HJEMLØS Nina hadde ingen steder å gå. Absolutt ingen steder… «Et par netter kan jeg overnatte på Oslo S. Men hva så?» Plutselig fikk jenta en redningsidé: «Hytta! Hvordan kunne jeg glemme den? Selv om… det er å ta hardt i å kalle det ei hytte. Mer en falleferdig rønne. Men likevel, bedre å dra dit enn å sitte på jernbanestasjonen,» funderte Nina. Hun satt seg på lokaltoget, lente pannen mot det kalde vinduet og lukket øynene. Tunge minner fra de siste hendelsene skylte inn over henne. For to år siden mistet hun foreldrene — ble stående alene, uten noen form for støtte. Hun hadde ikke råd til å fullføre studiene, måtte hoppe av universitetet og begynte å jobbe på torget. Etter alt det vonde snudde lykken for Nina, og snart traff hun kjærligheten. Tim var en snill og ordentlig mann. Etter to måneder feiret de et enkelt bryllup. Alt lå til rette for et godt liv, men skjebnen hadde nye prøvelser i vente for Nina. Tim foreslo at de solgte foreldrenes leilighet midt i sentrum for å starte egen bedrift. Han malte alt i de vakreste farger, og Nina var overbevist om at han handlet riktig — snart skulle alle økonomiske bekymringer være over. «Når vi får hodet over vannet, kan vi kanskje begynne å tenke på barn. Jeg lengter så etter å bli mamma!» drømte den naive jenta. Men det gikk ikke slik de håpet med firmaet. Pengene forsvant, og kranglene eskalerte. Snart tok Tim med seg en annen kvinne hjem og ba Nina om å gå. Først tenkte hun å kontakte politiet, men innså at hun ikke kunne anklage ham for noe. Hun hadde jo selv solgt leiligheten og gitt Tim pengene… * Da Nina steg av toget, vandret hun alene langs et øde perrong. Det var tidlig vår, hyttesesongen var ikke begynt ennå. På tre år hadde tomten grodd til og var i en elendig forfatning. «Det gjør ikke noe. Jeg får bare rydde opp, så blir alt som før,» prøvde hun å overbevise seg selv, selv om hun visste at ingenting ville bli som før. Hun fant nøkkelen som lå under trappen, men den gamle døren hadde sunket og lot seg ikke åpne. Nina slet forgjeves, og til slutt satte hun seg ned og begynte å gråte. Plutselig oppdaget hun røyk og lyder fra nabotomten. Glad for at noen var der, løp hun bort. — Tante Ragnhild? Er du hjemme? ropte hun. Men i hagen sto en ukjent eldre, litt lurvete mann. Han hadde fyrt opp et lite bål og varmet vann i et skittent krus. — Hvem er du? Hvor er tante Ragnhild? spurte Nina, og rygget et skritt. — Ikke vær redd. Og vær så snill, ikke ring politiet. Jeg gjør ingen noe vondt. Jeg bor bare ute her, ikke inne, sa mannen. Han hadde en overraskende vennlig og dannet stemme. Slik snakker vanligvis lærde folk. — Er du hjemløs? spurte Nina tankeløst. — Ja… det stemmer, svarte han stille og så ned. — Bor du her? Ikke vær redd, jeg forstyrrer deg ikke. — Hva heter du? — Mikael. — Etternavn…? spurte hun. — Fedorov… Fedorovitsj. Nina så nærmere på Mikael Fedorovitsj — klærne hans var slitte, men rene nok, og selv var han forholdsvis velstelt. — Jeg vet ikke hvem jeg skal be om hjelp til… sukket hun tungt. — Hva har skjedd? spurte han medfølende. — Døra har satt seg fast… Jeg får den ikke opp. — Om jeg får lov, kan jeg prøve å fikse det, tilbød hjemløse Mikael seg. — Jeg hadde satt stor pris på det! sa hun i desperasjon. Mens Mikael slet med døra, satt Nina på benken og tenkte på ham: «Hvem er jeg til å forakte ham eller dømme ham? Jeg er jo også hjemløs. Vi er egentlig ikke så forskjellige…» — Nina, døra er åpnet! smilte Mikael og dultet den opp. — Men du, skal du sove her? — Ja, hvor ellers? sa Nina undrende. — Har dere varme i hytta? — Det skal være en vedovn… men jeg vet ikke noe om dens slags. — Ok. Og ved? — Det vet jeg heller ikke, mumlet hun nedslått. — Ikke tenk på det. Gå inn, så skal jeg finne på noe, sa Mikael bestemt, og gikk ut fra tunet. Nina pusset og ryddet i nesten en time. Hytta var rå og kald, og hun var fortvilet. Hvordan i all verden skulle hun klare å bo der? Snart kom Mikael tilbake med ved. Til sin egen overraskelse ble Nina glad for å ha en levende sjel i nærheten. Mikael renset ovnen litt og fikk fyr. Etter en time var det varmt inne. — Nå er ovnen god og varm. Du får bare legge på litt og litt ved etter hvert, men til natten bør du