Hjemløs

HJEMLØS
Lise hadde ingen steder å gå. Altså, virkelig ingen «Et par netter på togstasjonen går vel greit. Men så?» Plutselig slo det henne: «Hytta! Hvordan har jeg kunnet glemme den? Vel kaldt sagt det er knapt nok ei hytte! Nærmest en falleferdig bu. Men klart, bedre å dra dit enn å campe på stasjonen», funderte Lise med et ironisk smil.
Lise satte seg på toget ut mot skogen, lenet hodet mot det kalde vinduet og lukket øynene. De siste begivenhetene danset foran henne som en dårlig norsk musikkvideo. For to år siden mistet hun begge foreldrene og satt igjen alene, uten støtte. Studieregningsbunken vokste, og Lise måtte droppe universitetet markedet kalte, og hun ble grønnsaksselger på torget.
Heldigvis gløttet lykken til henne, og snart traff hun kjærligheten. Hans Petter, som var blid og ordentlig. Etter bare to måneder kunne de feire et lite bryllup på kommunehuset.
Man skulle tro alt gikk på skinner Men livet hadde selvfølgelig flere spøker på lager. Hans Petter foreslo å selge Lises arvede leilighet i sentrum av Oslo og starte business. Han malte drømmen rosa og Lise trodde på hvert ord snart var knipa over og kanskje kom det en baby, tenkte hun optimistisk.
Businessen ble ikke så mye business. Pengene forsvant raskere enn snø på 17. mai, og kranglene kom som på samlebånd. Til slutt, en dag, dro Hans Petter hjem med en ny dame og åpnet døra for henne, og stengte for Lise.
Lise vurderte å løpe til politiet, men innså at hun ikke kunne klage; hun hadde jo selv solgt leiligheten og levert pengene til Hans Petter som et lite norsk gavekort.
***
Vel ute på stasjonen stavret Lise ensomt nedover perrongen. Det var tidlig vår, hyttefolket hadde ikke våknet ennå, og tomta hennes lignet mer på en jungel enn et sommersted. «Jaja, jeg får rydde selv om normalt er over for alltid,» tenkte Lise mens hun fisket frem nøkkelen fra under trappa. Men døra hadde sunket og nektet å adlyde. Etter en halvtimes bryting ga hun opp, satte seg ned og gråt.
Så merket hun røyk og lyd fra nabotomta. Lise spratt opp folk på plass!
Tante Randi! Er du hjemme? ropte hun.
Og møtte, i stedet for tante Randi, en småsær, eldre mann med buskete skjegg som var i gang med et bål og kokte vann i et begredelig krus.
Hvem er du? Hvor er tante Randi? spurte Lise, mens hun trakk seg forsiktig tilbake.
Ikke vær redd. Og vær så snill, ikke ring politiet. Jeg holder meg bare her ute, sover i hagen, ikke i huset
Han traff Lise med et overraskende dannet stemmeleie. Ikke typisk hyttekrangler, akkurat.
Du er hjemløs? spurte Lise ubeleilig.
Ja, du har helt rett, sa mannen, og kikket bort. Bor du her? Ikke vær bekymret, jeg skal ikke plage deg.
Hva heter du?
Olav.
Og patronym? spurte Lise.
Patronym? Olav var forundret. Jørgensen.
Lise sjekket ham nøye: klærne var slitt, men ikke direkte møkkete, og han så temmelig ordnet ut til å være hytteboer.
Jeg aner ikke hvem jeg skal be om hjelp sukket hun tungt.
Hva har skjedd? spurte Olav vennlig.
Døra har sunket. Jeg får ikke opp.
Jeg kan ta en titt, om du vil, foreslo Olav.
Ja, takk, utbrøt Lise i fortvilelse.
Mens Olav jobbet med døra, satt Lise på benken og grublet: «Hvem er jeg til å dømme ham? Jeg er jo selv hjemløs; vi har mer til felles enn jeg liker å tro»
Lise, sjekk døra nå! Olav smilte og vippet døra opp. Skal du overnatte her?
Klart, hvor ellers? svarte Lise.
Har hytta noe varme?
Det er visst en gammel ovn svarte Lise, og innså at hun ikke skjønte stort.
Og ved?
Ingen anelse, mumlet hun.
Ok. Gå inn, jeg skal fikse noe, sa Olav og tuslet ut.
