morgenlys. To kopper sto på bordet, én urørt. Ståle bladde i Aftenposten på mobilen. Sigrid gikk inn, satte babycall og nettbrettet midt på bordet.
Han løftet blikket.
Hva er dette?
Vi må snakke.
Nå?
Ja.
Det var ikke bønn i stemmen. Ikke en gang mykheten hun alltid brukte. Ståle skjønte det med én gang. Han la telefonen ned.
Hva har skjedd?
Sigrid satte seg rett overfor. Hendene fant stolkanten; den kjentes tryggere enn samtaler.
Jeg skal ha ett svar, sa hun. Ingen lange foredrag.
Ståle smilte skrått. Men allerede nå lå det årvåkenhet i uttrykket.
Vær så god.
Hun pekte på nettbrettet.
Hvorfor filmet du meg, ikke Bjørn?
Han svarte ikke umiddelbart. Stillheten var det første egentlige svaret: Verken forsvar, sjokk eller motspørsmål. Bare pause. For tung til å være uskyldig.
Hva snakker du om? spurte han til slutt.
Sigrid trykket på play.
I høyttaleren lød pesing, brus, fnis så Ståles rolige stemme, den samme hun levde med, men som likevel var blitt et eget vesn med en egen agenda:
Jeg vil bare vite hva hun driver med.
Ståle rykket så stolen knakk. Strakte seg mot nettbrettet, men hun la hånden over.
Ikke rør.
Han trakk til seg hendene.
Hvor fikk du tak i dette?
Arkivet. Det du selv styrte.
Ansiktet endret seg, først ikke i det hele tatt, og så gradvis. Som om han klamret seg fast i den gamle vanen: Alt kan pakkes inn pent, forklares. Men opptaket rullet videre. Solveig sa grave, Ståle svarte har alt, hun nevnte kontroll, han kalte det store ord. Hver replikk, nå på kjøkkenet, stjal en bit av hans makt.
Skru av, sa han.
Nei.
Sigrid, skru det av.
Nei.
Han gned seg over ansiktet. Reiste seg. Satte seg.
Du forstår ikke konteksten.
Forklar. Kort.
Jeg var bekymret for barnet.
Hun spolt videre. Til der han snakket om solide hender.
Etter det lukket Ståle øynene.
Ikke lenge. Ett sekund. Men det var alt hun trengte.
Én gang til: Hvorfor overvåket du meg?
Jeg overvåket ikke.
Hva var det da?
Jeg ville ha oversikt i hjemmet.
Gjennom en annen kvinne?
Han rykket til.
Solveig har ingenting med dette å gjøre.
Ikke si det.
Du sammenblander.
Nei. Jeg har skilt. Flørten én ting. Kamera én ting. Alt du sa om barnet, også. Og i alt lyver du.
Han reiste seg, gikk til vinduet, men åpnet det ikke. I glasset så hun hans ansikt ikke eldre, bare tommere.
Du er så urimelig…
Fortsett.
Han snudde seg.
Umulig å snakke med deg nå.
Med henne er det enklere?
Herregud.
Du diskuterte meg med henne. Teen min. Søvnen. Telefonene. Trøttheten. Barnet vårt, som du allerede mente du kunne argumentere for.
Han er min sønn også.
Så hvorfor samlet du ikke hjelp, men materiale?
Akkurat da rotet han seg virkelig inn. Ikke på Solveigs navn, men på selve ordet materiale. Nettopp det kaldt, korrekt, ingenting å pakke inn.
Aner ikke hvor tungt det har vært å bære alt selv, sa han matt.
Sigrid så ham i øynene.
Alene?
Han så bort.
Jobb. Regninger. Kom hjem, så du ikke maktet mer.
Så da satte du opp kamera på meg?
Ikke overdriv.
Selv nå?
Ville bare vite hva som foregikk.
Nei. Du ville ha kontroll.
Han lo svalt.
Du formulerer deg pent. Hvem har hjulpet deg? Moren din?
Sigrid ristet på hodet.
Ingen. Du har stått for alt selv. Du lagret alt.
Kjøkkenet ble liggende i klang. Lyden av den lille som pustet tungt fra rommet sitt. Sigrids hjerte la seg i en rett linje. Barnet sov. Hjemmet stod. Teen ble kald. Og midt blant det alminnelige ble alt snudd opp ned.
I dag må du gå, sa hun rolig.
Ståle løftet hodet.
Hva?
I dag.
Du tuller vel.
Nei.