slukke. Det holder seg varmt lenge, forklarte Mikael. — Men hvor skal du sove da? Hos naboene? spurte Nina. — Ja, jeg overnatter litt ute på nabotomten. Vil ikke tilbake til byen… vil ikke rippe opp i fortiden. — Mikael Fedorovitsj, vent. Vi kan spise litt sammen og drikke te, så kan du gå etterpå, sa Nina bestemt. Han protesterte ikke, tok av jakka og satte seg ved ovnen. — Unnskyld at jeg spør… Men du virker ikke som en typisk uteligger. Hvorfor bor du ute? Har du ingen familie? Mikael fortalte at han hadde undervist på universitetet hele livet, vært opptatt av forskning – helt til han plutselig innså at han sto alene igjen når alderdommen kom. For et år siden begynte niesen å besøke ham. Hun antydet at hun gjerne ville hjelpe ham, hvis han satte henne i testamentet sitt. Han ble glad og samtykket. Etter kort tid foreslo Tanja at de solgte leiligheten og kjøpte et bedre hus utenfor byen. Hun hadde funnet det perfekte stedet, til en god pris. Han hadde alltid drømt om frisk luft og et rolig liv, så han sa ja uten å nøle. Etter salget foreslo Tanja å sette inn pengene i banken «for sikkerhets skyld». «Onkel Mikael, vent på benken, så ordner jeg det,» sa hun – og forsvant med pengene inn i banken. Mikael ventet én, to, tre timer – hun kom aldri ut. Han oppdaget i ettertid at banken hadde bakutgang. Han kunne ikke tro at hans egen niese kunne være så kynisk. Han satte seg rett og slett på benken og ventet på henne. Neste dag oppsøkte han adressen hennes. En fremmed åpnet og forklarte at Tanja hadde flyttet for lenge siden – og solgt leiligheten to år tidligere… — Det er en trist historie, sukket Mikael. — Siden da har jeg bodd ute. Kan fortsatt ikke tro at jeg ikke har noen bolig lenger. — Jeg trodde jeg var alene om å ha det sånn… Jeg har hatt en liknende opplevelse, sa Nina, og fortalte sin historie. — Det er ille, sukk, men du er ung, og livet kan fortsatt rettes opp. Jeg har i det minste levd livet mitt… Men for deg, Nina, ordner alt seg til slutt, forsøkte han å berolige. — Nå har vi snakket nok om triste ting. Kom, så spiser vi, smilte hun. Nina så hvordan Mikael med god appetitt forsynte seg av pølse og makaroni. Hun syntes inderlig synd på ham – han var så alene og hjelpeløs. «Så skremmende å bli helt alene, ute, og innse at du ikke betyr noe for noen,» tenkte hun. — Nina, jeg kan hjelpe deg med å komme tilbake til universitetet. Jeg kjenner fortsatt mange der. Kanskje du kan få plass på stipend? Jeg kan skrive et brev til rektoren, så kan du møte ham — min gamle venn Konstantin. Han vil sikkert hjelpe deg. — Tusen takk! Det hadde vært fantastisk! jublet Nina. — Og takk for middag, for at du lytter. Nå får jeg gå, det er sent, sa Mikael og reiste seg. — Vent. Det er ikke bra å sende deg ut. Hvor skal du gå? sa Nina lavt. — Ikke tenk på det. Jeg har en varm plankehytte på nabotomta. Jeg stikker innom i morgen, smilte han. — Du trenger ikke sove ute. Jeg har tre romslige rom her. Du kan ta det du vil. Helt ærlig, jeg er redd for å være alene. Redd for den ovnen, jeg forstår meg ikke på slikt. Du forlater vel ikke meg i nød? — Nei, jeg forlater deg ikke, svarte Mikael alvorlig. * To år senere … Nina hadde bestått eksamenene med glans og var på vei hjem med store forventninger til sommeren. Hun bodde fortsatt på hytta — eller rettere sagt, mest på studenthybelen, men dro hit i helger og ferier. — Hei! ropte hun begeistret og omfavnet bestefar Mikkel. — Nina! Kjære jenta mi! Hvorfor ringte du ikke? Jeg kunne møtt deg på stasjonen. Gikk alt bra på eksamen? gledet Mikael seg. — Ja! Nesten bare toppkarakterer! skrøt hun. — Jeg kjøpte med kake. Sett på tekjelen, så feirer vi! Sammen satt Nina og Mikael Fedorovitsj og delte nyheter. — Jeg har plantet druer der borte, og tenker å sette opp en pergola. Det blir koselig, fortalte han. — Så bra! Du er sjefen her, gjør det du vil. Jeg er jo bare innom av og til, lo Nina. Mikael var forandret. Nå var han ikke lenger alene – han hadde et hjem, og en barnebarn, lille Nina. Hun hadde også fått livet tilbake. Mikael Fedorovitsj ble som en ekte bestefar for henne. Nina var takknemlig for at livet hadde gitt henne en bestefar – en som ble familien da hun trengte det som mest.