Lise ryddet litt i hytta. Det var kaldt, fuktig og trist. Hun ble deprimert og lurte på hvordan hun skulle bo her. Men så kom Olav tilbake med et lass ved. Plutselig var det godt å ha én sjel i nærheten.
Olav renset ovnen og fikk liv i den. Snart ble det varmt.
Nå er ovnen god og varm, så du kan bare fylle på og slukke før natta. Varmen holder til morgenen, forklarte Olav.
Skal du til naboene? spurte Lise.
Ja, lever litt i hagen deres byen frister ikke… Hvem vil vel røres i sjela og vekke gamle minner?
Olav Jørgensen, vent! Nå skal vi spise middag og drikke te, så kan du gå bestemte Lise.
Olav avslo ikke, han hengte jakken på stolen og slo seg ned ved ovnen.
Unnskyld at jeg maser Men hvorfor bor du ute? Hvor er familien?
Olav fortalte han hadde vært professor hele livet. All tid gikk til jobben og forskningen. Så, da pensjonisttilværelsen smøg seg inn, var han plutselig alene.
For ett år siden, begynte niesen hans å dukke opp. Hun lovet å hjelpe ham om han lot henne arve leiligheten. Naturlig nok, ble Olav glad og sa ja.
Hun foreslo å selge leiligheten på Bislett og kjøpe hus i Bærum med stor hage og paviljong. Flott deal, mente hun, billig og bra.
Olav hadde alltid drømt om frisk luft og ro, så han sa ja. Etter salget skulle pengene i banken ikke hjemme, det er jo for risky.
«Onkel Olav, sett deg på benken, jeg fikser det. Jeg tar posen, det er alltid noen som spionerer,» sa hun.
Men hun forsvant inn, og Olav ventet timesvis. Til slutt gikk han inn i banken; hun var borte og hadde tatt pengene. Siden har han ikke funnet henne eller leiligheten igjen.
Trist historie, sa Olav. Siden har jeg bodd ute. Kjenner det fortsatt sjelden at jeg ikke har et hjem lenger
Jeg trodde jeg var den eneste. Situasjonen min likner, sa Lise og fortalte sin historie.
Det er ille. Jeg fikk jo levd mitt liv Men du? Dropp studier og hjem. Men ikke mist motet, Lise. Alt kan fikses. Du har hele livet foran deg, oppmuntret Olav.
Nok ellendighet, la oss spise! foreslo Lise med et smil.
Lise så hvor appetitt Olav hadde på makaroni og pølse, og det gjorde henne trist så alene, så hjelpeløs.
«Hvor skremmende det er å være helt alene, uten noen å trøste seg til,» tenkte hun.
Lise, jeg har mange gamle venner på universitetet. Jeg kan hjelpe deg å komme tilbake. Kanskje du får stipend. Men jeg er ikke presentabel, så jeg kan heller sende et brev til rektor. Han er min gode venn, og han vil hjelpe.
Fantastisk! Det hadde vært supert! svarte Lise glad.
Takk for maten og praten. Nå må jeg gå, det begynner å bli sent.
Vent! Det føles ikke riktig at du skal bo ute. Hytta har tre ledige rom, hent den du vil ha. Bare ikke forlat meg jeg skjønner ingenting av denne ovnen! Lover du å bli?
Det lover jeg, svarte Olav alvorlig.
***
To år senere Lise hadde bestått eksamen og gledet seg til sommerferie. Hun bodde fortsatt delvis på hytta, ellers på studenthjem hytteturer ble helgens eventyr.
Hei! ropte hun og kastet seg om halsen på gode, gamle Olav.
Lise! Min kjære! Hvorfor ringte du ikke, så jeg kunne møte deg på stasjonen? Hvordan gikk det?
Flott! Nesten alt med toppkarakter! lo hun. Jeg har kjøpt sjokoladekake, sett på te, nå skal vi feire!
Lise og Olav satt og drakk te over nyheter og latter.
Jeg har plantet vinranker. Der bygger jeg en paviljong blir nydelig, fortalte Olav.
Så bra! Du er sjefen her, gjør som du vil. Jeg er jo bare innom i ny og ne, humret Lise.
Olav var ikke lenger ensom. Han hadde fått et hjem og barnebarn, Lise. Lise hadde også fått livet tilbake. Olav ble hennes familie. Lise takket livet for at hun hadde fått verdens beste bestefar, som hadde vært hennes støtte i en tung stund.