Dette er også mitt hjem.
Ja. Men i dag pakker du og drar.
På hvilket grunnlag?
At jeg ikke blir her lenger med en mann som har sniklyttet på meg og laget en mappe sammen med damen sin om hvem som er best til å holde barnet vårt.
Han slo hånden i bordet. Bare nok til å få koppen til å klirre.
Kutt ut det tøvet.
Sigrid blunket ikke engang.
Du har sagt alt selv. Jeg har ikke mer.
Og nå? Løper du hjem til mamma?
Nå skrur jeg av kameraet. Du pakker.
Du har ikke rett til å bestemme alene.
Jeg gjør det nå.
Han stirret lenge på henne. For lenge. Og på de sekundene så Sigrid det rareste: ikke raseri, ikke smerte, ikke anger. Bare irritasjon. At noen hadde ødelagt planen hans. Han tapte initiativet. Det var den siste prikken over ien.
Ståle senket blikket først.
Greit, sa han. Kjøl deg ned. Vi prater ordentlig i kveld.
Nei. Nå.
Jeg drar ikke uten sønnen min.
Du drar alene.
Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre.
Pakk, Ståle.
Han åpnet munnen, men fra barnerommet lød den lille stemmen, trøtt og mør. Bjørn våknet. Sigrid reiste seg med det samme. Ståle også, men hun rakte ut hånda, stoppet ham.
Ikke nå. Jeg tar det.
Hun gikk til barnerommet, løftet Bjørn, klemte ham inntil seg, luktet på den varme huden, barnelotion, søvn. Gutten skyvde nesa inn i halsgropen hennes. Det holdt akkurat for ikke å rakne fullstendig. Hun stod og vugget så på babycallen med det grønne lyset, fortsatt arbeidsom på kjøkkenet. Hvor mange ganger hadde han fulgt med fra akkurat den vinkelen? Hvor ofte hadde bakgrunnsstøyen vært noens annen eiendom?
Litt over tolv var sekken hans pakket.
Ikke hele livet. Til det manglet både vilje og forestillingsevne. Bare skjorter, lader, barberhøvel, papirer. Han fylte resten med ord på vei ut.
Du ødelegger familien for én samtale.
Sigrid sto med Bjørn og svarte bare med blikket.
For én samtale, gjentok han, som om sannheten blir bedre av å ropes i reprise. Du prøver ikke engang å forstå.
Jeg har forstått.
Nei.
Jo.
Hva sier du til folk da?
Sannheten.
Han smilte skjevt.
Hvilken sannhet? At jeg kjøpte en babycall?
Ja.
Og?
Og at kameraet ikke var rettet mot barnet.
Han knuget bagstroppen.
Du kommer til å angre.
Kanskje. Men ikke på at jeg hørte det jeg hørte.
Han tier.
Døra lukket seg stille. Ikke noe smell. Ingen dramatisk sluttakkord. Bare en myk klikking i låsen, heisen summet, noen hostet i oppgangen. Og huset ble igjen et hus. Men pakningen mellom tingene var endret. Møblene skulle stå likt, krusene var de samme, men mellom dem var det trukket en ny linje.
Resten av dagen gjorde Sigrid lite.
Maten ble servert, sokker skiftet, noen barneklær lagt i en pose, hun ringte til moren og sa bare Ståle bor litt for seg selv nå. Moren pustet inn, spurte: Kommer dere i kveld? Kanskje, sa Sigrid, kanskje til natta. Mer forklaring orket hun ikke. Det må alltid bli stille før forklaringen. Først må du bare finne kjøkkenet fra stue, ikke brenne opp kjelen.
Mot kveld gikk hun inn på barnerommet igjen.
Det var nesten nøyaktig likt som kvelden før. En blå body med rakett trykt opp; et pledd i stolen; kameraet på kommoden. Svart plast, lite objektiv, en grønn prikk. Sigrid kom nærmere, granskende, som for å sjekke om det fortsatt satt rester av et fremmed blikk. Hun tok opp babycallen.
Hendene hennes skalv ikke mer. Det overrasket nesten mest. Etter to døgn med kulde, søvnmangel og indre ruting var hendene rett og slett slitne av å skjelve. Sigrid snudde kameraet rundt, fant ledningen, dro støpselet ut.
Den grønne prikken slukket umiddelbart.
Og det ble så stille som bare der ingen lenger tjuvlytter på deg.
Folkens, takk for tomlene opp og fine kommentarer og abonner gjerne, så vi ikke mister hverandre.