Author Fame LovingViews 35

HJEMLØS

Ingebjørg hadde ingen steder å gå. Absolutt ingen «Et par netter kan jeg kanskje overnatte på Oslo Sentralbanestasjon. Men hva så?» Så slo en livreddende tanke ned i henne: «Sommerhytta! Hvordan kunne jeg glemme den? Vel, hytte er vel å ta hardt i det er jo bare en falleferdig skur. Men det er bedre å dra dit enn å sove på stasjonen», tenkte Ingebjørg.

Hun satte seg på toget, lente hodet mot det kalde vinduet og lukket øynene. Hun ble overveldet av vonde minner fra den siste tiden. For to år siden mistet hun foreldrene, og sto plutselig alene i verden uten noen støtte. Hun hadde ikke råd til å betale for studiene, så hun måtte slutte på universitetet og begynte å jobbe på torget.

Etter alt det vanskelige, snudde lykken for Ingebjørg. Hun møtte kjærligheten. Kristoffer var en god, skikkelig mann. Etter to måneder giftet de seg enkelt og beskjedent.

Det skulle vært et nytt kapittel, men livet hadde andre planer. Kristoffer foreslo at de skulle selge leiligheten hun hadde arvet midt i Oslo, og starte egen bedrift for pengene.

Han la det frem på en så overbevisende måte at Ingebjørg ikke tvilte. Hun trodde på mannen sin, og var sikker på at de snart ville få et bedre liv. «Når alt går på skinner, kan vi tenke på barn. Jeg drømmer om å bli mor,» håpet hun.

Men firmaet til Kristoffer gikk dårlig. Stadige krangler om bortkastede penger førte fort til at forholdet raknet. Til slutt tok Kristoffer med seg en ny jente hjem, og ba Ingebjørg om å gå.

Hun vurderte å gå til politiet, men innså raskt at hun ikke kunne anklage ham for noe. Det var hun selv som solgte leiligheten og overlot pengene til ham

* * *

Ingebjørg steg av toget på en øde liten stasjon. Våren hadde så vidt begynt, og det var enda lenge til folk dro ut på landet. Tomten hennes var gjengrodd og i sørgelig stand etter tre år. «Jeg får rydde opp, men det blir aldri som før.» Hun visste innerst inne at det gamle livet var tapt.

Nøkkelen lå der hun husket, under trappa. Men den gamle døra hadde seget og ville ikke åpne seg. Ingebjørg forsøkte så godt hun kunne, men det var nytteløst. Oppgitt satte hun seg ned på trappa og begynte å gråte.

Plutselig så hun røyk stige opp fra nabotomta og hørte lyder. Lettet løp hun dit.

Tante Ragnhild? Er du der? ropte hun.

Men i hagen sto en eldre, ustelt mann og varmet vann over et lite bål i en skitten kopp.

Hvem er du? Hvor er tante Ragnhild? spurte hun engstelig.

Du trenger ikke være redd. Og vær så snill, ikke ring politiet. Jeg gjør ingen noe vondt. Jeg bor bare her ute i hagen, aldri inne i huset, svarte han.

Til tross for utseendet hans, talte mannen rolig og høflig, akkurat som en lærd.

Er du hjemløs? spurte Ingebjørg, litt klossete.

Ja, det stemmer, svarte han stille og så vekk. Bor du ved siden av? Ikke vær bekymret, jeg skal ikke forstyrre deg.

Hva heter du?

Olav.

Olav? spurte hun videre.

Olav Fredriksen.

Hun betraktet ham nøye. Klærne var slitte, men ikke skitne. Han virket ordentlig og dannet.

Jeg vet ikke hvem jeg kan be om hjelp sukket hun.

Hva er galt? spurte Olav med ekte omsorg.

Døra har kilt seg. Jeg kommer meg ikke inn.

Du, la meg prøve, så kanskje jeg får den opp, tilbød han seg.

Tusen takk, utbrøt hun fortvilet.

Mens han jobbet med døra, satt Ingebjørg på benken og tenkte: «Hvem er jeg til å dømme ham? Jeg er jo også hjemløs nå…»

Ingebjørg, prøv døra nå! ropte Olav blidt og døra gikk opp. Tenker du å sove her i natt?

Ja, hvor ellers? svarte hun.

Har du varme i huset?

Det skal være en vedovn… Men jeg kan ingenting om sånt, innrømmet hun.

Og ved? spurte han.

Aner ikke, svarte hun.

Vent her, jeg ordner noe, sa han og forsvant.

I nesten en time ryddet Ingebjørg så godt hun kunne inni det kalde, rå huset. Hun kunne ikke forstå hvordan hun skulle klare å bo der. Etter hvert kom Olav tilbake med ved, og hun ble nesten glad over å ha et annet menneske i nærheten.

Han fikk litt liv i ovnen, og snart ble det varmt.

Nå har du det lunt til natten. Legg inn noen vedkubber, men slukk før du legger deg, så holder varmen seg, forklarte han.

Skal du tilbake til nabotomta nå? spurte hun.

Ja. La meg være litt på tomta her i stedet for å dra tilbake til byen. Jeg vil ikke rippe opp i gamle minner.

Vent litt, Olav Fredriksen. La oss spise kveldsmat sammen først. Litt te og mat, så kan du gå etterpå, sa Ingebjørg bestemt.

Han protesterte ikke. Tok av seg jakka og satte seg ved ovnen.

Beklager at jeg spør, men du virker ikke som en typisk hjemløs. Hvorfor bor du ute? Har du ingen familie?

Olav fortalte at han hadde vært universitetslektor hele livet, viet seg til forskning. Alderen smøg seg på, og en dag innså han at han var alene. Da var det for sent å endre noe.

For et år siden begynte niesen hans, Marianne, å besøke ham. Hun antydet forsiktig at hun gjerne hjalp ham om han testamenterte leiligheten til henne. Olav ble glad for å endelig ha familie rundt seg igjen.

Etter å ha vunnet hans tillit, foreslo Marianne å selge den gamle leiligheten og kjøpe et lite hus i Akershus med stor hage. Hun hadde allerede funnet noe billlig og fint.

Hele livet hadde Olav drømt om frisk luft og fred. Uten å nøle takket han ja. Etter salget foreslo Marianne at pengene burde settes på en konto for trygghets skyld.

«Onkel Olav, sett deg på benken her ute og vent, så skal jeg ordne alt inne i banken. La meg ta posen med pengene det kan jo hende noen ser oss», sa hun.

Marianne forsvant inn. Han ventet, en time, to, tre men hun kom aldri ut igjen. Da han gikk inn, var banken nesten tom, og på baksiden var det en egen dør ut.

Olav klarte ikke tro at et familiemedlem hadde lurt ham slik. Han ble bare sittende på benken, i håp om hun skulle komme tilbake. Neste dag fant han døra hjemme hennes, men der bodde nå en fremmed. Marianne hadde solgt leiligheten og flyttet for to år siden.

Sånn er altså den triste historien min sukket Olav. Jeg har levd på gata siden. Jeg forstår det ennå ikke helt jeg har ikke lenger noe hjem.

Stakkars deg Jeg trodde jeg var alene om å oppleve noe slikt… Jeg har det jo nesten likt, sa Ingebjørg, og fortalte ham alt.

Nei, dette er bare trist. Men jeg har jo hatt et godt liv. Du er ung, dette kan du ordne opp i. Ikke gi opp, livet har mange muligheter, prøvde Olav å trøste henne.

Nok om det triste, sa Ingebjørg, La oss spise!

Hun la merke til hvor glupsk han spiste pølser og makaroni. Hun syntes synd på ham, så hjelpeløs og ensom som han virket.

«Så forferdelig det må være å bli helt alene i livet, uten at noen bryr seg», tenkte hun.

Ingebjørg, jeg kan hjelpe deg å komme inn igjen på universitetet. Jeg har mange gode venner der ennå. Kanskje du kan få studieplass med stipend, fortalte Olav. Men jeg kan ikke møte dem slik jeg ser ut nå. Jeg skriver et brev til rektoren. Du kan møte ham. Han heter Sigurd, en gammel venn av meg. Han vil sikkert hjelpe.

Tusen takk! Det hadde vært fantastisk! sa Ingebjørg glad.

Takk for maten, tusen takk for at du hørte på meg. Nå får jeg komme meg, det er sent, sa Olav.

Vent, du kan ikke gå ut i natten. Jeg har tre rom her. Ta det du liker. Ærlig talt er jeg litt redd for å være alene her. Jeg forstår meg ikke på ovnen engang. Kan du ikke bli?

Jeg forlater deg ikke, svarte Olav alvorlig.

* * *

To år senere Ingebjørg hadde nettopp bestått eksamen og gledet seg til sommerferien. Hun bodde fortsatt på hytta i helger og ferier, ellers i studentbolig.

Hei, bestefar Olav! ropte hun og klemte ham varmt.

Ingebjørg, min kjære! Hvorfor sa du ikke fra? Jeg ville hentet deg på stasjonen. Gikk eksamen bra?

Ja, alt gikk nesten til toppkarakter! Jeg har med kake sett over en kanne te, så skal vi feire!

Olav og Ingebjørg koste seg med te og snakket om alt.

Jeg har plantet vinranker, og her tenker jeg å bygge lysthus. Det blir så koselig, fortalte han.

Så bra! Alt her er ditt nå, gjør det akkurat som du har lyst. Jeg bare kommer og går, svarte hun muntert.

Olav hadde forandret seg fullstendig. Nå var han ikke alene lenger. Han hadde fått et hjem igjen og en barnebarn i Ingebjørg. Og hun var ikke lenger ensom. For begge snudde livet, fordi noen valgte å strekke ut en hånd og stole på et annet menneske.

Noen ganger bringer livet mennesker sammen på de mest uventede måter. Og ofte er det nettopp i felles motgang og hjelpeløshet vi finner ekte vennskap og familie. Det viktigste er å tørre å be om hjelp og å ikke møte mennesker med fordommer, men med åpenhet. Da kan veien hjem åpne seg igjen, uansett hvor tapt alt kan føles.